I hvilke situasjoner blir du nervøs?

Å komme på tilstelninger der jeg ikke helt vet hvor jeg skal sitte og hvem jeg kan sitte med og menge meg med...

Når jeg venter på svar på noe som kommer til å bety masse.

Når jeg skal ut på lenger tur og må NÅ ting, altså fly og slikt. Med det samme jeg sitter i setet er alt fint igjen.

Jeg er ikke så veldig redd for å snakke i store eller små forsamlinger så lenge det gjelder jobb, politikk og denslags, i hvert fall ikke hvis jeg er godt forberedt (og det ER jeg). Å holde mer personlige taler, som i mamma sin 60-årsdag eller en av bestekompisenes bryllup, derimot, er skummelt. Det er mye nærere og mer personlig - og så er jeg jo en sippe som må passe på å ikke begynne å grine. 🙂

Ellers? Tannlegen, gynekolog hver gang etter celleforandringer og konisering, og nå blir det vel fort neste gang jeg blir gravid og skal ta ultralyd siden jeg forbinder det med den jeg tok da jeg mistet. Satser på at det siste snur seg til noe positivt etterhvert. 🙂

Og ja, eksamen og skumle telefoner.

Privat er der ikke så veldig mye som gjør meg nervøs - det eneste må være om jeg har vært å tatt prøver hos legen og ventetiden til man får resultatet kan gjøre meg veldig nervøs, men det er fordi jeg alltid tror det verste.

I jobbsammenheng er jeg mer nervøs. Jeg er leder og har et ganske stort ansvar både overfor andre ansatte og brukerne. Hos meg kan det skje uhell både titt og ofte, og når man har tatt en avgjørelse ift til en ulykke/uhell som ikke er i samsvar med det brukererene er enige i, så gjør det meg nervøs for hva som kommer og hva jeg kan forvente å måtte svare på de kommende dagene/ukene (og gir meg unødvendig mye arbeid....).

alfaCharlie skrev:

Selv blir jeg nervøs når jeg må prestere noe som jeg ikke er helt sikker på om jeg kan, spesielt når det er noe som jeg virkelig vil kunne.

Og når jeg lager mat til andre (voksne) personer. Oh, skrekk.

Er du meg?

Jeg blir sjelden nervøs egentlig.... Ikke når jeg skal på jobbintervju heller.
Å prate for en stor forsamlig hadde nok gjort meg litt nervøs. Og da jeg skulle ta narkose var jeg SHITNERVØS, så nervøs at jeg begynte å gråte. 😮

Oj, det er visst litt forskjellig. Å komme inn i et rom som er fullt av folk. Jeg liker å være litt usynlig. Før tannlegetimer. Når noen jeg er glad i ikke kommer til avtalt tid og når noen av barna er syke. (Katastrofetenkning. )

Det er ikke så mange situsajoner som gjør meg direkte nervøs, tror jeg. Å prate foran en forsamling med kjente er vel noe av det som gjør meg mest nervøs. Ukjente er bare gøy.
Jeg er aldri nervøs før jobbintervju, eksamen eller slike ting.

Kirsebær skrev:

Jeg er aldri nervøs før jobbintervju, eksamen eller slike ting.

Nei, ikke jeg heller.
Da må jeg jo bare være meg selv liksom, uansett.

Tannlegen, høyder, og før det jeg vet blir ubehagelige samtaler, live eller pr. telefon.
Ja, og så å være i en forsamling der jeg ikke kjenner noen.

Jeg liker ikke å ringe og snakke med folk. Jeg har ikke telefonskrekk, men det å ringe til gamle kjente som det er lenge siden jeg har snakket med er skummelt. Generelt blir jeg litt nervøs i settinger der jeg er usikker på hvordan jeg bør hilse og presentere meg.

Jeg har ingen problemer med å snakke for store forsamlinger. Jeg holder presentasjoner og foredrag uten problem. Jeg er derimot sjelden den som rekker opp hånda og stiller spørsmål.

Det aller skumleste jeg har gjort er å disputere. Det hadde ikke med det å snakke for mange mennesker, men frykten for å miste ansikt fullstendig. Tenk om jeg ble avslørt. Hvem ville vel ikke blitt redd for en offentlig eksamen?

Divine skrev:

Det meste.

Jeg vet ikke helt hvor grensen mellom nervøs eller redd går, men da jeg skulle fjerne en stent og legge inn en ny i urinlederen for annen gang, var jeg så nervøs/redd at jeg gråt, for det hadde vært så jævlig vondt første gang de gjorde det.
Og det skal litt tid før jeg gråter foran ukjente.

Ja, også liker jeg skumle telefoner veldig dårlig jeg også. Farern min pleier si at "det er enda ingen som har blitt spist gjennom telefonen", men det hjelper ikke stort.

jeg blir nervøs av ubehagelige samtaler, konfrontasjoner, presentasjoner, Gynekologen, å møte noen for første gang, se sivilsnut, snakke med personer jeg beundrer / ser opp til, at mannen er ute å reiser, å reise med fly og tog, når telefonen ringer på uvanlige tider, jobbintervju, for å miste noen jeg er glad i. Det er garantert mye mer jeg er nervøs for, men det var dette jeg kom på i farta.

Ikke så mye lenger, heldigvis. Men eksamen (jeg skal dog ikke ha flere i mitt liv! 😀), særlig muntlig og jobbintervjuer. Og så liker jeg dårlig å snakke i forsamlinger, selv om det pleier å gå greit når jeg først er i gang.

Jeg blir forresten nervøs av UL jeg også.

Telefonsamtaler... Der jeg må ringe noen.

Høyder, ta en telefon til ukjente, snakke til forsamlinger, tannlegen er det jeg kommer på i farta.

Tannlegen. 😡 Og der var jeg i dag, og selv om det bare var en liten fylling, kjenner jeg det i tannkjøttet nå. Ellers liker jeg ikke å ringe til ukjente, som flere her. Å snakke foran forsamlinger går greit nok, men disputas var ørlite skummelt den første timen.

Altså, det er ikke riktig å si at jeg ikke i det hele tatt er nervøs foran forsamlinger. Jeg får sommerfugler og litt puls, men det oppleves ikke destruktivt, bare skjerpende. Jeg pleier faktisk å drikke espresso før viktige innlegg (eller intervjuer) fordi jeg føler at det skjerper meg å ha litt hjertebank.

Disputering skjønner jeg godt er tøft. Kraist. Da hadde jeg vært gelé.

-Tannlegen
-UL
-Eksamen
-Foran jobbintervjuer på jobber jeg veldig gjerne vil ha
-Hvis jeg må klatre i stiger
-Også er jeg husredd

Sikkert mer og, men det var det jeg kom på nå.

* å konfrontere voksne
* å ta opp ubehagligheter
* å nevne at "noen" skylder en penger
* å ta buss
* å bli sint
* å bli konfrontert, når det en blir konfrontert med er feil.

Dette er ting som gjør at jeg kan få hjertebank og bli stressa.