Hvor i Norge tror du det er best å vokse opp - og hvorfor?

Veslemøya skrev:

Det kan være veldig kreativt fruktbart å bo på steder hvor det ikke finnes så mange tilbud også. Det at man kjeder seg litt er jo ofte bare positivt. Man blir både kreative og nytenkende. Jeg kjenner godt til et tettsted i Nordland som har skapt MANGE musikere, og hvor foreldrene engasjerte seg stort i forhold til å lage teatergrupper, kor osv i barndommen deres.

Ja, det kan nok tippe begge veier. Og jeg krangler overhodet ikke på at det er sunt å kjede seg litt. Det har bare ikke fungert for noen av småstedene jeg kjenner godt nok til til å uttale meg om.
"Kreativ og nytenkende" er ikke akkurat ord som beskriver hjembygda. Heller tvert i mot. Mye gammeldagse holdninger, mye dop og heimkok, og dårlige skoler.

glitterchick skrev:

Alle steder har en feil gjeng. Jeg mener det er lettere å havne i feil gjeng når man har to valg, de snille og de slemme, enn når man har et hav av muligheter på hver side.

Jeg tilbragte noen år av tenåringstida i Harstad, og det er det eneste stedet i verden jeg har opplevd å vite sånn noen lunde hvordan jeg skulle få tak i narkotika, hvis jeg skulle hatt noe ønske om å prøve det.

apan skrev:

Det tror jeg også. Der jeg vokste opp, kunne man velge mellom TenSing, rånerne og grisefylla; ikke akkurat noe særlig til utvalg det akkurat.

Haha - flere som har den feelingen der, gitt! (Ikke jeg nei, jeg er fra Trondheim, men jeg har da tilbragt tid "på landet")

- og møtt rånere som har vært "i byen" (dvs Trondheim, selv om de bor 10 mil unna og kjører gjennom opptil flere småbyer på veien )

Teofelia skrev:

Jeg tilbragte noen år av tenåringstida i Harstad, og det er det eneste stedet i verden jeg har opplevd å vite sånn noen lunde hvordan jeg skulle få tak i narkotika, hvis jeg skulle hatt noe ønske om å prøve det.

Det er en by jeg ikke hadde flyttet tilbake til. Innom på besøk, ok, men ikke for å la vesla ha ungdomstiden sin der.

Tja, hva er best.
Jeg vokste opp på en liten holme langt ute i havet. Det var fint det. Ikke akkurat veldig spennende, nesten ingen organiserte fritidsaktiviteter, ikke akkurat det store mangfoldet på noe vis, men fine omsorgsfulle mennesker. Det siste er en bra ting.

Nå skal mine barn vokse opp i Oslo. Det er både skremmende og veldig fint på en og samme gang. Tanken på å oppdra barn og ungdom, og ha ansvar for at det går dem vel er er skremmende i seg selv, og dermed uavhengig av stedet vi bor på.

Noe av det fineste med det at mine barn skal vokse opp i Oslo er at de opplever mangfoldet blandt mennesker, det gir rom for gode samtaler og de gjør dem til tolerange og inkluderende små mennesker. Det at blant annet andre språk, kulturer, religioner og etnisitet er en naturlig del av hverdagen deres gjør meg oppriktig glad. Det som kunne oppleves som anderledeshet og potensielt skremmende er en del av normalitetsbegrepet for ungene mine, og det var det jaggu ikke der jeg vokste opp.

Det å kunne ha muligheten til å velge seg venner, aktiviteter og et miljø som passer en er absolutt også en fordel, som mange før meg har nevnt. Det er slitsomt å ikke passe inn, og sjangsen for å finne likesinnede er større når man bor i en storby.

Jeg er født i Oslo, bergenser på min hals, nå utflyttet, har studert i Trondheim og flyttet tilbake til Oslo. Jeg må da være kvalifisert til å uttale meg? I tillegg har jeg vokst opp både i ordentlige drabantbyer (Lørenskog, Fyllingsdalen, Loddefjord) og på bøgda (som i to ferger fra nærmeste espresso. Ikke at det var espressoer i sentrum heller da, men man får fremdeles ikke espressoer i my hood. Det er broer nå, i det minste.).

