Invitere med eller uten partner til 40-årslag?

Avatar skrev:

Ja, selvfølgelig betyr det noe for meg.

Ok. Jeg syntes på en måte det virket som du hadde bestemt deg og bare ville ha støtte.
Det er greit det altså, men jeg oppdaget det for sent.

Guava skrev:

Ok. Jeg syntes på en måte det virket som du hadde bestemt deg og bare ville ha støtte.
Det er greit det altså, men jeg oppdaget det for sent.

Javel.

Jeg spurte for å høre hvordan andre gjør det. Og ser det varierer. Dette fordi mannen og jeg snakket om det og var usikre på hva som var ok.

Utfra det har jeg følgende alternativ:

1. Invitere slik jeg tenkte
2. Invitere med ukjent partner
3. Finne alternativt opplegg/feiring

Grunnen til at jeg spør er jo fordi jeg bryr meg om gjestene. Jeg vil at de skal hygge seg og ha en koselig kveld. Men, når det er sagt ønsker jeg å ha en hyggelig kveld selv også. Det er mulig jeg hadde droppet hele feiringen om alle her hadde svart at jeg må be med følge. Det er også mulig jeg hadde gjennomført og invitert alle med følge. Jeg har ikke bestemt meg for noe, invitasjon er ikke sendt ut. Jeg sier bare hvordan jeg har lyst til å feire. Og med hvem.

Jeg setter pris på alle svar, også de som ikke mener det samme som meg.

Utgangspunktet var at 3+1 personer skulle inviteres uten partner og det i et svært selskap på 20-30 gjester.

Når du vet at de tre kommer og de vil trives med å være der uten partner og synes sånt er ok er det ikke noe problem.

Min vurdering av HI uten alle tillegg var at jeg syntes det er utenfor å ikke invitere tre partnere i et så stort selskap.

Jeg tenker at du inviterer de du vil, og ferdig med det. Din bursdag, din fest.

Jeg er forresten invitert i bryllup i sommer uten mannen, det er til en fetter vi ikke har allverdens kontakt med, sees kanskje en gang i året, og jeg syns det er helt greit at det bare er jeg som er invitert, ikke mann og barn. Mannen er også ganske fornøyd med det tror jeg.

Det er fire kollegaer (dvs, hun ene jobber ikke her lenger). Ber jeg disse med følge (+ venninne av venninne med følge) er det bare min bestevenninne som kommer uten. Hun har ikke følge, ei heller noen å bare ta med av årsaker jeg ikke går inn på her. Det kjennes ikke greit det heller. Hvor hyggelig er det å komme som den eneste uten følge?

Må tenkte litt mer på det her kjenner jeg.

Bestevenninne kjenner kanskje flere av de andre enn det kollegene gjør?

Kjenner kollegene bare hverandre?

Jeg synes i utgangspunktet at det er uproblematisk å be venner uten partner, men jeg synes at det her blir litt skjevt hvor kun 5 av 20-30 inviteres uten partner.

I tillegg, med tanke på hvor opptatt du er av at din bestevenninne ikke skal føle seg utenfor fordi hun er skilt og fordi hun ikke kjenner alle som er invitert virker du veldig lite opptatt av at hennes venninne skal ha det like bra. Hun blir invitert kun som støtte for din bestevenninne, får ikke ha med partneren sin bare fordi din venninne er skilt og hun kjenner attpåtil enda færre av de inviterte (kun deg og din venninne, altså 2 av 20-30). Jeg tror ikke jeg ville gjort det slik i allefall.

Guava skrev:

Bestevenninne kjenner kanskje flere av de andre enn det kollegene gjør?

Kjenner kollegene bare hverandre?

Nei, dessverre. Det er en blanding av barndomsvenner, mine venner, felles venner, nye venner, mannens venner og hans og mine kollegaer. Folk fra hele landet fra sør til nord, varierende alder, forskjellig kultur/religion osv. Ingen tilhører "en stor gjeng", men flere har truffet hverandre i diverse settinger.

Kollegene kjenner hverandre og har også vært på fester med bestevenninne.

Rent umiddelbart tenker jeg at kollegaer uten partnere kan få det vel så sosialt og morsomt. Jeg synes i alle fall det er mer avslappet å treffe en gjeng (barndomsveninner f.eks, også i en større setting) om ikke alle har med partnere som ikke kjenner hverandre, som ikke kjenner resten av gjengen osv.

Myria skrev:

I tillegg, med tanke på hvor opptatt du er av at din bestevenninne ikke skal føle seg utenfor fordi hun er skilt og fordi hun ikke kjenner alle som er invitert virker du veldig lite opptatt av at hennes venninne skal ha det like bra. Hun blir invitert kun som støtte for din bestevenninne, får ikke ha med partneren sin bare fordi din venninne er skilt og hun kjenner attpåtil enda færre av de inviterte (kun deg og din venninne, altså 2 av 20-30). Jeg tror ikke jeg ville gjort det slik i allefall.

Neinei, da har jeg formulert meg feil. Min venninnes venninne inviteres fordi vi tre pleier gjøre ting sammen. Tanken om med eller uten partner var av hensyn til min venninne. Vi tre gjør ikke ting med menn (den gang alle var gift).

