Hvem står opp om morgenen i helgene?

Ingen av oss har helgearbeid så da har vi en morgen hver faktisk.
Jeg vokste også opp med dette, men har oppdaget at det ikke var det normale.

Så hvordan har dere det?

Ingen.

Eller egentlig står me opp annakvar dag. No er jo ungane så store at dei klarer seg utmerka sjølv, så det blir helst til at me står opp samtidig ein time og to etter ungane er oppe. Men faren er nok litt meir glad i å stå opp tidleg enn eg er.

Vi hadde en morgen hver da ungene var mindre, men siden minsten var ca. 2,5 tror jeg, har ungene stått opp selv. De går ned i stua og ser på tv og eldste lager gjerne brødskiver til dem osv. Vi sover gjerne en time eller to lenger. Men nå sover de barna mine ofte såpass lenge om morgenen at en av oss står opp med dem uansett, de kan sove til både 9 og 10. Og lenger enn det liker jeg ikke at noen av oss sover, da mister vi så mye av helgen. Så rundt 10 er som regel alle oppe.

Mannen min. Både han og guttene er A-mennesker. De er oppe før 7.30 i helgene. Jeg sover som regel til 9-tiden. Det regnes som "lenge" her i hus.

Mannen, når barna var små, dvs. når Mini våknet. Frøkna og jeg er B-mennesker, mann og Mini veldig A, aldri vært diskusjonstema.

Her er det stort sett jeg, mamma er VELDIG trøtt om morningen.
Men så syns jeg det er noe av det hyggeligste i hele verden, og stå opp sammen med datteren min, spise frokost sammen med henne, og pusle med henne på gulvet.
Lille stjerna mi <3

Vi tok hver sin morgen, stort sett, mens Poden var liten nok til at vi trengte stå opp med ham. Ingen av oss heller har helgearbeid, og begge er b-mennesker, så det virket rimeligst å dele relativt likt.

Mannen har alltid skrytt over å være a-menneske og stod alltid opp før kl 06 før lille ble født.. vi lagde avtale om at jeg skulle ta kvelds og nattarbeidet med lille og han stå opp om morgene.. Men rart med det.. Plutselig har han forandret vaner og legger seg senere enn meg! Og jeg er b-menneske.
Jeg er enig da.. morgene med lille er de aller beste.. Men så liker jeg avtaler for da klarer jeg å tvinge meg i seng tidlig og dermed er klar for morgen kl. 05.30...
I morgen er det mannens morgen forresten

Nå står ingen opp. Men når gutta var små tok vi en dag hver. Noen ganger tok vi skift. Dvs at jeg stod opp tidligst, så etter et par timer stod han opp, og jeg la meg igjen. Mannen får ikke sove igjen, derfor tok jeg da tidligskiftet.

Jeg, og ingen andre. Vekker bikkja etter at jeg har spist frokost, så vekker jeg gubben etter at jeg har gått tur og til slutt river jeg tenåringen ut av senga til en sen lunch.

Da guttungen var mindre hadde vi først en periode hvor vi byttet på. Men gubben gikk alltid å la seg og sov litt etter at han hadde hatt første vakta. Jeg greide ikke sovne på formiddagen. Derfor ble det til at gubben meldte seg frivillig til de tidlige morgenene.

Nå er barna våre så store at vi ikke trenger å stå opp med dem, men når de var så små at vi måtte det, så var det den som våknet først av at de var våkne, og den som først orket å stå opp.

Stort sett så var dette meg, all den tid at jeg var den som våknet av den minste bevegelse av barna. Helt ok. Jeg så ingen som helst vits i å vekke mannen og si at nå er barna våkne, så du må stå opp. Jeg var våken uansett, og jeg fikk ikke sove etterpå om han aldri så mye sto opp.

Var det tilfeller hvor jeg virkelig kjente at jeg trengte, og ville få, mer søvn, så sparket jeg han i leggen og fikk han opp. Noe han da selvfølgelig gjorde uten å protestere.

For meg var dette aldri noe problem, og det var vel av ren rutine at jeg sto opp. jeg var, og er, alene med barna i perioder, og er sånn sett innstilt på at jeg er "alenemor". I tillegg så har jeg hele veien hatt full forståelse for at han trenger noen dager på å komme seg når han kommer hjem etter en til to uker på nattskift, og da har det bare fortsatt i den banen.

Og så lenge jeg vet at han trår til om jeg sier i fra, så er det greit.

Varierer litt, men er vel oftest jeg som er først oppe. Ryggen protesterer hvis jeg ligger for lenge ofte :-\

Men ungene kan godt være oppe en stund før vi står opp...

Hos oss står ungene opp først og vekker oss i 10-tiden. Da de var mindre stod mannen opp og så la han seg igjen når jeg stod opp. Ikke helt optimalt, da hele formiddagen gikk bort i skiftsoving. Vi burde nok ha tatt annen hver dag, men jeg kom meg aldri opp.

Så lenge vi trengte å stå opp med jentene var det som oftest meg som gjorde det. Jeg er a-menneske og syntes det var koselig å være sammen med dem om morgenen, mannen er b-menneske og syntes at det var vondt å stå opp.

Nå trenger vi ikke stå opp med dem lenger, men det hender at jeg gjør det likevel. Bare fordi det er hyggelig.

Her er det mannen.
Han skal på universitetet og ungene i barnehage. Jeg sovner som regel ikke før i 4-5 tiden på natta, og da får jeg sove til i 9 - 9:30 tiden.
I helgene står han også opp, for han er a-menneske og passer godt inn med guttas rutiner.

Vi står opp hver vår morgen.

Nå står de opp selv, men tidligere hadde vi hver vår morgen.

Jeg.

Siden det bare er meg her så er det jo nødvendigvis jeg. Men nå kan de stå opp selv så slumrer jeg litt videre om jeg har lyst.
Når vi var 2 var det fortsatt jeg som sto opp. Jeg prøvde å foreslå at vi kunne ha hver vår morgen med det var pappaen lite interessert i, gitt. Passet nok han best at jeg sto opp først. Det skjedde at jeg gikk å la meg igjen dersom ungene hadde vært veldig tidlig oppe.
Og i veldig sjeldne tilfeller pisket jeg mannen opp, med det resultat at han sovnet i stua og ungene bare kravlet over og ved siden av han.

Nå har vi store barn, men vi pleide å ta annenhver helgemorgen. Nå når vi kan sove begge to pleier vi å stå opp før sju begge to.