Jeg er i hvert fall ikke i tvil, for min del. Det går veldig bra å vokse opp på bygda, det går fint å vokse opp i drabantbyer. Med små barn spiller det nesten ingen rolle, så lenge man har venner og god familie.

Det er imidlertid veldig forskjellig når man kommer i tenårene. Jeg flyttet fra byen akkurat da jeg bikket over i den alderen, og måtte gi opp håndballen, hesteridningen jeg akkurat hadde fått lov til å melde meg på og alle de andre mulighetene jeg følte jeg hadde. På Bøgd1 var det kun fotball, korps og bedehus. Virkelig. Ingenting annet. Friidrett hvis du var villig til å dra noen mil. Til gjengjeld var det oversiktlig og fint og alle så deg og visste hvem du var. Det var trygt i noen år, så ble det fryktelig, fryktelig klaustrofobisk. Hvis man da f.eks. ikke lenger helt var den alle visste du var.

Jeg synes det største problemet med mindre steder ikke egentlig er at man ikke kan være den man vil, men at det er fryktelig vanskelig å endre seg. Jeg gikk fra diskoen til bedehuset. Det har helt umulig å gå tilbake.

På samme måte har jeg en nær venn som i voksen alder i Bergen har funnet ut at h&n er homofil. Det er også skrekkelig vanskelig. Det er et veldig gjennomsiktig miljø, med bare noen få steder man kan være. Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Men fordi jeg har valgt det, helt selv. Det var et godt valg.

Og ja, jeg har vært i Operaen. Mange ganger. På full 4,5 timers opera, ballett, operette og Verdens Beste Rockekonsert - PJ Harvey.

Men det kommer jo litt an på om det er flere på samme alder i bygda også? Her jeg bor nå har jeg jo vokst opp selv. Det er ca 500 innbyggere, så stort er det ikke. Men vi var ganske mange barn/ungdommer her, og vi fant alltid på noe! Og jeg var med på en drøss med fritidisaktiviteter. Organisert var det fotball, handball, sang, gitar, ballett og det som er - men klart, vi måtte kjøre et lite stykke for noe av det. Men fritiden besto av at vi alltid møttes på skola og spilte handball, fotball og volleyball - hver kveld hele vår/sommeren. For det bare VAR sånn. Og det hadde ikke noe å si om du var 12 år eller 30.

Nå har jeg jo som sagt flyttet tilbake hit, men jeg ser jo at trenden med å møtes på skola er litt borte. Jeg tror ting er mye mer avtalt nå, med sms og internett. Men det er ei splitter ny skole i byda, det er 2 barnehager, slalombakke og mange ulike lag og foreninger med aktiviteter. Jeg synes dog ikke det er klaustrofobisk her, egentlig? Det er litt slutt på et at alle vet alt om alle, for personlig kjenner jeg ikke alle som bor her lenger. Det er mange innflyttere, for det er en ettertraktet plass å bo, mye pga si nærhet til flyplass/Stjørdal og Trondheim.

Men ja, jeg savner noen ganger å ha en kafé å gå til, men man kan ikke få alt. Jeg har bodd i Trondheim og Asker også, så jeg har da en god del byerfaring.

Men Nessie, ser du ikke at det fort kan bli kjipt å skille seg ut i et sånt miljø hvor alle gjør det samme?

Scarlett skrev:

Min venn synes det er umulig å holde hånd med sin samboer i gatene i Bergen, fordi h&n ikke er rede til å ta fightene rundt det når h&n treffer kjente. For det gjør man i Bergen.

Aj, det er jo ikke bra. I Stavanger vet jeg ikke helt hvordan det er i og med at jeg aldri har kjent det på kroppen, men jeg ser HELE tiden mennesker av samme kjønn som kliner eller holder i hånden eller rundt hverandre åpenlyst på gaten, tror ikke det homofile miljøet er særlig "gjemt" her. Det har også åpnet et kult homo-utested midt i sentrum der folk av alle legninger møtes. Jeg har ikke vært der, men alle skryter.

