Baby med spisevegring

Visste ikke helt hvor jeg skulle legge denne, så det ble her. Flytt gjerne om den passer bedre et annet sted.

Greia er jo at minsten ikke syns det er noe særlig kult å spise. Eller drikke. Eller få noe i munnen i det hele tatt. Bruker ikke smokk heller.

I gode perioder drikker han mellom 65 og 95 pr måltid (seks måltider i døgnet, inkludert et i søvne før jeg legger meg). Døgnmengderekorden er 480 ml. På dårlige dager gir han seg gjerne etter 35-40 ml, og kan ha døgnmengde ned i 280. Grøt, mos, pureer og sånne greier var veldig godt før, men etter å ha prøvd middagsglass, så er ting som kommer fra skje grusomt. Det vil si, han ser ut til å like det om han først får det i munnen (jeg gjør meg til og får ham til å smile, og "lurer" ham litt med små små mengder om gangen). Han har gapt etter skjeen EN gang. Ikke ett måltid, men EN gang.

Han har gjerne en ganske lang god periode, hvor jeg rekker å tenke at NÅ løsner det! Og så plutselig er flasken pyton, og han vil ikke ha. Da har vi noen dårlige dager foran oss hvor jeg går rundt og er konstant bekymret og irritabel. Det hjelper jo veeeeldig, lizzm.

Vi er i kontakt med spiseteam, og skal sende inn videoer av måltider og skjemaer som viser hvor/hvor mye han spiser over fire dager. Skjemaene ble fyllt ut rundt jul, så jeg skal lage noen nye slik at de får nye data. Grunnen til at jeg ikke har sendt dem inn enda, er rett og slett at det har gått så greit, og han har lagt godt på seg. Vi skal ta det opp igjen med barnelegen når vi skal på kontroll på sykehuset når han er seks måneder korrigert (en måneds tid til).

Jeg lar ham smake litt forskjellig fra fingeren min (typ dyppe fingeren i sausen), og sausen fra tomatbønner var visst ganske ok, brun saus fra ikea også, men tyttebærsyltetøy var grusomt.

Dere som har hatt spisevegrende babyer; Hva gjorde dere? Hva gjorde at ting løsnet? Hva spiste de, om de spiste noe? Hvor mye? Jeg ga ham en brødskive i hånden her i går, og den skjønte han visst ikke hva han skulle bruke til. (Sånne ostepopplignende greier fra HIPP kan han finne på å putte i munnen selv, og de er visst ganske OK.) Er dette noe som kan løsne når han kan spise selv, og dermed har mer kontroll over hva som går inn i munnen? Hvordan kan jeg "lære" ham å svelge brødbiter? (Prøvde med en liiiiiten bit oppbløtt i mme i går, og det resulterte i brekning og litt oppkast, så den drøyer vi en stund til...)

Alle tips mottas med takk.

Jeg har ikke noe erfaring med babyer som ikke spiser men jobbet med et barn som har spisevegring.

Tenker det at være greit å gå ut de skjemaene først som sist. Geit å få hjelp tidlig.

Viktige er å gjøre mat til noe positivt. Ikke presse mer enn nødvendig. Tilby men ikke presse.

Håper det løsner fort så dere slipper eventuelt sonde eller knapp. Så det er godt han har vokst!

Barnet jeg jobber med har ingen alternativer måter å få næring i seg på og det gjør det en del vanskeligere å gjøre måltidet til kos for vi må ha i han en viss mengde hele tiden.

Knerten var en sånn baby som ville spise selv. Han ville ikke mates. Så jeg fullammet lenge, og så fant vi ved en tilfeldighet ut at dette var hans greie. Maten skulle heller ikke deles i små biter. Han ville suge/gnage i seg mat (det var lite tenner å gnage med i starten). Fikk han gjøre jobben selv, så spiste han greie mengder. Siden jeg ammet hadde vi ingen formening om hvor mye han fikk i seg.

Men dette fant vi ikke ut før han var nærmere 9 måneder (og Knerten ble født til termin).

Jeg vet hvor frustrerende det kan være med barn som ikke spiser. Min (som også var litt prematur) har aldri vært særlig interessert i mat, men det tippet aldri over til spisevegring. Men jeg husker godt at de var veldig opptatt av dette på nyfødtintensiven.

Legger han på seg som han skal, eller stopper vekta når dere ikke gjør det lille ekstra for å få i han mat? Håper dere får god hjelp fra ekspertene.

