Vårt lille land: Ønske om mer avansert matte

Darth skrev:

Hvorfor legger du det som premiss? Kanskje eleven fikk undervisning i noe han ikke kunne før?

Hæ? Hvis eleven faktisk får undervisning på eget nivå i klassesituasjonen, hvorfor trenger hun da tilrettelagt undervisning, mener du?

Jeg tror jeg falt av her, jeg.

Teofelia skrev:

Altså: det er vel ingen her som bestrider at det det gjør noe vondt med en å ikke mestre skolearbeidet på normalnivå. Det er jo helt opplagt.

Men jeg synes ikke man trenger å sette to svake grupper opp mot hverandre på den måten som skolen tradisjonelt har gjort i alle år. "Det er viktigere at Per lærer å lese enn at Kari får lære norsk og matte på et nivå tre år over de andre barna."

Det ER viktigere at Per lærer å lese, enn at Kari får lære matte på et nivå tre år over de andre barna.

Forøvrig presiserer jeg at jeg mener at det bør gjøres mer tilrettelegging for de flinkeste elevene, og at det er det jeg har skrevet i alle innleggene mine i denne tråden. Men - om noen setter kniven på strupen, og sier at jeg må velge bare ett av barna - da er valget enkelt: Jeg lærer Per å lese.

Teofelia skrev:

Det er jo litt synd at flinke elever aldri skal kunne sitte på skolen og oppleve gleden av å bli undervist noe de ikke visste fra før. Det og faren for å lære ting feil eller tungvindt, når man baserer seg utelukkende på egentilegnet kunnskap, så klart.

Dette er et stort problem synes jeg. Og særlig i matte (for de som er flinke i det). Som det ble sagt her, det er greiere å be noen lese mer, skrive lengre historier, gå mer i dybden, men holde på med samme tema.

Liten gladhistorie fra eget liv: Etter 5. året med stort sett alt rett på kartleggingsprøvene spurte jeg med forsiktig røst om det kunne forsøkes hospitering ett trinn opp i matematikk, sånn at hun også kunne lære noe og ikke bare vise at hun kan det de andre driver og lærer. Og på et blunk nærmest var det ordnet. Hun skal hospitere to trinn opp, i første omgang 1 time i uka. Og jeg skal si dere det var ei jente som blomstra opp og gleder, gleder, gleder seg. Og ikke nok med det: hun går glipp av engelsk, noe som er et av de fagene hun er "svakest" i (ikke som i svak, men greit nivå for alderen ikke noe mer) . Da har hun gått med på å bytte ut sengelektyren med en engelsk bok, for aller første gang.

Darth skrev:

Jeg skjønner ikke helt hva du er uenig med meg i?

Jeg syns du fortsetter å sette grupper opp mot hverandre.

Selvsagt er det viktig at Per lærer å lese. Og så vidt jeg kan se fra vår skolehverdag setter skolen inn enorme ressurser for å få til nettopp dette. I tillegg setter de inn store ressurser for å heve mattekunnskapene. På bekostning av veldig mange andre fag, og med lite forståelse for at ulike barn lærer på ulike måter. For hvis evenerike Anna aldri får tilrettelagt noe for seg, så får hun kanskje ikke motivasjonen til å fullføre videregående, og ender opp på samme sted Per kunne endt opp om han ikke lærte å lese.

Jeg syns du fremdeles ikke skiller mellom skoleflink og evnerik.

mkj skrev:

Dette er et stort problem synes jeg. Og særlig i matte (for de som er flinke i det). Som det ble sagt her, det er greiere å be noen lese mer, skrive lengre historier, gå mer i dybden, men holde på med samme tema.

Det er dette jeg er uenig i da. Jeg tror det virker lettere å be noen lese mer, skrive lengre historier eller gå mer i dybden, men jeg syns ikke det er tilrettelagt undervisning. Jeg syns ikke det nødvendigvis er motiverende og en god måte å se barna som har evner i andre fag enn matte.

