Vårt lille land: Ønske om mer avansert matte

rine skrev:

Det kan godt hende min virkelighetsoppfatning er rar, ( ) men like fullt oppfatter jeg det som om fokuset nå, i 2014, er veldig på de skoleflinke barna. Og ikke bare skoleflinke, men nå virker det jo som om annethvert barn ikke bare er flinkt, men regelrett evnerikt, men strengt tatt handler det vel ikke om så mange (hvor vanlig er det, statistisk sett?)at det burde være nødvendig med nesten daglige avisoppslag om disse barna og om den norske skolen som bare er egnet til å produsere "middelmådige" barn. For noen år siden var det mye fokus på de svake som ikke fikk det de hadde krav på, så slik sett er det bra at det er fokus på at det også finnes barn i den andre enden av skalaen som sliter. Jeg kommenterte bare det jeg oppfatter som veldig "in" i media i dag, og har ikke sagt noe om at disse gruppene bør settes opp mot hverandre. Tilpasset opplæring skal være for alle.

Det sier vel noe om at tilpasset opplæring ikke funker særlig bra, uansett hva man har behov for.

Adrienne skrev:

Og min erfaring er at lærelyst kan trigges av så mangt. For storebrors del så trigges det litt av å få litt krav som er oppnåelige, men likevel litt å strekke seg etter. For lillesøster sin del er bare det å få gå på skolen og lære nye ting hver dag nok til at hun har det helt fantastisk, så det er forskjell på unger.

Oh, yes. Det der er meget gjenkjennlig. Mellomsøster her lærer noe av alt, og syns alt er spennende. Det er kanskje ikke så mange som kommer hjem fra bursdag hos Freia sjokoladefabrikk og er MEST begeistret for "vi lærte så masse, mamma!! De hadde et museum og vi lærte om da sjokolade kom til Europa til han kongen i Frankrike og så om hvordan de lager den og det var helt utrolig spennende!!!!!". Sjokoladespisingen var helt underordnet. Den ungen der har virkelig ikke et eneste gen fra meg.

rine skrev:

men nå virker det jo som om annethvert barn ikke bare er flinkt, men regelrett evnerikt, men strengt tatt handler det vel ikke om så mange (hvor vanlig er det, statistisk sett?)

3-5 %, sies det; det er vanlig å regne en IQ på over 130 som "evnerik", sånn omtrent. Så av hele befolkningen fra 6 til 16 år (som er 615 010 iflg. SSB) skulle dette bli rundt 25 000. Det er ikke bare snakk om en håndfull, altså.

Adrienne skrev:

Det er ikke alltid man ser på dem som IDIOTER, men mer at de ikke vil og ikke gidder forsøke og det er faktisk utrolig irriterende. Det at de faktisk ikke kan er for ubegripelig.

Nå merker jeg at jeg er ganske glad for at jeg ikke er så intelligent, det må være slitsomt å være omgitt av idioter hele tiden.

25.000 var ganske mange, ja, Skilpadda.

rine skrev:

Nå merker jeg at jeg er ganske glad for at jeg ikke er så intelligent, det må være slitsomt å være omgitt av idioter hele tiden.

25.000 var ganske mange, ja, Skilpadda.

(velger det, i stedet for )

Vi snakket om barn. Det er jo en av de tingene som kommer med modning og refleksjon, at man forstår at folk er forskjellige, tenker forskjellig og bringer med seg ulike styrker til bordet. Når man er liten så forstår man ikke nødvendigvis det, og på samme måten som driblemesteren på 7 år ikke FATTER at det går an å bare la den ballen gå forbi og ikke klare å ta den, så kan ikke alltid en 7-åring som intuitivt forstår annengradsligninger forstå at de som ikke forstår det ikke er helt tette i pappen.

Før den forståelsen er på plass så kan de være både frustrerte og frustrerende.

(Jeg har kun møtt ett voksent menneske som hadde det på den måten, men han ble relativt raskt jekket på plass i sin første jobb. "Bli mindre arrogant eller så får du sparken", sånn mer eller mindre)

Ja, 3-5 % - det er en del unger det.

Og av de siste 95-98% så er jeg sikker på at det også er mange av de som har potensiale til å tilegne seg mer kunnskap enn det løpet dagens læreplaner legger opp til. Og summen av det at mange av de mest lærenemme ungene sitter og venter, underyter eller faller ut av skolen må jo få store samfunnsmessige konsekvenser.

Jeg aner ikke hva som er optimalt, men at alder skal være det som er fellesnevneren for undervisningen vet jeg ikke om jeg er enig i. Det er jo like ille for de i den andre enden av skalaen, hvor det pøses på med nytt pensum i fag hvor de ramlet av lasset for mange år siden.

mkj skrev:

Og av de siste 95-98% så er jeg sikker på at det også er mange av de som har potensiale til å tilegne seg mer kunnskap enn det løpet dagens læreplaner legger opp til.