Minste vår hadde store spisevansker, og fikk det meste av mat via nesesonde fram til hun var nærmere året. Hun lærte seg å ta brystet da hun var 4 mnd, og spiste selv i to måneder (til jeg mistet melken). Men så var det stopp igjen. Fikk i seg alt fra 5 til 30 ml selv melk selv.

Vi fikk god hjelp fra spiseteam, som kjapt skjønte at her var det like greit å få på plass en knapp på magen. Da knappen var på plass, var det FULL spisenekt i 2 måneder. Hun knep munnen igjen, og brakk seg hvis vi kom borti leppene hennes. Etter to måneder, begynte hun å smake på brunsaus, vaniljesaus og is. Gikk greit med myk skje (vi prøvde vel alt som eksisterte av skje-typer på markedet), men det beste var å spise fra egne fingre. Mye gris, men absolutt verdt det. Sånne "kjærlighet-på-pinne i lebestift" (du får dem på vanlig matbutikk) var supre, dem greide hun å holde selv, og slikket på dem. Det krevde mye tålmodighet, men etterhvert både spiste og drakk hun selv. Og mat ble en av hennes største gleder i livet. Spiseteamet hadde ikke gått inn for å satse på å lære henne og spise, hadde det ikke vært for at vi foreldre var så gira på at dette SKULLE vi få til. Nå var vesla multihandikappet, og hadde sine utfordringer med muskler/nerver til ansikt, og dette var nok årsaken til at spising var vanskelig i utgangspunktet. I tillegg var hun prematur, og hadde mange operasjoner og infeksjoner egentlig hele livet sitt.

Jeg var også en unge som ikke ville ha mat da jeg var lita, så vet ikke laber interesse for mat er arvelig? Jeg var et år før jeg greide å drikke 100 ml melk i ett måltid. Var prematur.

http://www.knappenforeningen.no/knappenforum/viewforum.php?f=118 har en bok om ernæringsvansker, med gode tips om hvordan man går frem for å lære og spise.

Det viktigste er å være tålmodig, og ALDRI tvinge. Mat skal være lystbetont, og man må lære seg hvilke konsistenser og smaker barnet liker. Og begynne der, i det små. Hvis det blir for lite mat, er nesesonde et bedre alternativ, enn å stresse og tvinge (ja, det er lett å gå i den fella i fortvilelsen). Godt å høre at dere er i kontakt med barnelege og spiseteam- masse lykke til!

Lille var flaskebarn, men likte ikke melk på flaske, og slo den ofte vekk. Men hun økte vekten etter egen kurve som tynn baby, og begynte å spise masse da hun gikk over på fast føde, så det var aldri noe problem med fagfolk involvert. Med premature kan det jo ofte bli litt mer styr mht spising.

Nå er ikke Lillemann prematur, men han er multifunksjonshemmet og hadde store spisevansker som baby. (Nå viste det seg etterhvert at han slett ikke skal spise via munnen, da han aspirerer til lungene, men det er en annen historie.)

Uansett - dersom spisevegringen fortsetter, og utvikler seg, vil jeg slå et slag for knapp på magen framfor nesesonde, sånn i det lange løp. Med en knapp, vil barnet kunne fullernæres der når det trengs, samtidig som det ikke er noe som helst i veien for å drive med lystbetont spisetrening. Jeg har kjent barn som virkelig har fått dreisen på å spise etter at knappen kom på plass, for da kunne all fokus ligge på hygge og kos rundt måltider, og det ble noe positivt.

En nesesonde vil kunne ligge og irritere i svelget og være med på at barnet syns det er ekkelt å svelge mat, og dermed nekte ta til seg næring via munn. Nesesonder er kjekke for kort tid, sånn når ungen virkelig trenger ernæring, men man har all tro på at han vil spise som vanlig igjen snart.

Men - en knapp på magen er dog et kirurgisk inngrep, og selv om det er en enkel prosedyre, så er det en overveing man må ta. Likevel - er det utsikt til at dette kan være langvarig, vil jeg med hånda på hjertet si at knappen er å foretrekke.

Og sånn på det personlige plan, noe jeg følte veldig på - da Lillemann hadde nesesonde, så han så inn i hampen sjuk ut. Når vi var ute med ham, glodde folk åpenlyst, og det hente små unger kom bort og spurte om han hadde kreft. Med knapp på magen, blir det ikke fullt så synlig at det er noe ekstra med barnet.

