Cupcakes, feminismens død?

Jeg kjenner ingen. Jeg kjenner mange som pynter, maler og baker, men ingen som er hjemme kun for å gjøre slikt.

Jeg tror ikke det er noen andre land i Europa eller andre "vestlige" land som har så korte åpningstider i barnehage / skole og tilpasset arbeidstider som vi har i Norge. Nordmenn er kjent for å sette pris på "leisure" og i det hele å dyrke fritid og familie. Prøv å forklar briter og andre europere hvorfor det ikke funker å sette opp møter etter klokken 1500 her i Norge (gud forby på en fredag når man slækker og ofte går tidlig) eller hvorfor halve salen går fra konferanser klokken 1545 - det er helt uforståelig for de aller aller fleste.
Vi har en beskyttet arbeidsuke på 37.5 time og lover og rettigheter helt uten sidestykke. Og for all del, takk og pris for det! Jeg velger bevisst å bo her mens vesla vokser opp, ingen land slår Norge som verdens beste land å bo i med barn og jobb.

Polyanna skrev:

Jeg har kanskje erfaring med andre land enn deg, Nooria, får man trenger ikke reise lenger enn til Sverige og Danmark før folk syns nordmenn er noen late slabbedasker. Vi verner om feriene våre, insisterer på å ikke jobbe til etter fire, tar langhelger når det er jakt, og det går ikke mange ukene mellom hver gang det er en eller annen ferie.

De må gjerne gå rundt å både tro og mene det, men undersøkelse etter undersøkelse viser jo at nordmenn er svært effektive og produktive i de timene vi er på jobb. Ja, vi vil gjerne gå hjem fire og for å rekke det, så dropper vi lange lunsjer, kaffepauser, kutter ned på møter etc.

Da jeg jobbet i Sveits, så jeg jo at mange ikke gikk hjem før både seks og sju og det ble sett på som merkelig å gå hjem tidligere. MEN det var ingen av dem som var der samtidig med meg klokka åtte, de kom jo ofte ikke dinglende før nærmere ti. Det var ingen av dem som kun tok en halv times lunsj og det var de som dro ut møter i det uendelige og som hadde all verdens tid til å henge ved kaffemaskinen. Jeg tror virkelig ikke de gjorde mer i løpet av en dag enn det jeg gjorde, de brukte bare veldig mye lengre tid på å gjøre det og det er i hvert fall ikke noe kvalitetsstempel.

Det er nok flere som velger deltid for å oppfylle kravene til det dekorerte, hjemmebakte, harmoniske liv, enn som slutter å jobbe helt og holdent. Men kravene er der, i stadig økende grad. Også blant mine karrierevenninner så er det mindre fnising over støv i krokene, og mer kakeoppskriftutveksling, enn det det var før. Sjuskemorsomheter er mindre morsomme enn de var før. Jeg tror vi blir minst like slitne av dekorasjonskravene som av karrierekravene.

Nooria skrev:

Jeg er dog ikke på linje med deg Polyanna. Jeg opplever at vi i dagens Norge har et enormt jag fremover. Det er stort press på den enkelte i arbeidslivet, samtidig som at vi som foreldre legger stort press (og ikke minst krysspress) på oss selv og hverandre. Det som kommer ut av dette er materiell velstand på den ene siden (vi jobber mye, tjener mye og kjøper mye) og stress på den andre siden (ja jeg vet at mange her inne mener at dette er sutring og at man må rydde opp i sine egne prioriteringer, men det er et faktum at mange lider av alvorlige stressreleativerte lidelser). Hva er vitsen spør jeg? Hvorfor skal vi ha dette voldsomme jaget, hvorfor skal vi oppnå så mye (ikke minst materielt).

Jeg tror at man i mange land i verden er mye flinkere til å være tilstede i sitt eget liv, og nyte livet enn vi er i Norge. Mine venner fra andre land bekrefter dette på flere måter. "Dere er så seriøse i jobbene deres her i Norge" sier en. Min indiske venninne sier at "I India har vi høytider (av samme kaliber som julefeiringen i Norge) hver måned". Den gode stemningen dere har i forbindelse med julen har vi mye oftere".

Jeg synes sammenlikningen med India er søkt og provoserende. Dette er et land der det fortsatt er utstrakt bruk av barnearbeid, tvangsarbeid og utnyttelse av kasteløse. Jeg tviler på at en inder som jobber 12-13-timers dag, med minimalt med ferie, som ikke har rett til å organisere seg, som står helt uten rettigheter ved sykdom, skader eller graviditet er flinkere til å "nyte livet" og "være til stede i eget liv".