Teofelia skrev:

Det er et godt poeng. I tillegg er det jo også slik at det ikke er noen likhetstegn mellom "smart" og "flittig". Det er ikke gitt at flinke elever har noe mer lyst til å jobbe med skolearbeid enn de middels flinke, så hvis arbeidsinstruksen er "jobb videre med dette stoffet så langt du kommer", så er det nok like mange smarte elever som ikke gidder strekke seg på egen hånd, som halvsmarte.

Jeg ble en mester på "godt nok for dem" i forhold til skolearbeid. Jeg ble aldri sett, hørt eller "premiert" for å ha gjort mer enn nødvendig, og lærerne hadde overhodet ingen begrep om mitt egentlige potensial, så de visste jo ikke at jeg bedrev aktiv "unnasluntring". Jeg ble aldri kartlagt, testet eller utfordret, for i en klasse med nesten 30 elever, hvorav flere med store læreutfordringer, sosiale problemer eller adferdsproblemer så var det ikke tid eller ressurser til sånt.

For de fleste er jo enige om at det er viktig at Per lærer å lese, ingen kan krangle på det. Men jeg mener det er like viktig at Kari får de utfordringene hun trenger, sånn at hun ikke blir sittende og sløve seg igjennom uhorvelig mange skoleår og aldri lærer skikkelig studieteknikk eller arbeidsvaner og dermed ender opp med å underyte i ekstremt stor grad.

Adrienne skrev:

For de fleste er jo enige om at det er viktig at Per lærer å lese, ingen kan krangle på det. Men jeg mener det er like viktig at Kari får de utfordringene hun trenger, sånn at hun ikke blir sittende og sløve seg igjennom uhorvelig mange skoleår og aldri lærer skikkelig studieteknikk eller arbeidsvaner og dermed ender opp med å underyte i ekstremt stor grad.

Jeg tror de fleste er enige i det også. Men skolen bygges ikke på gode intensjoner.

Darth skrev:

Jeg tror de fleste er enige i det også. Men skolen bygges ikke på gode intensjoner.

Hva mener du med det?

Adrienne skrev:

Hva mener du med det?

At skolen ikke har gode nok ressurser til en optimal tilrettelegging i mange tilfeller. At skolen misbruker assistentene. At en optimal tilrettelegging innebærer, etter min mening, en annen innfallsvinkel til tilrettelegginga - nemlig økt grad av fleksible grupper og mer støtteundervisning (av lærer). Det er dyrt, og derfor blir man nødt til å prioritere.

Tallulah skrev:

Det er dette jeg er uenig i da. Jeg tror det virker lettere å be noen lese mer, skrive lengre historier eller gå mer i dybden, men jeg syns ikke det er tilrettelagt undervisning. Jeg syns ikke det nødvendigvis er motiverende og en god måte å se barna som har evner i andre fag enn matte.

Jeg er egentlig enig med deg altså. Men en slik tilnæring vil være umulig i matte, mens det til en viss grad i alle fall er mulig i en del andre fag.

Hospitering kan man gjøre i flere fag, men det er jo en grense for hvor mye man kan hospitere før man rett og slett har skiftet klasse.

For Norge som nasjon er vi helt avhengig av at vi tar vare de beste talentene. At disse elevene går ut som underytere eller dropper ut av skolen er et stort problem hvis vi skal leve av kunnskap i framtida.

Noen som har erfaring med den russiske matematikk metoden?
http://www.nrk.no/rogaland/roser-russisk-matte-pa-smeaheia-1.11465987

Det hender jeg syns synd på ungdommene i dag. De er utsatt for et helt annet press enn det vi var, og for mange blir det for mye. Det er bekymrende mange som sliter med psyken. Det er bekymrende mange som lever i tidsklemme. Samtidig så er de jo så utrolig greie. Det er nesten aldri noe fuzz med noen av de ungdommene jeg omgås. Det er fine ungdommer, som lever i en verden og et skolesystem som de føler seg utilstrekkelige i. Mange flere enn man tror har elendig tro på seg selv, kjenner sjelden på mestringsfølelser.

