I hvilke situasjoner blir du nervøs?

Jeg går mye heller til en gynekolog enn å holde en selvlaget, dårlig forberedt presentasjon foran mange mennesker. (Men av og til kan man jo ikke velge)

Nei, det har jo sjelden samme resultat. Hvis du ikke har min jobb.

Når jeg skal snakke i store forsamlinger, tannlege, viktige telefoner.

Jeg blir nervøs av folk, kort og greit. Mange folk, få folk, samma det. Særlig om det er folk jeg vil at skal like meg, eller det er grunnlag for en ekte eller innbilt konflikt av noe slag. Det årlige antiklimakset er medarbeidersamtale. Jeg har gjort det noen ganger, jeg har en super sjef, det pleier å gå strålende, men likevel. Jeg dævver!

Det gjør heldigvis ingen forskjell for meg om mennesket jeg snakker med er superkjendis eller bare naboen, det er jo litt greit. Faktisk føles det verre med naboen eller andre folk jeg kjenner bittelitt fra før.

Tannlegen, gynekologen og sånt er helt greit. Og så er jeg litt nervøs for bilkjøring, men heldigvis vet jeg ikke til hvilken grad ennå, siden jeg ikke har førerkort.

Når jeg skal kjøre bil til et nytt sted, og jeg må finne ut selv hvor jeg skal kjøre
Hos tannlegen

Hvor skal man begynne? Jeg blir nervøs for tannlegen og for å fly, og skulle noen ønske at jeg satte meg på en hest, hadde jeg nok blitt nervøs for det og.

Jeg er skrekkelig nervøs for å snakke i faglige sammenhenger med mindre det er meg selv som har et forberedt innlegg eller foreleser. Å stille spørsmål på seminar er uhorvelig skummelt, men jeg kan godt forelese for et parhundre mennesker uten å være veldig nervøs hvis jeg er forberedt.

Jeg blir til tider veldig nervøs av å sitte stille i lokaler hvor det blir lagt merke til om man skulle gjøre et eller annet uforutsett. I yngre år var det så ille at jeg knapt kunne gå på kino eller på en forelesning, men nå holder jeg stort sett ut.

Jeg kan bli nervøs av sosiale sammenhenger hvor jeg ikke kjenner folk - særlig sammen med intellektuelle flinkiser.

Med mer.

Jeg tror det eneste som får meg til å bli virkelig nervøs - så jeg gruer meg - er om jeg må holde tale for mennesker jeg står nært. Ergo - jeg gjør ikke det.

Å prate for en forsamling med totalt ukjente mennesker gjør meg ikke noe, men jeg er så sentimental at det er plagsom, så med en gang det blir personlig, da griner jeg som en unge.

Ja - og så er jeg litt nervøs for å fly, jeg var redd før, men jeg syns jeg er blitt "flinkere" til å ta meg sammen og tenke "dør jeg, så dør jeg."

Jeg blir alltid nervøs når jeg skal til legen, om det så bare er for å fornøye allergimedisin....
Å snakke i store forsamlinger er heller ikke min greie, men om jeg er godt forebredt, og kan det jeg skal snakke om, så pleier det å gå veldig bra. Så heller det enn gyn. hver dag, som andre ymtet frempå her.

Jeg kan egentlig bli nervøs for det meste av rare ting egentlig, men det er helst tanken på det. Når jeg står midt oppi situasjonen, så går det jo som regel greit.

F.eks i dagene før KS er man jo rimelig nervøs. Men når jeg først var igang med å få satt inn epidural etc, så var jeg ikke nervøs i det hele tatt lengre.

Hvordan kan man få bukt med sånne tullete nervøse tanker? Noen som har gode tips der?

Svare uten å ha lest tråden:
* Når eg skal ut og flyge.
* Mus.
* Da eg skulle presentere prosjektplanen min for konsernledelsen var eg ganske nervøs før eg skulle i ilden.
* Tannlegen.

