Sikring av barn i buss

Regner med dere har diskutert dette før, men siden jeg ikke er veldig gammel traver (skjønt, passerte nettopp 2 års medlemskap! 🙂) har jeg ikke sett det.

Jeg tenkte på da jeg satt på bussen i morges: Hvordan er babyer og små barn egentlig tryggest på bussen? Nå tenker jeg ikke på barnehageturer, men f.eks. hvis jeg og knøttet skal ta buss, noe vi kommer til å gjøre mye. Det satt nemlig en mann med en liten knert på fanget, knerten var under året, og satt jo ikke akkurat i ro selv om pappaen holdt ham. Hvis bussen bråstopper da, er ikke det ganske risky når det ikke var noe sete foran dem? Er det tryggere å ha dem i vognen, for eksempel?

Hva gjør dere når dere tar buss med babyer? Regner ikke med at alle kjører overalt, alltid?

Jeg tar enten babyen opp av vognen, eller står ved siden av vognen og tviholder på den mens bussen kjører. Aldri barn i barnevogn som ikke holdes godt fast under kjøring.

Og nei, det er ikke godt nok å feste vognen med stropper.

Nei for all del, jeg ville aldri finne på å la babyen ligge i vognen uten at jeg holdt den (altså vognen) enormt godt fast altså. Men hvis en tar den opp tenker jeg på, hvor trygt er fanget?

Jeg har håpet at jeg gjør det beste ved å ha barnet fastspent i selene i vogna (noe annet er uaktuelt uansett altså, har en houdiniaspirant her), vogna plassert mot kjøreretning og meg selv klamrende fast som et ekstra anker.
For meg virker det i alle fall mer fornuftig å ha barnet i vogna enn på fanget, jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde fast og samtidig ikke fyke forover mot seteryggen foran meg med barnet i klem. Når man har tatt 31-bussen noen ganger blir man nemlig kastet frem og tilbake som en annen potetsekk, og vogna har jo litt fjæring som utligner litt i det minste.
Sånn ellers foretrekker jeg å ta t-banen med vogn, meget enklere og i mitt hode et litt tryggere alternativ.

Jeg hadde stropp til vognen, jenta i seler i vogn og vogn mot kjøreretning, og meg selv som holdt godt fast i vognen.

Baby/barn i vognen som man holder fast.

Små barn forblir i vogna, og man slipper den ALDRI. Store barn (over ett år) får sitte på fanget hvis de ønsker.

Vi tar bussen i svært bynære områder med lav hastighet. Derfor føler jeg ikke bussen som noen enorm sikkerhetsrisiko.

Tjorven skrev:

Vi tar bussen i svært bynære områder med lav hastighet. Derfor føler jeg ikke bussen som noen enorm sikkerhetsrisiko.

Statistisk sett er det veldig få farer forbundet med å ta buss i by.

Det høres ut som om dere tenker som meg, i grunnen. Klart det er få uhell i buss, men sjåførene på bussen vi tar kjører av og til litt hardt, så jeg tror jeg kommer til å velge "holde veldig godt fast i vognen"-varianten ja. T-bane er jo ikke et alternativ alle steder i Oslo. 🙂 Når de er over ett år regner jeg med at det går fint å ha på fanget ja, det har vi gjort selv med nevøen etterhvert som han ble halvannet-to og ikke var så interessert i å sitte i vognen alltid.

Dette er selvsagt skrekkscenario, men en grunn til at jeg synes det er kjekt å ha på stormtrekket på bagen også. Det kunne nok hindret at babyen fløy ut av vognen.

vi kjører jo buss daglig. mine har kjørt buss siden de var nyfødt. er ikke så mye å gjøre med sikringen. pleier helst å ha dem i vognen fastspent, men nå vil ikke minstemann det lenger så han får sitte på setet, for andre passasjerers skyld.. (hyyyyl) ) Men noen av bussene har bakovervendt barnesete.. da bruker vi det. 🙂

Vi kjørte ofte buss i vinter, og da satt hun i vogna med seler på mot kjøreretningen (så fremt det lot seg gjøre). Stropper alltid fast vogna i festestroppene.

GydaG skrev:

Jeg har håpet at jeg gjør det beste ved å ha barnet fastspent i selene i vogna (noe annet er uaktuelt uansett altså, har en houdiniaspirant her), vogna plassert mot kjøreretning og meg selv klamrende fast som et ekstra anker.
For meg virker det i alle fall mer fornuftig å ha barnet i vogna enn på fanget, jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde fast og samtidig ikke fyke forover mot seteryggen foran meg med barnet i klem. Når man har tatt 31-bussen noen ganger blir man nemlig kastet frem og tilbake som en annen potetsekk, og vogna har jo litt fjæring som utligner litt i det minste.
Sånn ellers foretrekker jeg å ta t-banen med vogn, meget enklere og i mitt hode et litt tryggere alternativ.

Enig, og gjorde det samme. Reiste ett år med trikk til barnehagen, og kom til at det var best å være konsekvent på vogn og seler. Barnet var over ett år. Den ene dagen kunne hun sitte pent ved siden av meg, neste dag ville hun løpe og leke. Selv trikk er en humpete tur. Tror ikke det hadde skjedd så mye annet enn slag, men synes ikke det er bra at småbarn løper i trikker og busser.

Jeg virkelig hater å kjøre buss med baby. De kjører alltid før jeg får satt meg, er det fullt av folk har jeg opplevd mange ganger at folk støtter seg på kalesjen/på vogna når de går forbi/bussen bremser etc. stappfulle busser er jo dritfarlig.

Men må man, så må man. Bare rart at det er som det er.

Jeg ser hva du mener, Apple. Her vi bor har vi fordelen at vi kan gå på på første stoppested der bussen står en stund, og tilsvarende av på siste. Da er bussen et greiere alternativ enn toget, som ofte er stappa når det kommer til vår stasjon. Men bussene i Oslo sentrum er jo stappfulle, så der er det sikkert greiest å bare ta beina fatt eller noe. Får utforske. 🙂

Jeg sto ved siden av vogna og holdt i den så lenge barna var babyer, etterhvert fikk de sitte på fanget.

Jeg fatter ikke at noen tør å forlate vogna under en busstur.

Tviholdt på vogna, som jeg alltid ville ha stående slik at barnet lå med hodet mot kjøreretningen. Brun hatet buss, det var de eneste gangene han gråt før han ble ett år

I vogna, med seler, mot kjøreretningen. Tviholder på vogna ja.

I bæresjal eller bæremeis. Ja eller vogn, mot kjørerettningen. Aldri på fanget løst.