Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

Polyanna skrev:

Å beskytte mot ulykker, som Nenne nevner, ser jeg på som en utelukkende positiv ting. Så lenge vi snakker om bilseter, trafikksikkerhet og hjelm. Det hemmer ikke barn.

...

Jeg er myk og pjuskete på mange måter, føler og lytter og er medfølende, i sikkert alt for stor grad syns noen. Men jeg lar dem møte verden som den er, tror jeg. De får prøve seg alene, og de får prøve seg på ting som er så vanskelige at de sikkert mislykkes. Men så har de prøvd og lært.

Umuriel skrev:

Er man overbeskyttende fordi man følger en 1.klassing til garderoben?

Absolutt ikke. Jeg mener det er et gode å ha tid til å følge barnet helt frem, og mener det skaper trygghet.

Hattifnatten skrev:

Er det vanlig å følge skolebarn inn i garderoben?
Her har jeg vel kun sett det i forbindelse med SFO at det hender at foreldrene går med inn.

Her er det mange som gjør det. Utenfor førsteklasseinngangen er det alltid fullt med foreldre ved skolestart. Toern går nå i tredje, og når jeg skal på jobb slippes hun av utenfor skolegården. Da jeg var student tok jeg meg ofte tid til å gå sammen med henne helt frem, dette var noe hun satte pris på. Det betyr ikke at hun ikke er selvstendig på andre måter.

Hattifnatten skrev:

Må virkelig førsteklassinger hjelpes så veldig for å kle av seg? Jeg sitter ganske spørrende her. Jeg vet det. Hvordan er det resten av dagen? Går de ikke ut? Bruker læreren en halvtime på å hjelpe dem på og av med klær når de skal ut også?

Jeg synes det høres så rart ut. I klassen til min førsteklassing er det 15 stk. på en lærer.


Jeg trodde på og avkledning var noe ungene lærte å gjøre selv i barnehagen og at det kun var evt. vanskelige ting voksne hjalp til med.

På går greit. Av derimot.... Da vrenge og hives alt (det gjør det ennå og- det ser ut som en slagmark i gangen ved knaggene) og jeg må leke detektiv for å finne støvler og klær. (Fortsatt sur for at to par tøfler og et par sandaler er borte.)

Hattifnatten skrev:

Mopper dere skolegulvene også?

Står alltid en mopp tilgjengelig for våte gulv ja. Tar bare der ungene kler av seg da, begynner ikke å vaske hele skolen liksom.

Hattifnatten: er mye dugnad på skolen her. Og det er jo samarbeid. Vi bakte lussekatter med elevene også + hadde med lussekattedeig. Skolen er ikke som da vi gikk der nei.

Jeg har ikke alltid vært så flink på å lære eldstemann alt mulig - jeg glemmer liksom at det går an.

Men det har ikke falt meg inn at de skal begynne på skolen uten å ha kontroll på av- og påkledning. Men vi har jo en barnehage som legger veldig stor vekt på å lære barna det, så vi slipper litt billig unna.

Ellers:
Min nevø og niese fikk ikke ta buss alene til besteforeldrene (ca. en halvtime, på landet) før de var oppi tenårene, og det syns jeg er og var idiotisk. Og ungene, særlig den eldste, har også blitt veldig uselvstendige og engstelige.

Da jeg var 13, før mobiltiden, reiste jeg på sommermusikkskole en uke alene, med buss, båt, finne ny båtkai, på ny båt, finne riktig buss av 20 stykker, ny buss. Det gikk selvsagt helt fint, og jeg var ikke spesielt for meg eller selvstendig. Sånne ting syns jeg unger bør få mestre.

Noen fordeler er det med å være lat. Jeg gidder ikke å gjøre ting som ungene greier selv, og det er praktisk i hverdagen.

Bokormen skrev:

Noen fordeler er det med å være lat. Jeg gidder ikke å gjøre ting som ungene greier selv, og det er praktisk i hverdagen.

Men det krever at man er BÅDE lat og litt forutseende. For i fasen mellom "få hjelp" til "greie selv" er det ganske pesete...

Men de klarer det utrolige om man legger til rette for det. Jeg mener, 1,5-åringen min greier å ta av seg skoene og sette dem pent på plass i hylla i garderoben!