Ikke sant, det er jo en gradering dette, det jo ikke slik at de evnerike sitter i ene enden og resten i den andre.

...

Ja, jeg mente det ikke som en unnskyldning for den læreren som tok ut egen utilstrekkelighet på et barn, altså. Men det er ikke vanskelig å se for seg at det kan skje om man både blir stilt til veggs og ikke har evne til å innse egne begrensninger eller reflektere rundt egen frustrasjon.

Jeg brukte ordet ambisjoner i stad - det er nok kanskje litt feil eller i beste fall unyansert.

Det jeg kanskje heller mener er at jeg synes at tendensen er at dagens foreldreskap handler mye om å skape den perfekte oppveksten for våre barn. Våre barn skal ha de absolutt beste forutsetninger for å kunne nå sitt potensiale på alle felt, og det er vi som foreldre sitt ansvar. Det å godta noe annet enn det perfekte for våre egne barn er ikke noe man snakker noe særlig høyt om. Dette igjen fører til at særlig ungdom føler presset med å leve opp til denne illusjonen om det perfekte.

For meg er det mye viktigere å jobbe mot det som er bra nok. Selvfølgelig er det lov å gjøre noe som er "mer enn bra nok" også, og barn skal få anerkjennelse for ekstraordinær innsats og perfekte resultater også. Men de skal også lære at verden er ikke perfekt, foreldre, skole, venner er ikke perfekte, og at det å tilpasse seg en ikkeperfekt verden er like viktig som mange andre ting de skal lære i oppveksten.

Selvfølgelig gjelder dette spesielt de med barn med evner innenfor noe, men siden jeg selv var et barn som ikke fikk utnyttet sitt faglige potensiale så ligger selvfølgelig akkurat den saken nært til mitt hjerte.

rine skrev:

Polyanna: Jeg oppfattet det som om Adrienne snakket om nå, og tenkte at det ikke er ofte jeg må stå og vente utålmodig på at folk jeg snakker med skal fullføre tankerekkene sine, og da er jeg faktisk glad for at jeg er sånn midt på snittet smart. Nå er det selvfølgelig forbaska synd for elevene mine at jeg ikke er over snittet, da, men det er en annen diskusjon.

Det er sjeldnere nå at jeg opplever at folk er skikkelig treige, ja, men det hender. Men nå har jeg et yrke som eksponerer meg for veldig mange mennesker i mange ulike organisasjoner og roller, så at jeg møter på en og annen idiot er nok umulig å unngå. Dessuten er jeg blitt voksen og har fått en smule mer tålmodighet og ikke minst forståelse for at hodene til folk virker ulikt, så det går som regel greit.

Men som barne- og ungdomsskoleelev var det vanskeligere, jeg må innrømme det, og da spesielt når det gjaldt personer som på grunn av rolle hadde autoritet, men som ikke alltid var like flinke til å forvalte autoriteten sin. Men det var bare den ene læreren jeg virkelig hadde et stort problem med, sånn på ordentlig.

Jeg synes også det er utrolig vanskelig å delta i diskusjoner rundt dette, samtidig som jeg leser dem med stor interesse.

Jeg har etter all sannsynlighet et evnerikt barn, og jeg synes det er ekstremt utfordrende. Kjenner utrolig godt igjen dette med å være omringet av idioter, for det er akkurat sånn han oppfører seg innimellom, som om vi alle er idioter som bare er i veien for han.
Han misliker både at vi ikke alltid har svar på spørsmålene hans, og at vi korrigerer han når han (naturligvis) tar feil/gjør feil. Han vil ha utfordringer, men hater alt som er av rutinearbeid og regelmessig jobbing. Han vil være som alle andre, samtidig som han vil være best.

Vi har gjort et kvantesprang når det gjelder skrivetrening, jeg tror det er fordi jeg sa til han at han sannsynligvis kan bli det han vil, og at det kan være litt kjipt å ha veldig stygg håndskrift som ingen skjønner når man skal skrive under på viktige papirer (etter mange mer pedagogiske oppfordringer).

Vi har allerede i 1. klasse kommet dit at han tror han ikke kan noe fordi han ikke forstår det umiddelbart. Dette føler jeg veldig er vår feil, siden det har tatt litt tid å få skolen på banen. Han får nå mer tilpasset undervisning, og møter "veggen" ved leksene hver dag når han faktisk må tenke gjennom et mattestykke f.eks. Heldigvis ser det ut til å ha positiv effekt selv om det akkurat nå er kjempeutfordrende.
Personlig har jeg slitt så pass med å kunne streife innom tanken på at han var evnerik (godt oppdratt i jantelov som jeg er), at det først er nå jeg tør å si det høyt. Jeg har også (hatt?) et verdigrunnlag som tilsier at jeg mener at skolens oppgave først og fremst er å sørge for å få alle med (satt litt på spissen). Jeg føler jo det fortsatt på et vis, men samtidig vil jeg kjempe for at han skal få det han trenger.