I alt snakket om tilrettelegging, så er det viktigste kanskje å se hver enkelt. Hver eneste dag. Som rine har jeg også økende andel gråtende ungdommer på elevsamtaler. De burde ikke føle seg så mislykkede. Det er vanskelig å være ung, det har det alltid vært, men jeg innbiller meg at det er røffere nå enn på lenge. Vi har så store forventninger til ungene våre, og vi bærer dem fremover, fremover, fremover. Jeg er betenkt. Vi vil dem så vel, men det er så utrolig mange ulykkelige. Det burde det ikke være. Ikke i verdens rikeste land. Ikke i et samfunn med velferdsgoder og en av verdens dyreste skoler. Det er noe vi gjør galt, og ungdommene er helt klart blant dem som virkelig betaler prisen.

*hjertesukk*

mkj skrev:

Hospitering kan man gjøre i flere fag, men det er jo en grense for hvor mye man kan hospitere før man rett og slett har skiftet klasse.

Joda, men det burde være mulig å velge andre fag enn matte.

Darth skrev:

Det hender jeg syns synd på ungdommene i dag. De er utsatt for et helt annet press enn det vi var, og for mange blir det for mye. Det er bekymrende mange som sliter med psyken. Det er bekymrende mange som lever i tidsklemme. Samtidig så er de jo så utrolig greie. Det er nesten aldri noe fuzz med noen av de ungdommene jeg omgås. Det er fine ungdommer, som lever i en verden og et skolesystem som de føler seg utilstrekkelige i. Mange flere enn man tror har elendig tro på seg selv, kjenner sjelden på mestringsfølelser.

I alt snakket om tilrettelegging, så er det viktigste kanskje å se hver enkelt. Hver eneste dag. Som rine har jeg også økende andel gråtende ungdommer på elevsamtaler. De burde ikke føle seg så mislykkede. Det er vanskelig å være ung, det har det alltid vært, men jeg innbiller meg at det er røffere nå enn på lenge. Vi har så store forventninger til ungene våre, og vi bærer dem fremover, fremover, fremover. Jeg er betenkt. Vi vil dem så vel, men det er så utrolig mange ulykkelige. Det burde det ikke være. Ikke i verdens rikeste land. Ikke i et samfunn med velferdsgoder og en av verdens dyreste skoler. Det er noe vi gjør galt, og ungdommene er helt klart blant dem som virkelig betaler prisen.

*hjertesukk*

I flere år har jeg lest diskusjoner her inne om tilrettelegging for de flinke. Jeg har aldri valgt å delta i de, for jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg mener. Dette innlegget traff meg, for det setter ord på noe av det jeg synes er problematisk når ambisjonene på vegne av barn med potensiale blir alt for stort.

Jeg var selv et evnerikt barn, men ikke skoleflink i det hele tatt. Jeg valgte alltid letteste vei ut. Effekten av dette har jeg brukt mange år på å rydde opp i, nå er jeg tredve år og snart klar for å ta en master som jeg absolutt har intelligens til å klare å gjennomføre. Samtidig har jeg aldri opplevd et stort press i barndommen, og hadde aldri problemer med angst, depresjon, spiseforstyrrelser eller lignende. Jeg følte aldri at jeg måtte være en "flink pike" for å være god nok. Det er helt umulig for meg i ettertid å vite om det ville vært bedre å få mer tilrettelegging eller ikke igjennom barndommen.

Min datter er nå 7 år, og er av akkurat samme kaliber som sin mor (og far, han var visst sånn han og). Og jeg merker at jeg strever veldig med hvordan jeg skal gripe det an. For meg er det minst like viktig å ikke ha så enorme ambisjoner på hennes vegne. Vi snakker ofte om hva hun kan klare med en innsats, vi snakker med skolen om tilrettelegging (om enn på et fornuftig og kanskje litt varsomt vis) og med henne om hvorfor hun skal få tilrettelegging, vi gir henne ekstra utfordringer på hjemmebane og hun vet sikkert selv hva hun burde kunne.

Samtidig snakker vi minst like mye om at vi er glad i henne uansett, og det samme gjelder lærere, venner osv., vi introduserer begreper som "godt nok", "bedre med ferdig enn perfekt" osv., og gir henne generelt mye tilbakemeldinger og oppbacking som ikke går på det hun presterer.