Forresten så har vi jo flyttet litt ut på landet, men det er bare noen minutter til Sandnes sentrum og 15-20 minutter med bil til Stavanger sentrum, og flyplassen er like ved oss, samt alt vi trenger (skole, helsestasjon, lege, Ica, barnehage osv) er i gåavstand, vi stooortrives her ute. Miljøet er også veldig bra, alle har tid til hverandre, i barneselskaper dukker alltid 100 % av de inviterte opp om ingen er syke, alt er bare fantastisk her ute, jeg flytter nok aldri herfra.

glitterchick skrev:

Men Nessie, ser du ikke at det fort kan bli kjipt å skille seg ut i et sånt miljø hvor alle gjør det samme?

Gjør alle det samme her?
Det er vel i bygder man er vant til å ha "bygdetullinger" som skiller seg ut. Jeg tror det også er en myte at man ikke kan være annerledes i bygdenorge, i alle fall nå i dag.

Vi har åpentlyse homoer her også altså. Det er ikke sånn uff og oi.

glitterchick skrev:

Men Nessie, ser du ikke at det fort kan bli kjipt å skille seg ut i et sånt miljø hvor alle gjør det samme?

Jeg har vokst opp på et litt større sted enn nessie, og skal nå flytte tilbake. Jeg opplevde ikke at det var kjipt å skille seg ut. Det var masse forskjellige folk der og vi hadde forskjellige interesser. Noen var opptatt av sport, noen av sang og musikk osv, og de fleste fant et tilbud som passet for dem.
Det var faktisk slik at en klassekompis som flyttet til en by på østlandet var sjeleglad fordi de flyttet tilbake etter 1 år fordi motepresset var så stort der de flyttet, tilogmed trusa måtte være av et spesielt merke. Jeg syns det er litt rart at ikke folk skjønner at det er gode plasser å vokse opp også utafor Oslo og evt andre byer. Folk er forskjellige, for noen er det rett å la barna vokse opp i Oslo, for andre i Vardø.

JEg har bodd i Tromsø i mange år, her er masse forskjellige tilbud, men jeg benytter meg ikke av dem i stor grad, og jeg tror det ville vært det samme også om jeg hadde bodd i Oslo, så for meg er ikke kulturtilbudene det viktigste, men nettverket rundt meg og barna.

Men som jeg nevnte i et tidligere innlegg så håper jeg mine barn flytter litt før de slår rot en eller annen plass, om det er i Oslo eller på hjemplassen sin får være opp til dem å avgjøre.

Necesario skrev:

Gjør alle det samme her?
Det er vel i bygder man er vant til å ha "bygdetullinger" som skiller seg ut. Jeg tror det også er en myte at man ikke kan være annerledes i bygdenorge, i alle fall nå i dag.

Det var du som skrev at alle møttes og spilte ballspill. At man omtaler de som skiller seg ut som bygdetullinger, selv om det var humoristisk ment, syns jeg er litt illustrerende. Jeg tror endel bygder "godtar" at man skiller seg ut på visse måter, mens annet er mer problematisk. Jeg syns det er naivt og litt ignorant å mene at bygdenorge er inkluderende og vennlig over hele linja. Det er like dumt som å ikke innrømme at storbyer har sine problemer.

Jeg kjenner ikke helt igjen beskrivelsen av bygdene. Det går fint an å skille seg ut i en bygd, fint an å være den man er og det går fint an å gi blaffen i hva andre måtte mene. Det går fint an å vingle mellom disco og bedehus også. En stund, i alle fall. Jeg ble bedt om å ta et valg da jeg var 16. Det ble ikke bedehuset, for å si det sånn.
Likevel er det dette stempel-greiene: man kan fint få et stempel i panna når man er 15 og som forblir der hele livet. Jeg har kanskje ikke tenkt så nøye over denne biten av bygda, jeg er sikkert all for A4 og en typisk bygdedame?

Jeg synes det er helt OK om mine barn lar sine barn vokse opp på bygda, men kun dersom mine barn bevisst har valgt det selv. Jeg vil at de skal flytte vekk fra hjemstedet for en periode, se andre deler av Norge/verden og deretter, om det er det de virkelig vil, kan de flytte tilbake. Ikke gjøre som mange andre (de aller fleste) her i bygda: bare bli her og ikke vite at det finnes en verden der ute.