Jeg kommer som alltid trekkende med Seinfelds observasjon om at folk flest heller vil ligge i kisten enn å holde en minnetale, siden frykt for å dø pleier å komme bak frykten for å tale i forsamlinger på sånne undersøkelser.

Jeg blir nervøs når ungene holder på med noe jeg ser for meg farlige konsekvenser av, f.eks. klatre høyt i klatrestativ, klatre i trær. Men må bare presisere at selv om jeg er nervøs av sånt, får de absolutt lov.
Jeg er er nervøs når mannen gjør ting jeg ikke mestrer, som f.eks. å stå på høye stiger og male huset, fiske i åpen sjø i liten motorbåt og i mine øyne altfor høye bølger.

Kanne skrev:

Jeg liker ikke å ringe og snakke med folk. Jeg har ikke telefonskrekk, men det å ringe til gamle kjente som det er lenge siden jeg har snakket med er skummelt. Generelt blir jeg litt nervøs i settinger der jeg er usikker på hvordan jeg bør hilse og presentere meg.

Jeg har ingen problemer med å snakke for store forsamlinger. Jeg holder presentasjoner og foredrag uten problem. Jeg er derimot sjelden den som rekker opp hånda og stiller spørsmål.

Det aller skumleste jeg har gjort er å disputere. Det hadde ikke med det å snakke for mange mennesker, men frykten for å miste ansikt fullstendig. Tenk om jeg ble avslørt. Hvem ville vel ikke blitt redd for en offentlig eksamen?

Jeg dulter på Kanne og signerer ord for ord. Bortsett fra at jeg alltid er litt nervøs før forelesninger og presentasjoner, og ofte er den som rekker opp hånda og stiller spørsmål. Disputasen var Det Skumleste Ever.

* Å ringe ut til noen. F.eks. kjente jeg ikke har snakket med på lenge eller offentlige kontorer type NAV etc. Jeg klarer å ringe å bestille frisørime og legetime nå, men ikke da jeg var ung voksen.
* Å konfrontere andre voksne
* Å ta vanskelige samtaler med andre voksne
* Å stå som ansvarlig for noe jobbmessig ...

Divine skrev:

Det meste.

Uff, ja, det er vel strengt tatt tilfellet her også.

Hilsen Ludvig

Booke salgsmøter... :hat:

Skummelt å søke jobber. Jeg har akkurat sendt en søknad og har helt hjertebank når telefonen ringer... 14 år siden siste jeg var i den situasjonen)
Får også hjertebank når vi skal på ferie og er på vei til flyplassen. Er helt på tuppa i bilen enda vi har good tid og natta før våker jeg sikkert snørrogførti ganger. 😮

Og å gå til tannlegen. Men nå har jeg blitt så flink og blir innkalt hvert halvår og det er egentlig ikke noe farlig for tannlegen er så forsiktig og forteller alt har gjør hele tiden.

Kom på en ting til. Jeg blir nervøs av å handle hus. Stort lån bekymrer meg ikke, vi låner ikke mer enn vi fint kan betjene, men det er noe med å bruke så ufattelig mye penger på en gang. Særlig om huskjøpet involverer mye oppussing. :i vurderingsprosess:

Jeg kom også på en ting til. Jeg er ikke redd for å prate i forsamlinger, jeg kan ha presentasjoner, taler, skuespill på sparket - det meste går jo greit til slutt. Men fri og bevare meg for small talk med folk jeg kjenner bare litt! Ugh!

Når jeg må ringe og ta ubehagelige telefonsamtaler.... har egentlig ganske stor telefonskrekk...

Spying, inkludert alle mistankar, forventningar og vrangforestillingar om at det kan komme. Det er hovudsakleg omgangssjuke som skremmer livskiten av meg, pga. komplikasjonar eg får. Men dette er nok meir panikkangst enn nervøsitet, for det er hjertebank, pusteproblem, svimmelhet, prikking i armar, brystet snører seg etc.