Niobe skrev:

Det fremstår som langt mer uforståelig at man i et land der veldig mange ikke mangler noe, fremdeles ikke kan stoppe opp i noen sekunder og være fornøyde? Det jages og jages, og hvor mange ganger i løpet av en uke hører man noen klage på hvor travelt de har det, og hvor lite de får tid til? Takk og lov, at det finnes dem som har satt på bremsene, og trives med det.

Sosial klaging er altfor akseptert, jeg tror det i noen miljøer er noe man skal. Det ligger en slags status i å være travel, å ikke være en som later seg. Å være lat er å ikke være virksom til enhver tid. Alle har forståelse for at man er sliten når man er travel. På den andre siden har du de som jobber mindre fordi de ønsker det. Noen beundrer disse folkene, fordi de tar seg tid til det viktige i livet, mens andre ser dem som en trussel mot egen streben etter mer (eller akkurat nok).

Gjeldsbyrden er for mange stor, med litt andre verdier kunne den vært mindre. I mange tilfeller har kvinner seg selv å takke for eget stressnivå, fordi hun selv har høye krav og forventninger, som hun jobber ræva av seg for å oppfylle slik at hun kan sukke-klage på facebook og være svært tilfreds med seg selv.

Polyanna skrev:

Stadig flere. Mange i "my hood", i hvert fall.

Har de gått ned i stilling eller blir de forsørget av sin mann?

Interessant artikkel! Jeg er enig med Niobe, Nooria og Nenne. :dilter:

ullmor skrev:

Har de gått ned i stilling eller blir de forsørget av sin mann?

Begge deler, vil jeg tro, i kombinasjon med en del gamle penger. Det er ikke så mange som kan betale for en stor garderobe fra Ambiente (eller hvor det er de handler), stadig oppdatert interiør og veldig hyppige PT-timer på 40 % jobb som fotograf eller interiørkonsulent.

Salt skrev:

Jeg skjønner det, men det er det jeg spør om. Hvor mange er det som egentlig bare er hjemme og baker muffins mens malestrøkene tørker?

Jeg kjenner i hvert fall svært få. Alle mine venninner er "karrierekvinner" og mødre. Noen har gått ned til 80 % stilling, men da er det for å få kabalen med henting, bringing osv. til å gå opp. Ingen jeg kjenner har redusert stillingen sin og er hjemme og baker muffins.

For egen del har jeg senket kravene veldig. Min prioritering er 1) familie og 2) jobb. Jeg er mer avslappet en tidligere til hvordan vi har det hjemme og siden vi har to 100 % stillinger (og vel så det..) så deler vi på det meste.

Jeg liker ikke cupcakes. Jeg skjønner hva Polyanna sier, og er enig et stykke på vei, men jeg blir også litt provosert av det. Antagelig fordi jeg har noen såre tær.

Jeg har lett for å bli stresset. Stress for meg oppstår særlig når jeg skal prestere på grensen av egne erfaringer og evner. Det er da jeg strekker meg, lærer mer og vokser. Det er gøy, krevende og tilfredsstillende. Og jeg blir stresset av det.

Jeg blir også stresset når jeg føler at jeg ikke strekker til for ungene mine. At de får for mye videobarnevakt, for lite positive aktiviteter eller jeg kommer for seint til foreldrekaffen i barnehagen.

Stress er noe jeg takler greit i perioder, men jeg har mye lavere stressterskel enn jeg hadde før. Jeg har lett for å spenne musklene for mye, og ender opp med muskelvondt, hodepine, bihulebetennelse (!) og generell slitenhetsfølelse som ikke går over (og snarere forverres) av helgefri.

Jeg har vært sykemeldt som følge av stressrelatert utmattelse. Det er ikke noe gøy, og det er i hvertfall ikke lønnsomt for samfunnet. Jeg har funnet ut at for meg fungerer det bedre om jeg jobber litt mindre enn 100% stilling. Ikke fordi jeg skal bake cupcakes, men fordi jeg skal stresse litt mindre. En stressende tidsfrist i uka er nemlig bedre enn to.

Og så hender det at jeg gjør litt husarbeid eller baker kringle i stedet for å gjøre andre ting. F.eks. kjøpe ny kjole fra Mette Møller. Det ser ikke like fint ut i nasjonalregnskapet (ingen penger ut, ingen penger inn). Men at ikke-økonomisk verdiskapning ikke regnes med mener jeg er en svakhet ved nasjonalregnskapet, ikke ved mine prioriteringer.