Da vi valgte hvor våre barn skulle vokse opp valgte vi mest ut fra økonomi. Jeg så det ikke så tydelig da som nå, men vi valgte å flytte vekk fra byn for å ha råd til et større hus, 2 biler og god plass. Jeg tror ikke jeg hadde valgt det samme i deg.

glitterchick skrev:

Det var du som skrev at alle møttes og spilte ballspill. At man omtaler de som skiller seg ut som bygdetullinger, selv om det var humoristisk ment, syns jeg er litt illustrerende. Jeg tror endel bygder "godtar" at man skiller seg ut på visse måter, mens annet er mer problematisk. Jeg syns det er naivt og litt ignorant å mene at bygdenorge er inkluderende og vennlig over hele linja. Det er like dumt som å ikke innrømme at storbyer har sine problemer.

Jeg skrev at vi møttes og spilte ballspill da jeg var lita. NÅ er det ikke sånn lenger, og jeg tror mye av det er nettopp fordi det er litt mindre "bygd" over bygda her også nå, om du skjønner. Ungdommene her er akkurat like opptatt av merkeklær og dataspill, som de som bor i byen. Og de er med på de samme aktivitetene.

Bygdetullinger er et begrep som de i generasjoner før oss brukte om "rariteter" i bygda, det er liksom historien bak. Nå brukes det jo ikke lenger da. Men jeg hørte nylig noen på mamma sin alder som sa at de savnet bygdetullingene, altså de som var litt særegen og spesiell, og som skapte litt bølger i bygda med meninger og utsagn. Nå er det ikke sånn, kanskje nettopp fordi det er mer normalen nå? At man kan si hva man mener? At generasjonene har endret seg i forhold til hvordan det var før. For jeg ser jo at mamma fortsatt er litt der at hun bekymret seg for hva folk i bygda må tenke og mene, mens jeg og min mann ikke akkurat tenker mye på det.

Jeg prøver ikke å si at bygdenorge er inkluderende og vennlig over hele linja, men jeg prøvde å syngliggjøre at bygdenorge ikke nødvendigvis er så forskellig fra bynorge lenger. Og at alle mytene om bygdenorge er litt utgått på dato, det samme som at mytene om de store byene sikkert også er det.

Jeg tror forresten at familien vår blir sett på som ganske eksotiske her i bygda, og alle vet at vi har planer om å flytte herfra om 3-5 år. Vi er "tøffe" som ikke reiser charter (men mekker sammen en Spaniatur selv), vi har steke meninger om homofili som går på tvers med det de fleste i bygda mener, jeg shopper klær fra nettet, vi reiser ofte til byn, vi drar ofte på fjellet og vi har som motto at "borte best, men hjemme bra".
Jeg tror mange spekulerer i om vi har mye penger, siden vi skal til USA i sommer.

polarjenta skrev:

Jeg syns det er litt rart at ikke folk skjønner at det er gode plasser å vokse opp også utafor Oslo og evt andre byer. Folk er forskjellige, for noen er det rett å la barna vokse opp i Oslo, for andre i Vardø.

Det er ingen som har påstått at det ikke fins gode plasser å vokse opp utenfor Oslo. Som du sier selv, folk er forskjellige, og nettopp derfor har jeg påpekt at det er naivt å mene at alle har det flotters på bygda, bare fordi man har/hadde det selv. Jeg tror også det kan være forskjell mellom hva foreldre mener er rett for barna, og hva barna syns selv. Mammaen min hadde sikkert en idé om at bygda hun flyttet oss til var super for oss alle, allikevel flyttet jeg og mine tre søsken derifra så fort vi hadde muligheten til det, og ingen av oss har planer om å flytte tilbake.

Necesario skrev:

Jeg prøver ikke å si at bygdenorge er inkluderende og vennlig over hele linja, men jeg prøvde å syngliggjøre at bygdenorge ikke nødvendigvis er så forskellig fra bynorge lenger. Og at alle mytene om bygdenorge er litt utgått på dato, det samme som at mytene om de store byene sikkert også er det.

Det er jeg helt enig i. 🙂 Det er bygder i byen også, på godt og vondt.

For å presisere, Iset, jeg tror det kan være helt fint å være homofil i Bergen og Stavanger, for den del. Men jeg tror det kanskje kan være litt vanskeligere å bli det, jo mindre stedet er.

rajraj skrev:

Næh... Oslo er dit jeg drar for å drikke og spy. 😀

Å jasså! Hva med å besøke kusiner da? Heh? Heh?