Kan ellers skrive under på at konfliktnivået kan bli/oppleves rimelig høyt i en familie hvor man har en 6-årings trass og hormonelle atferd kombinert med krav fra skole, krav fra foreldre, småsøskens behov som skal gå foran osv osv.

Mitt "mål" på hans vegne er at han skal få lære nye ting på skolen, at han får brukt evnene sine, og at han lærer arbeidsmetodikk. Gjerne sammenfallende med at han har færre frustrasjoner å ta ut hjemme.

De færreste barn er racergode i alt, og de aller fleste har noe i løpet av skoleprosessen å strekke seg etter. Jeg tror de aller fleste lærer seg at ikke alt er optimalt, enten det nå er de som ikke får utfordrende nok oppgaver, de som får for utfordrende oppgaver og de i midten.

Det er kjempeviktig å lære å tilpasse seg, å ta hensyn og være (relativt) tålmodig. Men jeg syns ikke det er fair å knekke lærelysten til elever fullstending, enten de er evnerike eller ikke. Og jeg oppfatter det som mye mer akseptert at evnerike barn ikke har en fin skolehverdag enn barna i andre enden av skalaen, samt veldig store misforståelser av hva evnerik egentlig er.

Noe av forskjellen ligger vel i at det har blitt mer lov til å si at enkelte barn er evnerike. Og at det faktisk er en del. På skolen til ungene mine er det litt over 100 barn på hvert årstrinn. Det tilsier at statistisk sett er sannsynlig at det er mellom 3-8 evenrike barn pr årstrinn. Det er ikke sånn at evnerike barn er det som skiller seg ut slik at ingen lærere noen gang har sett maken.

Mitt mål for ungene er at de skal oppleve skolen som meningsfyllt, og at de skal få utfordringer. De skal føle at de lærer noe og må anstrenge seg bittelitt. Og jeg har barna mine på en skole som klarer dette helt fint. Dog på helt forskjellige måter siden ungene mine er ganske så forskjellige.

Tjorven skrev:

Mitt mål for ungene er at de skal oppleve skolen som meningsfylt, og at de skal få utfordringer. De skal føle at de lærer noe og må anstrenge seg bittelitt.

Der har du meg også. Men jeg mener at min eldste har opplevd dette i ganske liten grad (mens min yngste både har vært heldig med lærere og er en entusiastisk og ekstrovert sjel – lett å engasjere og liker å imponere andre).

Jeg melder meg som en lærer som slett ikke klarer å undervise hele spennet i klassen min (de befinner seg på nivåer fra 3. til 9. klasse i matematikk og går altså i 6. klasse). Det blir mye egne oppgaver til de sterkeste og at jeg i høyden kan stikke innom pulten for en kjapp gjennomgang av algebra mens de andre sitter med vanlig multiplikasjon. De svakeste krever kontinuerlig hjelp, de urolige krever stadig tilsyn, de i midten trenger også hjelp fra tid til annen. Noe av tiden står jeg også foran klassen og underviser, og da følger jeg prinsippet med at enhver undervisningsøkt skal inneholde noe for alle - det vil si at jeg starter på 3. klassenivå og beveger meg oppover til 9. klassenivå innenfor samme tema. Samtidig kan ikke økten være for lang, for da blir de urolige bråkete og ingen lærer noe som helst.

Jeg blir helt fortvilet av å lese hva dere forventer av meg (vet at dere skriver om lærere generelt).

Matte er forøvrig enormt mye mer arbeidssomt å tilrettelegge i enn norsk, samfunnsfag og RLE. (Jeg har undervist mye i alle disse fagene).

Tjorven skrev:

Mitt mål for ungene er at de skal oppleve skolen som meningsfyllt, og at de skal få utfordringer. De skal føle at de lærer noe og må anstrenge seg bittelitt.

Nemlig, så enkelt kan det sies.

Jeg forventer det ikke av deg, oslo, jeg forventer at skoleledelsen tar konsekvensen av at spennet er så stort og IKKE prøver å undervise alle sammen på en gang.

Toffskij skrev:

Jeg forventer det ikke av deg, oslo, jeg forventer at skoleledelsen tar konsekvensen av at spennet er så stort og IKKE prøver å undervise alle sammen på en gang.

Vi er for øvrig veldig heldige skjønner jeg. I matten har de laget en gruppe med sterke matteelever som får egen undervisning en time i uka deler av året.