Juridisk abort

Jeg følger litt med på et par såkalte ´kvinneforum´på FB. Der har det de siste dagene vært mange diskusjoner om såkalt ´juridisk abort´. Det er et uttrykk jeg ikke hadde hørt før, men det går i korthet ut på at et barns biologiske far skal kunne si fra seg alle rettigheter, privilegier og ansvar inkludert økonomisk støtte i en periode før barnet blir født.
Sjokkerende nok, for meg ihvertfall, er det en del unge jenter som synes at dette er et glimrende forslag.

Jeg er jo klar over at FP ikke akkurat er representativt for den generelle befolkningen her til lands og jeg ser jo også at de jeg omgås til daglig (venner og kollegaer), nok ikke heller representerer et gjennomsnitt.

Så er dette virkelig noe dagens unge kvinner støtter? Er det et skritt i retning av et mer likestilt samfunn, eller er det et stort tilbakesteg mtp barn og kvinners rettigheter?

Her kan dere lese mer:
https://no.wikipedia.org/wiki/Juridisk_abort

Jeg syns det absolutt hadde vært et tilbakesteg og jeg tviler på at det er noe som flertallet ville støttet. Det ville jo medført at ganske mange flere hadde trengt økonomiske støtteordninger fra staten, så konsekvensen ville jo vært at man hadde brukt skattepenger for å gi bidrag som fedrene ikke ønsket å gi. For det er jo det det egentlig handler om, om menn som ikke ønsker å betale barnebidrag eller gi barna sine arverett. Om en mann ikke ønsker kontakt med barna sine har han jo allerede mulighet til å unngå dette.

Jeg tenker at det først og fremst er noe som vil gå ut over barna. Dårligere økonomi i oppveksten og ikke rett til å arve far. Mens det fra forkjemperne sin side virker som å være et ønske om å straffe kvinner som bærer frem barn som ikke er ønsket av far. Det er jo også noe med det psykologiske at din far ikke en gang var villig til å være din far på papiret.

Det er jo en gang sånn at det er biologiske forskjeller og en av disse forskjellene er at det er kvinner som kan bære frem barn. Og det medfører at kvinner har mulighet til å ta abort. Og det er en stor forskjell på abort og juridisk abort, nemlig at barnet faktisk blir født og vokser opp.

Jeg har ikke tro på at det er massevis av kvinner som tukler med prevensjon og lurer menn til å gjøre dem gravide. Begge to må ha ansvar for å sikre seg selv mot uønsket graviditet.

Hva ville man gjort i en situasjon der f.eks. en kvinne i et fast forhold med felles barn ble gravid og mannen ikke ønsket det siste barnet. Skulle han da kunne ha samværsrett og bidragsplikt overfor helsøsken til det siste barnet som ikke fikk kalle ham sin far?

zinatara skrev:

Og det er en stor forskjell på abort og juridisk abort, nemlig at barnet faktisk blir født og vokser opp.

Dette er essensen for meg. Juridisk abort går først og fremst ut over barnet, og når jeg leser diskusjoner om emnet virker det som om barnets beste er fullstendig irrelevant. Det er muligheten for total ansvarsfraskrivelse som er viktig. Det er nå en gang slik at bare kvinner kan bli gravide og derfor alene kan avgjøre om det blir født eller ikke, men et barn er likevel begge foreldrenes ansvar.

Jeg forstår ikke hva som skulle være en god ting med dette?

Tja - jeg vet sannelig ikke om det er likestilling mellom kjønnene når kun den ene parten kan avgjøre et kommende foreldreskap. Uavhengig av hva som gjorde at det ble sånn. Uhell kan skje på begge sider, og selv om biologien avgjør at mor bærer frem - er det alene nok til at hun skal få avgjøre at en annen skal bli far? Kan en vordende far nekte at en abort gjennomføres? Kvinnen bestemmer - er DET likhet mellom kjønnene? Biologien er jo ellers en faktor vi helst vi overser i kampen for likestilte kjønn. Hvorfor er den da viktig her (for de som mener dette med "å bære frem" er avgjørende).

Når pappa blir en lommebok, kun, vet jeg nesten ikke om det er bedre at et barn får slippe å oppleve at far stiller opp fordi han blir tvunget til det. Å kunne si at et barn ikke er noe man ønsker, og at man derfor frasier seg alle rettigheter og forpliktelser i forkant av en fødsel, er kanskje mer forutsigbart og mindre sårende, tross alt.