Jeg har tenkt litt i disse banene den siste tida.

Det henger kanskje sammen med at jeg kan ta meg i å bli muggen og irritert på disse damene med rosablogger og "harmoniske familieliv". Hvorfor synes jeg egentlig det er så provoserende? Kan de ikke bare få holde på da - dersom de kan og det er det som skal til for at de blir lykkelige? Samtidig så ser jeg at folk rundt meg, og av og til meg selv kan bli kokos fordi vi lar oss rive med i et krysspress uten like på karriere, harmoniske barn og pene bursdagskaker. Det er slitsomt å forholde seg til - og jeg må holde hodet kaldt for å innse at ingen har alt. Vi er bare så innmari flinke til å fortelle om fasadepreget på FB og andre steder. Og ja, jeg bidrar innimellom med mitt.

På den andre siden ser jeg poenget med ungdomsopprør. Det som opprører mamma mest av alt er ikke at jeg har støv i krokene, men at jeg vasker vinduer før jeg henger opp adventslysene. At jeg synes det er ok å få vasket vekk ett år med fett fra oppå kjøkkenskapene før jul, og at jeg synes det er hyggelig å bake julekaker. Nå er kanksje ikke mora mi som mødre flest. Men innimellom lar jeg meg faktisk rive med i husmorkosetrenden.

Kosen går over til stress i det øyeblikket vi ikke lenger skiller mellom de faktiske behovene til oss selv og barna våre - og alle de tingene som hadde vært stilig å få gjort noe med. Jeg velger bevisst bort å lese interiørblogger, shoppetråder og hobbytråder. De tuller med hodet mitt, jeg greier ikke å fordøye stoffet uten å sitte igjen med en følelse av at dersom jeg gjorde litt mer, så kunne jeg også fått det sånn. Men da må jeg ofre sofakosen.

Vi får alle andres liv veldig tett på når vi er så aktive på nett som vi er i dag. Og så glemmer vi at folk har en tendens til å ikke fortelle ALT på nettet. Jeg kan også godt fremstått i overkant flink hvis jeg bare fokuserer på det jeg er god til, for det er jo en hel del. Jeg baker gode og fine kaker, strikker fantastisk flott og lager mat fra grunnen av. Og så glemmer man at jeg ikke trener nok for tiden, veier for mye og krangler som besatt med datteren min. De siste punktene er det jo de færreste som skriver om på facebook.

Jeg har alltid vært glad i å bake og strikke. Og det føles litt rart for meg at dette nå oppfattes som det motsatte som feminisme. For jeg er helt klart en feminist. Men jeg ser jo at hele bildet spiller inn, og da tror jeg de færreste hadde vært i tvil om "hvilken side" jeg er på.

tink skrev:

Jeg har tenkt litt i disse banene den siste tida.

Det henger kanskje sammen med at jeg kan ta meg i å bli muggen og irritert på disse damene med rosablogger og "harmoniske familieliv". Hvorfor synes jeg egentlig det er så provoserende? Kan de ikke bare få holde på da - dersom de kan og det er det som skal til for at de blir lykkelige? Samtidig så ser jeg at folk rundt meg, og av og til meg selv kan bli kokos fordi vi lar oss rive med i et krysspress uten like på karriere, harmoniske barn og pene bursdagskaker. Det er slitsomt å forholde seg til - og jeg må holde hodet kaldt for å innse at ingen har alt. Vi er bare så innmari flinke til å fortelle om fasadepreget på FB og andre steder. Og ja, jeg bidrar innimellom med mitt.

På den andre siden ser jeg poenget med ungdomsopprør. Det som opprører mamma mest av alt er ikke at jeg har støv i krokene, men at jeg vasker vinduer før jeg henger opp adventslysene. At jeg synes det er ok å få vasket vekk ett år med fett fra oppå kjøkkenskapene før jul, og at jeg synes det er hyggelig å bake julekaker. Nå er kanksje ikke mora mi som mødre flest. Men innimellom lar jeg meg faktisk rive med i husmorkosetrenden.

Kosen går over til stress i det øyeblikket vi ikke lenger skiller mellom de faktiske behovene til oss selv og barna våre - og alle de tingene som hadde vært stilig å få gjort noe med. Jeg velger bevisst bort å lese interiørblogger, shoppetråder og hobbytråder. De tuller med hodet mitt, jeg greier ikke å fordøye stoffet uten å sitte igjen med en følelse av at dersom jeg gjorde litt mer, så kunne jeg også fått det sånn. Men da må jeg ofre sofakosen.