Uansett - lykke til, jeg håper dere får god hjelp av spiseteamet, og at dette løser seg. Det er noe herk med barn som ikke spiser, for en blir så inderlig fortvila når det blir en kamp for å få i ungen nok mat. Jeg husker tiden hvor jeg satt med sprøyter og dryppa melk inn i munnen på Lillemann, for han nekta suge, og han gråt og jeg gråt...

Nå viste det seg ved veiing i dag at han faktisk har gått opp 110 gram den siste uken, og det er jo storveies! 😀 Enn så lenge får han i seg nok til at han går opp i vekt, noen uker mer enn andre, men det har aldri stått helt stille (og aldri gått nedover) med vekten.

Jeg skal fylle ut nye skjema, siden de andre er såpass gamle, og få filmet noen måltider i løpet av de neste par dagene. Vi er ikke helt der at han trenger sonde/knapp enda, men om det ikke tar seg opp med den faste føden, så må vi nok tenke den veien om et par-tre måneder.

Jeg skulle bare ønske prematurgreiene var over, og at vi kunne ha en "vanlig" baby.

Åh, tøffe gutten din!

Og til deg -

Yngste har var aldri glad i mat som baby. Han var aldri skikkelig interessert i å suge, så ammingen fikk vi aldri skikkelig til. Han fikk dermed mme og så påfyll av mm til han var rundt seks måneder. Da var det helt tomt, men det var mme som var hovednæringen for ham. Da han var tre måneder ble det oppdaget at han hadde melkeallergi, så fra da av fikk han nutramigen og neocate og ikke vanlig mme. De smaker jo grusomt, men han lærte seg å like dem. Vanlig mat var ikke enkelt, men jeg har glemt mye av det. Han spiste grøt, men det meste annet var lite interessant. Han brakk seg, spiste ikke biter og virket sjeldent sulten. Tror ikke han spiste brød da han begynte i bhg heller, men det gikk over til slutt. Han gikk opp og ned i vekt da han var baby, vi var ofte på helsestasjonen for å veie, men det var lite hjelp å få. Var også hos ernæringsfysiolog på SUS med ham pga melkeallergien. Hun sa at mange med matallergi forbinder mat med smerte og ubehag, så det kan være vanskelig å lære seg å like ting. Det sitter enda i. Han er nå seks år og svært kresen, men det bedrer seg.

Håper han fortsetter med å gå opp i vekt og at ting faller på plass, at han vil spise etterhvert. Det er ikke gøy å gå slik og grue seg til hvert måltid (jeg gjorde det samme nemlig, så jeg kjenner det igjen).

Forstår godt at dette er stressende. Men det er jo bra at han har gått litt opp i vekt, da! Hvordan ligger han an ift de som er født når han hadde termin?
Veldig godt å høre at dere får hjelp.

Tjorven skrev:

Knerten var en sånn baby som ville spise selv. Han ville ikke mates. Så jeg fullammet lenge, og så fant vi ved en tilfeldighet ut at dette var hans greie. Maten skulle heller ikke deles i små biter. Han ville suge/gnage i seg mat (det var lite tenner å gnage med i starten). Fikk han gjøre jobben selv, så spiste han greie mengder. Siden jeg ammet hadde vi ingen formening om hvor mye han fikk i seg.

Men dette fant vi ikke ut før han var nærmere 9 måneder (og Knerten ble født til termin).

Eksakt samme opplevelse her! Min eldste var slik. Vi kjørte et BLW-opplegg til det løsnet.

Han er nok liten i forhold til andre med termin i september med sine 5505 gram. Det er jo babyer som er så store når de blir født. Men han ligger bare 5% under den kurven for premature, så det er ikke noe vi tenker over. Han er kanskje en av dem som bare små også. (Faren er ikke akkurat The Rock, for å si det sånn. )

Jeg ringte barneavdelingen i går (Fikk beskjed om å gjøre det om jeg ble veldig bekymret) og har fått time til spiseobservasjon i dag. Den siste uken har kun dreid seg om mat og milliliter, og han har ligget ganske langt under der han skal være i døgnmengde. Jeg er sliten, han er sur, han sover dårlig på dagen og i natt var han faktisk våken på natta for første gang siden vi kom hjem fra sykehuset. Han fikk tilbud om flaske i dobbelsengen, og drakk vel en 30 ml. Det er bra til å være dobbelsengmåltid, for å si det sånn. Så la jeg ham tilbake i hans seng, og han sov videre til 0630.