Etter å ha undervist en periode på en videregående skole, synes jeg vel at en litt for stor andel av ungdommene allerede har blitt tafatte og uselvstendige.

Vi har en meget bevisst holdning til at de skal greie så mye som mulig selv og dermed må de både gå til og fra skolen selv, til og fra venner (mens vennene alltid blir kjørt når de kommer ut til oss - det er jo hele 900 m å gå!), til og fra en god del aktiviteter.

De har klare plikter og må også hjelpe til på generelt vis - f. eks. når vi vasker huset så skal alle hjelpe til. Storesøster lager skikkelig middag og støvsuger hele huset en gang i uke. Det er ikke mange 10-åringer som gjør det.

Vi har bevisst latt de leke ute - og klatre mange rare steder. Når det ikke har vært livsfarlig, har de fått lov til å holde på selv om det har vært stor fare for å falle å slå seg. Vår tanke er at det er bedre å erfare at man faller og slår seg enn at vi står ved siden av og passer på. De kunne nok ha risikert å ha brukket en arm eller et ben - men ikke livsviktige skader.

Vi har vært noen ganger i Frognerborgen i Oslo - og det er nesten ekkelt å se på hvordan alle foreldrene følger ungene gjennom lekeapparatet - ved den minste lille ustøhet hos barnet iler foreldrene til og støtter opp/hjelper de over det vanskelige stedet. Dette er jo virkelig feil! Ingen barn lærer balanse av det?

Jeg tror ikke mine barn blir uselvstendige og tafatte - men det hadde vært fint om flertallet av foreldrene var bevisst dette. I dag synes jeg vel at flertallet er "høneforeldre" - og stolte av det attpåtil.

Her går storebror til skola stort sett kvar dag. Heim går han kvar dag. Det har han gjort fra etter jul i 1.klasse. Det er litt over 1 km til skola. Dei får lov å leike rundt i nabolaget. Me er ingen høneforeldre, men strenge på enkelte ting når det gjeldt sikkertheit. Me merkar at storebror har blitt mykje tryggare på seg sjølv no som han har fått meir ansvar. Dei lærer utruleg. Han gjer leksene sjølv og, spør om hjelp hvis han treng og me sjekkar når han er ferdig. Dei to største pakkar sekk til skole og barnehage sjølv, me ser over på kvelden. 😉
Mannen er fantastisk til å lære ungane alt fra minste detalj, han er ekstremt tålmodig. Eg er ikkje fullt så tålmodig men me har ofte god tid så ungane kan prøve og feile som dei vil.

Jeg er egentlig veldig lite hønemorete av meg. Eldstemann har vært "stor gutt" siden han ble født nærmest, og jeg himlet litt med øynene over foreldre som jeg syntes var veldig dillete med ungene sine. Faren hans var en skikkelig hønefar, mens jeg var skikkelig hardcore "nei, dette får han greie seg. Ingen kjære mor".

Men så fikk jeg en gutt til, og da måtte jeg jaggu innse at barn er forskjellige. Så nå følger jeg førsteklassingen min inn i garderoben hver dag. Han går til og med og holder meg i hånden over skolegården. Nå har han litt spesielle behov, så han trenger å gå "fra hånd til hånd" som fagfolka kaller det. Og det tror jeg kanskje mange barn i den alderen har behov for, ikke bare barn med ekstra behov. Men vi ønsker selvsagt at sønnen vår skal bli mer selvstendig, så vi skal intensivere treningen i kle av og på seg selv, og så etter hvert prøve å si ha det i skolegården i stedet for å være med inn.

Men når det gjelder Frognerborgen? Hah – ingen sperrer. Vi må dog be han komme ned når han klatrer oppe på den, på utsiden. Ikke fordi VI er redde, men det er ikke meningen at det skal klatres der, så jeg vil ikke at han skal påvirke de andre barna til å gjøre det samme.

Polyanna skrev:

Men det krever at man er BÅDE lat og litt forutseende. For i fasen mellom "få hjelp" til "greie selv" er det ganske pesete...

Det er sant, men den tiden sparer man fort inn igjen. Det må jo være helt håpløst om man har 2-3 barn som alle står og venter på hjelp da man skal ut?

