Ja, jeg er helt enig i at det må jobbes aktivt for å rekruttere flere og beholde godt kvalifiserte lærere i skolen. Men lønn er ikke det eneste virkemiddelet, og kanskje heller ikke det mest utslagsgivende. Heldigvis, hadde jeg nær sagt, for å satse på brattere lønnsutvikling nå tror jeg er fåfengt.
Omleggingen av lærerutdanningen til mastergrad var et godt grep, men det er med all sannsynlighet fortsatt stort forbedringspotensiale i å forberede lærerstudentene på hva som venter dem i yrket. Det er mange lærere som slutter etter kort tid i praksis, og den trenden er det viktig å få snudd.
Flere yrkesgrupper inn i skolen, styrke "laget rundt eleven", har jeg også stor tro på. Her er det mye politisk vilje for tiden, og jeg håper vi får se konkrete resultater også.
Gode ordninger for kompetanseutvikling og etter- og videreutdanning er allerede på plass, og vil nok fortsette å være det. Det er viktig.
Men til syvende og sist er det arbeidsmiljø, trivsel og ledelse som sannsynligvis er det som gjør at lærerne velger å bli. Jeg våger meg på å lenke til
denne forskningsrapporten fra Kunnskapssenteret igjen, (husker ikke om jeg la den inn her eller i gruffetråden), hvor det blir pekt på at det ikke nødvendigvis er de økonomiske insentivene som har betydning for om lærere blir i skolen, men arbeidsbetingelsene. Økt lønn kan ikke
kompensere for dårlige arbeidsbetingelser, ledelse eller skolemiljø.
Og ja, jeg skulle også ønske at de lærerne som stikker hodet sitt fram i media var mer opptatt av å framsnakke yrket sitt enn å klage på foreldre. Snowflake-debatten er sikkert viktig å ta, den, men når lærerne deltar i den - som lærere - blir det etterlatte inntrykk (hehe, lært av Aftenpodden

) at det å være lærer suger, ikke at foreldre må ta seg sammen.