Det handler vel mest om hvor vi føler oss konfrontert med det vi opplever som egen utilstrekkelighet? Jeg blåser en lang marsj i muffinsbakende husmødre, men jeg blir lett litt nedstemt av lange tråder og innlegg om jogging og styrketrening. For ikke å snakke om lønninger og julebord med kollegaer.

Niobe skrev:

Det handler vel mest om hvor vi føler oss konfrontert med det vi opplever som egen utilstrekkelighet? Jeg blåser en lang marsj i muffinsbakende husmødre, men jeg blir lett litt nedstemt av lange tråder og innlegg om jogging og styrketrening.

Ja, det er nok et poeng (og jeg er helt omvendt av deg, ser jeg - med min 20-årige jogging. Dessuten har jeg flere Mette Møller-kjoler enn bolleladninger det siste året, tror jeg.)

Det er ikke verre eller bedre å slutte å jobbe for å bake cupcakes enn å bygge trebåter, det er sak samma det. Det som er irriterende er at den smøgg-tonen som er i disse bloggene påstår på et vis at de gjør det for noen andre, at familien har godt av det. At det er en moralsk riktig avgjørelse å ta.

Og det er det jo ikke, disse latsabbene har jo bare tatt seg ferie. Og jeg synes de kan hoppe ned fra høyhesten sin når det gjelder det. Voksne damer som slutter å jobbe fordi de skal dandere tyll og cupcakes kan faktisk ikke påberope seg høyere moral enn oss andre som forsørger barna våre selv.

Og med det i mente at jeg har absolutt ingen ting i mot cupcakebaking, jeg kan godt anbefale disse superyummi kakene jeg laget her om dagen: white chocolate limoncello cupcakes

Og til de som mener at "det er fint at man kan være feminin og få lov til å bake cupcakes, endelig! ": Feminisme går ut på at man gjør det man vil selv, ikke "hva man får lov til".

Å, Esme!! :smask:

Esme.

Jeg har ellers gått og fnist litt over denne websiden den siste uken, og av en eller annen grunn virket den litt relevant i denne sammenhengen også - noe med hvordan kvinner fremstilles/fremstår i media/på nett, kanskje, særlig i sammenheng med visse typer (feminin?) mat:

Women Laughing Alone with Salad

Var det noen som leste Aftenposten i helgen om de unge jentene som blogger om rommet sitt? Det sto at den store trenden blant de unge var å ha plastcupcakes som pynt på rommet. Før har jeg fnist litt av cupcaketrenden, men nå ble jeg skremt.

Ellers er jeg av den mening at jeg tror mye av dette handler om å ta avstand fra et hardt arbeidsliv. Jeg tror mange opplever at karriere-arbeidslivet i mange bransjer krever veldig mye og at det ikke finnes noe enten-eller (interessant jobb med normale arbeidstider). Jeg tror litt av denne trenden er et opprør mot stemplingsur og følelsen av ikke å eie sin egen tid. I hvertfall for noen av dem som "hopper av karrierejaget".

Synes ukebladartikkelen er ørlitt dårlig og unyansert oppe i denne debatten. Ja, en av disse kvinnene nevnt har valgt å hoppe av foretningskarusellen og nyte familien mer. Men hun har på ingen måte sluttet å jobbe, hun ser det kanskje slik selv da hva det vil si å jobbe har blitt farget av det næringslivet hun har stått i siste 20 år er utgangspunktet. Hun jobber bare mer normalt. Å drive fortningsutvikling og å være grunder er ikke 37,5 times uke, det er ofte nærmere 24/7. Men hun lyktes, og kan nyte mye av det hun har fått til. Jeg skjønner svært godt at hun vil ha denne tiden med barna når de er små, og ikke være borte hele tiden. Og samtidig har hun en mann som velger helt likt. Hva det skulle ha med hæppimuffins å gjøre så jeg ikke helt.

Madicken skrev:

Inntrykk jeg sitter med etter å ha diskutert temaet med en kvinnesakskvinne av "den gamle skolen" nå senest i helgen: Det er greit å være hjemmeværende og lage eplesaft av epler fra egen hage, men det er ikke greit å være hjemmeværende og bake rosa cupcakes. Stemmer dette?

Øh? Du spør alle feminister om hva den offfisielle feministmeningen er angående eplesaftlaging vs cupcakelaging?
Trokke vi har satt ned non kommite på detta enda, så jeg veit ikke helt.