Det er da det kan gå litt av seg selv, for da blir de lei av å vente. 😛

bina skrev:

Jeg tror faktisk at det er ganske mye i det. Barn beskyttes litt for mye, og de voksne kontrollerer og styrer litt for mye. Vi beskytter ikke lengre barn bare mot det som er farlig, men også mot alt vi syns er upedagogisk, irriterende, plagsomt, kjedelig, unødvendig, osv. Vi beskytter barn mot andre barn som ikke følger reglene (jfr. Lekeland-tråden). Alt i alt mener jeg at barn i dag får prøve seg for lite på egenhånd, og dermed mister verdifull læring. Jeg tror det er lurt å lære disse tingene i ung alder, fordi det er vanskeligere å lære det når man har blitt voksen.

Jeg hører også mange som vil beskytte barna sine mot å vite ting. Vite at det finnes krig, for eksempel. Folk blir opprørte hvis det kommer en nyhetssending rett før barne-tv, for de stakkars små barna trenger vel ikke å vite at det skjer fæle ting.

Jeg tror det er lurt at man lar barna prøve seg samtidig som foreldrene er der når det er nødvendig. For å illustrere med et eksempel, når ungene lærer å sykle mener jeg at foreldrene bør sørge for at området er trygt i forhold til biltrafikk, at ungene har passe stor sykkel i forsvarlig stand, og at de bruker hjelm. Det er ikke nødvendig å løpe etter dem og holde i en stang i ukesvis for å hindre at de skal velte og slå seg. Det er ikke nødvendig å hindre skrubbsår. Man skal derimot forhindre alvorlige skader (ergo hjelm, bra sykkel og trafikksikkert område).

Er helt enig, Bina. Har vært sammen med ganske mange barn og unge gjennom de siste ti årene. Det er ikke til å stikke under en stol at mange foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste, langt fra alle heldigvis men når man ser hva en overbeskyttet barndom kan føre med seg i form av angst og andre plager er det nok til å få lyst til å filleriste et par foreldre.

Selv kastet jeg foreldre ut av garderobene da jeg var trener. Det er selvklart at et barn på 7-8 år klarer seg fint i garderoben så lenge det er en voksen der som har tilsyn.

Esme skrev:

Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.

Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.

En sånn bootcamp leder jeg gjerne.

Det er mange elementære ting jeg ikke kan. Ikke fordi jeg ikke TØR, men fordi jeg ikke har lært det. Jeg hjalp ikke til hjemme. Stefaren min ville helst ha meg ute av synet, så annet enn å skrelle poteter og ta oppvasken gjorde jeg ALDRI. Og det plager meg litt at jeg kan så få praktiske ting, ikke minst i forhold til at da kan jeg heller ikke lære disse ferdighetene videre til mine barn.

Divine skrev:

Det er mange elementære ting jeg ikke kan. Ikke fordi jeg ikke TØR, men fordi jeg ikke har lært det. Jeg hjalp ikke til hjemme. Stefaren min ville helst ha meg ute av synet, så annet enn å skrelle poteter og ta oppvasken gjorde jeg ALDRI. Og det plager meg litt at jeg kan så få praktiske ting, ikke minst i forhold til at da kan jeg heller ikke lære disse ferdighetene videre til mine barn.

Det er mange ting jeg heller ikke kan, og jeg er enig med deg at det er tyngre å lære dette når man er voksen. Blant annet for man kanskje må prioritere andre ting og det å lære seg noe nytt tar tid. Også kan det være vanskelig å være voksen og ikke kunne noe. Men det er alikevel mulig å lære seg dette som voksen. 🙂

Og noen ting kan man kanskje lære seg SAMMEN med barna? (Baking, for eksempel, i mitt tilfelle...)

Polyanna skrev:

Og noen ting kan man kanskje lære seg SAMMEN med barna? (Baking, for eksempel, i mitt tilfelle...)

Sant nok. Det meste av friluftsting (tenne bål, sette opp telt, osv.) må jeg nok lære meg sammen med minstegutten. Jeg hadde vel overlevd i villmarka i ca. to minutter, vil jeg tro ...