Måltidene har vært nede i 30-50 gjennom hele helgen og uken, og vi har kunn nådd over "kritisk grense" på 300 pga sovemåltidet før jeg legger meg. I går var også sovemåltidet mindre enn det pleier, og han prøvde å vegre i søvne i begynnelsen, men "ga opp". Jeg er så sliten at jeg ser stjerner, og er bekymret og lei meg hele dagen. Jeg ønsker meg faktisk at han skal få sonde en periode mest for min egen del, egoist som jeg er. Da kan JEG få slappe av noen dager, og kanskje sove hos foreldrene mine og få sove mer enn fem timer sammenhengende for første gang siden juni.

Men men, vi får se hva de sier på sykehuset i dag.

Jeg føler sånn med deg. Det er ufattelig slitsomt å være der du er nå. Man er så maktesløs når babyen ikke vil spise. Jeg husker med gru den kampen for å få i minsten mange nok ml. Er det fortsatt bare du som får gi ham flaske? Du trenger jo avlastning, tenker jeg. Håper dere får god hjelp i dag!

Er bare jeg som får mate, ja.

Er på sykehuset enda. De har observert, veid, målt, spurt og gravd. Og om en halvtimes tid får Liam sonde. ENDELIG kan jeg slappe av!

Bra!
Det blir godt for alle å få litt spisepause nå. Så får dere begynne på nytt igjen under veiledning av spiseteamet. Det går seg til og blir bra

Han skal få tilbud om flaske til måltidene, og så restsonder vi det han ikke drikker selv. Jeg skal også la ham styre måltidene selv, og ikke gi i søvne eller vekke for mat etter tre timer.

Forhåpentligvis er det dette som skal til for at det skal løsne etterhvert.

Så godt å høre dere fikk hjelp. Det er så utrolig vondt å slite slik med å få i babyen nok mat - vondt psykisk som blir til vondt fysisk.

Utrolig bra at du tar tak i det tidlig - har jobbet med barn med samme spiseproblematikk som har blitt flere år eldre før det ble tatt tak i, og sett hvordan det sliter på både samspill barn/foreldre og parforholdet mor/far. Tror ikke noen som ikke har opplevd den typen spisevegring selv kan sette seg inn i hvordan det er. Krysser fingre for at det blir lettere nå, og at det går seg til etterhvert!

Nevøen min hadde store ernæringsproblemer da han var yngre. Han hadde sonde i en måned, og etter at han hadde kastet den opp for ørtiende gang (han hadde reflux) bestemte de seg for å prøve uten en periode. Da løste deg seg faktisk selv. Han hadde fått nok tid til å finne ut at mat var OK, uten at det ble press og mas av det. Han spiste pureer til han ble tre-fire, men trengte aldri sonde mer. Han skulle egentlig ha fått lagt inn PEG et par uker etter, men det trengte han aldri.

Mitt håper jo at vi kan oppleve noe av det samme, at vi etter en periode med "riktig" mat og væskeinntak kan fjerne sonden, og kunne stole på at han klarer å styre det selv. Men vi får se hva som skjer videre. I første omgang er vi henvist til spiseteamet hos BUPA i vår kommune, og vi skal tilbake til barneavdelingen og veie neste uke.

Nå har Liamsen hatt sonde noen dager, og hu mor er mer avslappet. Merker at jeg fortsatt har litt høye skuldre og tenker milliliter mange ganger gjennom dagen, men ikke på samme måte som før.

Men jeg ser at han ikke drikker noe særlig mer selv. I dag har han hatt et måltid hvor han faktisk drakk 105, men det var fordi han sov. Ellers er rekorden 60ml, vanligvis ligger han mellom 30 og 40, og noen måltider har vi vært nødt for å helsonde. Han får nå fire måltider i løpet av dagen, med ca 3-3,5-4 timers mellomrom. Prøver å vente til han blir sulten selv, men noen ganger blir han bare ikke det, og da må jeg nesten gi ham likevel, slik at kveldsmåltidet ikke blir særlig mye senere enn 1800. (Han er vanligvis ganske soveklar rundt seks, og blir han for trøtt vil han i hvertfall ikke spise.) Pureer har jeg ikke turt å prøve enda, for han brekker seg så lett med sonde, men tenkte å prøve nå før kveldsmaten. Så får vi se, da...

Skal tilbake til sykehuset på kontroll på torsdag, så får vi se hva de sier. Sannsynligvis fortsetter vi med sonde en stund til, men etterhvert vil han nok få prøve seg uten igjen, når magesekken orker mer mat.