Jeg vet godt at det å ikke ha noen som har ambisjoner på dine vegne kan gi en mer trøblete studietid, samtidig ønsker jeg ikke at hun skal ha en oppvekst preget av at hun ikke føler seg bra nok, at hun aldri får til det hun føler er forventet av henne. Så får vi heller være åpne om vår egen bakgrunn, kanskje det kan gjøre at hun lettere kan se og diskutere dilemmaer og problemer som oppstår som et evnerikt barn/ungdom/voksen i en gjennomsnittlig norsk klasse/studie.

Jeg syns det er vondt å lese at hjertesukk om tilrettelegging for barn som kjeder vettet av seg i skolen, som ble så inn i margen lei seg når han fant ut hva det å gå på skole egentlig besto i, som ikke føler han lærer noe er "for store ambisjoner på vegne av barn".

Jeg vil ha et lykkelig barn. Og det tror jeg så godt som alle andre som ønsker større utfordringer for ungene sine gjør også.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et ganske langt strekk fra "gi et barn mulighet til mestring og læring og å finne et fag spennende og interessant og givende" til "press for prestasjon". Et LANGT strekk!


(Ikke for å trekke inn andre tråder, men det er litt som å tolke en ukentlig, rolig, kort, glad joggetur som kroppspress og treningspress....)

"For mykje og for lite skjemmer all ting ut"

Grunnen til at vi er i gang med å presse på med å få mer tilpasset opplæring for eldstemann har ingenting, absolutt ingenting, med våre ambisjoner for ham. Det går på at jeg ser at han konsekvent underyter og at skolen til tider oppfattes av ham som kjedelig og unyttig. Det er kjipt å se et barn som til de grader velger letteste vei, som ikke lærer en brøkdel av hva han kunne lært om han bare hadde fått høyere krav og som har et lemfeldig forhold til lekser. Det skal sies at det er bedre i år enn i fjor, mest fordi vi har en lærer som er strengere og setter krav og som har vesentlig bedre kjemi (dessuten er han tilstede og ikke syk 50 % av tiden) med storebror.

Jeg syns læreLYST er helt vesentlig her.

Toffskij skrev:

Jeg synes dette er en ganske rar virkelighetsoppfatning. Og jeg synes det burde være mulig å se på tilrettelegging som et generelt problem uten å sette grupper opp mot hverandre. Det er ikke bra å knuse selvtilliten til en svak elev og sementere vedkommende som skoletaper. Det er heller ikke bra å understimulere en sterk elev (i en obligatorisk setting!) i årevis og håpe at det skal gå bra. Det er skadelig for begge. Barna er ikke like. Undervisningen kan ikke være lik. Kumbayah.

Det kan godt hende min virkelighetsoppfatning er rar, ( ) men like fullt oppfatter jeg det som om fokuset nå, i 2014, er veldig på de skoleflinke barna. Og ikke bare skoleflinke, men nå virker det jo som om annethvert barn ikke bare er flinkt, men regelrett evnerikt, men strengt tatt handler det vel ikke om så mange (hvor vanlig er det, statistisk sett?)at det burde være nødvendig med nesten daglige avisoppslag om disse barna og om den norske skolen som bare er egnet til å produsere "middelmådige" barn. For noen år siden var det mye fokus på de svake som ikke fikk det de hadde krav på, så slik sett er det bra at det er fokus på at det også finnes barn i den andre enden av skalaen som sliter. Jeg kommenterte bare det jeg oppfatter som veldig "in" i media i dag, og har ikke sagt noe om at disse gruppene bør settes opp mot hverandre. Tilpasset opplæring skal være for alle.

Polyanna skrev:

Jeg syns læreLYST er helt vesentlig her.

Og min erfaring er at lærelyst kan trigges av så mangt. For storebrors del så trigges det litt av å få litt krav som er oppnåelige, men likevel litt å strekke seg etter. For lillesøster sin del er bare det å få gå på skolen og lære nye ting hver dag nok til at hun har det helt fantastisk, så det er forskjell på unger.