Å plutselig bli gravid uten at det var planlagt eller i en sammenheng hvor rammene er stabile, kan skje alle, og jeg synes uansett at økonomi og stabilitet i livet bør være en av faktorene som vordende foreldre vurderer når de velger det ene eller det andre. Det gjelder selvsagt også i de tilfellene hvor den ene tar ansvaret alene og blir avhengig av NAVs til enhver tids gjeldende regler for støtte.

Min oldefar gjorde dette. Oldemor fikk en engangssum, og måtte love å aldri mer kontakte oldefars familie. Bestemor hadde ingen lett oppvekst, og alle hennes barn nærer et intenst hat mot oldefars familie. Vi fikk engang nyss i at det fantes et legat for den familien, og jeg ymtet frampå for min far at jeg vurderte å søke. Reaksjonen var kjapp og tydelig; noe annet har vi ikke fått fra den sida, så det er bare rett og rimelig at de betaler! Dessverre hadde de (sannsynligvis helt bevisst) lagt inn klausuler som gjorde at min del av slekta ikke hadde tilgang på å søke på legatet.

Det er ikke noe likestilling i at en mann skal kunne bestemme over en kvinnes kropp, så vi kan ikke ha lik rett til å bestemme om et svangerskap skal fortsette eller ikke. Jeg skjønner ikke at noen kan mene at det er reell likestilling.

jeg mener at barnets beste overhodet ikke ivaretas ved en juridisk abort.

Pøblis skrev:

Det er ikke noe likestilling i at en mann skal kunne bestemme over en kvinnes kropp, så vi kan ikke ha lik rett til å bestemme om et svangerskap skal fortsette eller ikke. Jeg skjønner ikke at noen kan mene at det er reell likestilling.

jeg mener at barnets beste overhodet ikke ivaretas ved en juridisk abort.

Men, ser du ikke da - at nettopp det kan brukes som et argument i denne saken? En vordende far kan ikke mene noe om en graviditet fordi den er å anse som en en del av kvinnekroppen. Frem til barnet blir født, DA kan far komme på banen.

Det må være mulig å diskutere dette på et diskusjonsforum utifra rettighetene til alle involverte og biologiske og juridiske aspekter uten at man blir redd. Dette er er område med mange hensyn å ta, det bør man ha med seg.

Det vil vel også være utfordrende i forhold til tidsfrister og angrerett. Kan en far komme flere år ut i et barns liv og kreve juridisk abort? Eller skal man kreve at far må informeres tidlig i svangerskapet slik at han kan ta valget før det er for sent for mor å ta abort? Skal han kunne angre etter en juridisk abort og ønske kontakt med barnet? Det er jo nok eksempler på unge fedre som har hatt lite kontakt med barna de første årene, men som har tatt mer ansvar når de selv har blitt mer voksne.

Hva om et par egentlig er enige om at de ønsker et barn sammen, men far møter noen andre midt i svangerskapet og syns det er greit å skrive fra seg barnet? Skal man begynne med juridiske kontrakter før man en gang har begynt å prøve for å sikre seg mot at far gjør dette? Kanskje et eget punkt i samboer/ekteskapskontrakt om hva man gjør dersom man blir uplanlagt gravid eller ved samlivsbrudd under graviditet?

Jeg syns juridisk abort høres helt teit ut, og jeg mistenker at det er tenåringer og mennesker totalt uten livserfaring som diskuterer dette på såkalte kvinneforum.

zinatara skrev:

Det vil vel også være utfordrende i forhold til tidsfrister og angrerett. Kan en far komme flere år ut i et barns liv og kreve juridisk abort? Eller skal man kreve at far må informeres tidlig i svangerskapet slik at han kan ta valget før det er for sent for mor å ta abort? Skal han kunne angre etter en juridisk abort og ønske kontakt med barnet? Det er jo nok eksempler på unge fedre som har hatt lite kontakt med barna de første årene, men som har tatt mer ansvar når de selv har blitt mer voksne.