Det blir feil okke som skjønner jeg. Kanskje droppe festen og heller bruke pengene på reise til NY. : orker ikke få dårlig samvittighet og lure på om noen blir fornærmet :

Gjør som du vil! Jeg hadde gjort det helt likt. Jeg blir litt provosert over de som mener at det er en menneskerett å ha med partner overalt. Kollegaene kjenner hverandre og dine to venninner kjenner hverandre.

Dette blir IKKE feil okke som.

Myria skrev:

Jeg synes i utgangspunktet at det er uproblematisk å be venner uten partner, men jeg synes at det her blir litt skjevt hvor kun 5 av 20-30 inviteres uten partner.

Enig i dette. Jeg synes også det blir litt problematisk dersom det bare er noen veldig få som ikke er invitert med partner (Kan alle de resterende følgene defineres som dine venner?).

Jeg skjønner at du bare vil det beste for venninnen din, men det vil jo i de fleste sånne sammemhenger være noen som er single?

Inviter som du vil du. Folk kan da takke nei om de vil det.
Sånne funderinger er ikke verd å kutte selskap for.

Samtidig skal du ikke feire om du egentlig ikke vil. Om du synes tur til NY er en bedre løsning for deg så gjør du det, men da ikke av hensyn til andres eventuelle reaksjoner på en invitasjon.

oslo78 skrev:

Gjør som du vil! Jeg hadde gjort det helt likt. Jeg blir litt provosert over de som mener at det er en menneskerett å ha med partner overalt. Kollegaene kjenner hverandre og dine to venninner kjenner hverandre.

Dette blir IKKE feil okke som.

Man er forskjellig. Selv blir jeg glad for å ikke bli invitert som +1. Men jeg har forståelse for at andre mener noe annet.

Forøvrig hadde jeg likt best å bli bedt uten partner når partner ikke kjenner noen. Så slipper jeg å passe på at han har det bra hele kvelden. (Skrevet før jeg så ditt siste innlegg).

Guava skrev:

Inviter som du vil du. Folk kan da takke nei om de vil det.
Sånne funderinger er ikke verd å kutte selskap for.

Samtidig skal du ikke feire om du egentlig ikke vil. Om du synes tur til NY er en bedre løsning for deg så gjør du det, men da ikke av hensyn til andres eventuelle reaksjoner på en invitasjon.

Jeg er sånn da, som lurer og tenker og funderer. Derfor trenger jeg også en realitetsorientering noen ganger (derav tråden).

Mannen fylte 40 for noen år siden og ville ikke ha selskap. Det syns jeg var litt stusselig og inviterte i hemmelighet hans nærmeste til fest hjemme. Det ble veldig vellykket og han ble superglad. Det kan være et alternativ det også. Lite selskap, bare de aller, aller nærmeste. Hjemme hos oss.

Guava skrev:

Ok. Jeg syntes på en måte det virket som du hadde bestemt deg og bare ville ha støtte.
Det er greit det altså, men jeg oppdaget det for sent.

Jeg leste ikke Avatar slik i det hele tatt. Jeg forsto det som en tråd hvor hun lurte på om det var sterke føringer i mot det hun hadde planlagt, og ble selvsagt glad når hun fikk støtte på at det hun hadde planlagt ikke var far off.

Avatar skrev:

Neinei, da har jeg formulert meg feil. Min venninnes venninne inviteres fordi vi tre pleier gjøre ting sammen. Tanken om med eller uten partner var av hensyn til min venninne. Vi tre gjør ikke ting med menn (den gang alle var gift).

Ok, da tolket jeg innlegget feil. Jeg trodde hun ble invitert mest som selskap for din venninne.
Som sagt synes jeg det er uproblematisk å inviteres uten partner, men jeg synes det bør være litt balanse.

Jeg var nylig i en runddag hos en kollega. Det var en blanding av familie og venner. Familie og nære venner var bedt med partner. Vi var flere som var bedt uten partner, og jeg hørte ingen surmuling. Jeg tenkte vel egentlig ikke engang over at ikke min mann var bedt - han har ingen relasjon til kollegaen min, og ville heller ikke kjent noen andre enn meg.

Om jeg skulle hatt et stort lag nå, så hadde jeg gjort som deg, Avatar.

Vi tenker på å feire 10 års bryllupsdag neste år med stor fest (jeg var gravid og dritdårlig på bryllupsdagen) og da kommer de gode kollegaene mine til å bli invitert som en selvfølge - men det har faktisk aldri slått meg at jeg skal invitere mennene deres. De har jeg virkelig ingen omgang med. Noen av dem treffer vi som par, de som har barn på samme alder osv. Men noen av dem har jeg ikke møtt engang, enda vi har jobba sammen i 10 år. Det ville blitt rart. (Noen av mine beste venner er faktisk flere av mine kolleger)

Men ta med i betraktning at jeg ba ikke alle i nærmeste familie i bryllup, heller. Vi ville ha et lite, koselig selskap - med kun de nærmeste av familie og venner. Og jeg har et veldig dårlig forhold til et menneske i familien som egentlig for mange hadde vært en selvfølge å invitere, men som jeg utelot. Jeg visste at det ville komme spydigheter og div., og det ville jeg ikke på vår dag. Dessuten utelot jeg også ei gæren tante, jeg ba bare onkelen min.
Så ikke hør på meg.