Hva om et par egentlig er enige om at de ønsker et barn sammen, men far møter noen andre midt i svangerskapet og syns det er greit å skrive fra seg barnet? Skal man begynne med juridiske kontrakter før man en gang har begynt å prøve for å sikre seg mot at far gjør dette? Kanskje et eget punkt i samboer/ekteskapskontrakt om hva man gjør dersom man blir uplanlagt gravid eller ved samlivsbrudd under graviditet?

Hva hvis mor ønsker å avslutte et planlagt svangerskap fordi hun har truffet en annen? Er det sånn i dag at det står hun helt fritt til?

Jeg synes ofte diskusjonen rundt slike ting blir veldig tabloid og polarisert i forhold til hvordan menn er vs hvordan kvinner er. Det et noen flere nyanser enm svart hvitt, både når det gjelder lysten på barn, omsorgsevne og evne til monogami.

Billa skrev:

Hva hvis mor ønsker å avslutte et planlagt svangerskap fordi hun har truffet en annen? Er det sånn i dag at det står hun helt fritt til?

Jeg synes ofte diskusjonen rundt slike ting blir veldig tabloid og polarisert i forhold til hvordan menn er vs hvordan kvinner er. Det et noen flere nyanser enm svart hvitt, både når det gjelder lysten på barn, omsorgsevne og evne til monogami.

Jeg tenker at prinsippet må være at mors kropp er det bare mor som bestemmer over. Å endre på dette prinsippet, blir for meg et gufs fra en fortid og en praksis vi har gått bort fra i Norge, en fortid jeg synes det er viktig at vi ikke skal tilbake til. Det er nok av steder i verden hvor kvinner fortsatt ikke har rett til å bestemme over egen kropp. Det er stygt og slemt og barbarisk, synes jeg.

Et annet prinsipp er at barnet etter at det er født, er et eget individ, med egne rettigheter. Alle barn i Norge har rett til å vite hvem som er foreldrene deres, også de som er blitt til ved inseminasjon fra sæddonor.

Det er mye som er problematisk ved juridisk abort. Det er barnets rettigheter man svekker på den måten - og barn har altså selvstendige rettigheter etter at de er født. Jeg er usikker på hvordan dette sakl fungere - skal far kunne frasi seg alle rettigheter og plikter? Skal barn etter juridiske aborter fortsatt ha rett til å vite hvem faren er? Hva gjør det med et barns psyke å få vite at de er en juridisk abort? Skal det være angrefrist?

Jeg kan utdype mitt utsagn om at det IKKE er likestilling at far skal kunne bestemme over et svangerskap på linje med mor, ved at det er uomtvistelig at det er mor som bærer frem barn. Uten mors kropp, intet svangerskap. Jeg synes ikke at noen skal kunne bestemme over noen andres kropp. Mors livmor, mors endelige valg. Ja, det betyr at en mann er avhengig av en kvinne for å bli far - eller for ikke å bli far, hvis han har befruktet noen uten å ha noe ønske om å bli far. Men sånn må det være.

En jeg kjenner, ble gravid i et forhold. Begge fortalte villig i begynnelsen av svangerskapet om gleden de følte og hvor ønsket barnet var. Så treffer far en ny 5 mndr ut i svangeskapet. Overfor ny kjæreste, heter det plutselig at han var blitt lurt og ikke ønsket barnet men at mor nektet å ta abort - han ble far mot sin vilje. Det var en stygg historie, og han er nå - 15 år etter - en ivrig forkjemper for juridisk abort. Barnet er 15 år, og synes faren er en dritt. Hun har det ikke veldig bra.

-ea- skrev:

Jeg syns juridisk abort høres helt teit ut, og jeg mistenker at det er tenåringer og mennesker totalt uten livserfaring som diskuterer dette på såkalte kvinneforum.

Det er nettopp dette som er mitt inntrykk også
Men jeg spør meg allikevel om dette er en vanlig oppfatning blant unge jenter? Hadde ikke blitt overrasket om det kom opp på Mannegruppa Ottar eller hva den nå heter, men unge jenter??

Veldig enig med Pøblis her. Så lenge det er kvinnen som bærer frem og føder barnet må den endelige beslutning om å bære frem barnet eller ikke ligge hos henne, samtidig som faren (i det minste) må påta seg det økonomiske ansvaret. Så får vi heller leve med de kjipe tilfellene der en mann blir ´lurt´- personlig tror jeg ikke det er så mange av dem. Mistenker at det er flere fedre som trekker seg underveis. En slik lov vil jo legitimere dette:(

Jeg tenker også at det å bli forelder til et barn man ikke hadde planlagt er en av risikoene man tar ved å ha sex. Synes man det er for mye å risikere, så får man la være.

Pøblis sier det jeg tenker. Det er ingen fornuftige alternativer til selvbestemt abort, mors kropp kan kun mor bestemme over. Barnets rettigheter umuliggjør juridisk abort.

Abort er og blir en nødløsning som kun kan forsvares gjennom det å bestemme over egen kropp. Å velge å ikke være forelder til et barn man har fått er virkelig noe helt annet. Valget om man vil (risikere) å bli forelder eller ikke skjer på et tidligere tidspunkt enn når kvinnen er gravid.

Skal man diskutere menns rettigheter må man også ta med om mannen skal ha rett til å beholde barnet om kvinnen ikke ønsker det. Da ser man tydelig hvor urimelig det blir å argumentere med noe annet enn kvinnens kropp.

Hvis man først skal dra «urettferdig!»-kortet, så kan man like gjerne si at det er urettferdig at kvinnen er den som setter liv og helse på spill ved å gå gravid og føde. Man får ikke gjort noe med det heller. Ellers syns jeg Katta og Pøblis har sagt det som kan sies om dette.

Siden dette tydeligvis er et tema i noen sammenhenger, er det jo faktisk et poeng å belyse utfordringene. Det dummeste jeg tror noen kan gjøre, er å himle og påstå at INGEN kan mene noe annet enn en selv. Det skaper hvertfall grobunn for bevegelser som drar i motsatt retning av det man ønsker. Det er nok av eksempler på at både kvinner og menn har opplevd vanskelige situasjoner rundt dette, og jeg synes det er viktig å ta med seg at det kanskje ikke finnes noen ideell løsning som ivaretar alle på best mulig måte.

På en måte er jeg i tvil om hva jeg mener her, samtidig som jeg ikke er det, da en juridisk abort vil ramme barnet.

Det jeg er tvil på, det er det faktum at far er helt uten medbestemmelserett når et uønsket svangerskap oppstår. Det er opp til kvinnen å bestemme, noe jeg selvfølgelig er helt enig i, da det tross alt er hun som skal bære frem barnet og føde det. Men jeg har ofte tenkt på far i abortspørsmålet...Det å få et barn er rimelig drastisk, og han har null han skulel sagt. Og det både om han ikke ønsker det, mens mor vil, og motsatt når han gjerne vil bli pappa, mens mor velger abort. En rimelig hjelpesløs situasjon for en mann, uansett retning. Og joda...man kan selvfølgelig avstå fra å ha sex, om man intenst ikke ønsker et barn, men de fleste vet vel at det ikke er slik det fungerer når driftene tar overhånd.

Ei jeg kjenner ble uplanlagt gravid, med en mann som var gift. Hun var veldig klar over at det var helt og holdent hennes valg om hun skulle beholde eller ei, og hun så den kjipe situasjonen han plutselig satt i. HUn valgte å beholde, og fortalte han om dette, samtidig som hun ga han beskjed om at det var opp til han om han ville være der. Økonomisk klarte hun seg fint, så hun ville ikke ha penger fra han.

Jeg beundret henne i dette. HUn var klar for å ta rollen alene og klare seg selv, og når tiden var moden for det så skulle hun forklare barnet at faren ikke var moden for et barn, men at hun var det.

Enden på visa her ble nå at mannen skilte seg fra in kone, og gikk 110% inn for henne og babyen. Men jeg likte prinsippet.

Jo, et barn har krav på å vite sitt opphav, men i noen tilfeller så er det ikke mulig, av ulike årsaker. Det er jo feks mange adopterte som ikke aner mer enn hvilket land de kommer fra, og det finnes vel en god del barn hvor mor rett og slett ikke vet hvem far er... ONS ble plutselig til en baby gitt...

Men nei, jeg er nok totalt sett i mot at far kan få en juridisk abort. Mest fordi at det fort kan bli en hvilepute for uinteresserte fedre, pluss at det jo rammer barnet. Samtidig tenker jeg at en ordning hvor far ikke er økonomisk ansvarlig kan være på sin plass i noen tilfeller. Igjen...alle kan holde seg unna sex, men det funker ikke sånn.