Skulle du ønske du var religiøs?

Ulvefar skrev:

Når det gjelder religiøs som "skjellsord" så kan vel det være riktig i noen sammenhenger, men ofte virker det på meg som om de som føler det slik gjør det fordi de i praksis blir bedt om å utdype eller forsvare sin tro. Det å sette ord på det oppleves av mange som ubehagelig: svarer man ikke får man heller ikke forsvart seg, men ting ser ofte ikke like holdbare ut svart på hvitt som det gjør inne i ens eget hode, og da er det en menneskelig reaksjon å føle seg angrepet fordi man føler seg tvunget opp i et hjørne.

Jeg har ikke noen bestemt oppfatning av at religiøs er et skjellsord. Likevel føler jeg for å svare litt på dette.
Det kommer an på i hvilke sammenhenger man blir bedt om å forsvare eller uttdype sin tro. For meg er min tro en veldig personlig greie og jeg føler sjelden for å uttype den for noen. Det handler om meg, mine erfaringer, mine opplevelser, min overbevisning. Jeg trenger ikke å rettferdiggjøre min tro overfor noen. Det er sjelden jeg gidder å forsvare den. Hva jeg tror og hvorfor er kun min buisness.
Om noen som anser troende for halvidioter og tolker dette som at jeg ikke tåler å se min tro i svart hvitt så får de tro det. Om de var oppriktig interessert i å vite hva min tro handlet om ville de valgt en annen fremgangsmåte.

Hattifnatten skrev:

Det er utrolig mange rare forestillinger folk har av religiøse (og kanskje også av ateister.. uten at jeg vet så mye om det).
Jeg får hørt det uttalt mange ganger. "Du er jo ikke "slik"", som om alle religiøse skulle være på en bestemt måte. Ofte gjelder dette oppfatninger/måter å være på som jeg kun kjenner fra enkelte ganske snevre religiøse miljøer.

Jeg har også fått reaksjon fra en ateist en gang fordi min tro skurret med hans fiendebilde. Det var ganske interessant. Han var selverklært ateist, men hadde en brokete religiøs bakgrunn. I hans øyne var jeg IKKE kristen fordi jeg ikke passet inn i hans bilde av hvordan kristne skulle være og det var tydelig forstyrrende for ham. Det var veldig mye mer irriterende visstnok enn om jeg hadde passet inn i fiendebildet hans.

Innenfor alternative kretser er det "åndelighet" og "energi" som er blant de sentrale stikkordene. Det går igjen og igjen i alternativ litteratur. Ser man på måten man beskriver åndeligheten på så skiller den seg lite fra en del tradisjonelle gudsbilder. Det blir bare et annet ord på det transcendente. Det som kan virke som en tendens i noe av denne litteraturen er at man ønsker å gjøre åndeligheten immanent og bruker terminologi hentet fra vitenskaper for å beskrive det åndelige. Ofte kan dette blandes inn i konspirasjonsteorier. "Egentlig" har myndighetene utstyr som kan avsløre at spøkelser og ånder finnes, men de holder dette skjult. osv.

Energi er jo også i seg selv et veldig klart definert vitenskapelig ord som man elsker å redefinere i disse såkalte alternative kretsene.

Når jeg ser hva det gjør med min mor og hvilken styrke det gir henne - ja.
Ikke alle kristne er hjernevaskede stakkarer.

Og forøvrig vil jeg, når jeg tenker meg om, kanskje også kategorisere meg som religiøs.

Nei. Jeg har tro på kraften hver enkelt har i seg, og at den er det som hjelper oss gjennom livet.
Skulle jeg trodd at Gud har en plan med alt h*n gjør, så hadde jeg fått problemer. Store problemer. At jeg har klart meg så bra er m i n fortjeneste.

Mjau skrev:

Ja, noen ganger har jeg ønsket å kunne tro på noe.
Det høres så "enkelt" og trygt" ut noen ganger.
Enkelt fordi man på en måte kan legge "ansvaret" over på noen andre for hvordan ting skal gå.
Trygt fordi man nok sikker tføler noen passer på en uansett.

Samtidig føler jeg meg veldig sterk som klarer å finne den styrken jeg trenger inni meg selv, og fra de rundt meg, uten å måtte ty til noe jeg selv ikke tror finnes.

Signerer!

Hattifnatten skrev:

Jeg har også fått reaksjon fra en ateist en gang fordi min tro skurret med hans fiendebilde. Det var ganske interessant. Han var selverklært ateist, men hadde en brokete religiøs bakgrunn. I hans øyne var jeg IKKE kristen fordi jeg ikke passet inn i hans bilde av hvordan kristne skulle være og det var tydelig forstyrrende for ham. Det var veldig mye mer irriterende visstnok enn om jeg hadde passet inn i fiendebildet hans.

Jeg kan godt tenke meg at det kan skje, det du forteller her. Det er en del ateister som er like fanatiske og militante som den verste svovelprest fra Vestlandet.

Men fordommene svinger begge veier og man merker dem best, den man får mot seg. Jeg har også forstyrret dypt religiøse mennesker på den måten at jeg også har en streng moral og etikk. Det kommer veldig uventet på en del, at om man ikke tror på en Gud så stjeler man og lyver man fortsatt ikke, og at hjelpsomhet og nestekjærlighet kan man føle og utvise selv om man ikke bekjenner seg til en tro.

maggypop skrev:

Rasjonelt sett ikke. Men avogtil, når jeg hører/leser om grufulle hendelser, skulle jeg nok ønske å kunne ha noe tilsvarende å finne trøst i, av typen 'de har det ihvertfall godt der de er nå'.

Jeg føler det også sånn. Særlig når jeg hører om barn som har vært gjennom et helvete og dør skulle jeg ønske de kom til et fantastisk sted, men innerst inne tror jeg ikke det. Forøvrig i hverdagen lever jeg godt uten religion eller tro på høyere makter, gud, en kraft eller hva man kaller det.

Nei, jeg har aldri ønsket å være religiøs. Jeg synes jo egentlig det er rart å skulle ønske at man trodde annerledes enn man gjør. Som ateist ville jeg jo da ønske å bli bedratt. Og hvem vil vel det?

Ulvefar skrev:

Men selv her er det å være åpen ateist noe som gjør at en blir sett rart på i mange sosiale miljøer. De fleste steder er en litt ullen "jeg tror på mer mellom himmel og jord og min versjon av den kristne Gud " gangbar mynt, mens ateisten ikke er med i det gode selskap.

Word. Det er på grensen til sosialt uakseptabelt å si at man ikke tror på noe, ikke engang gjenferd eller healing. Folk antar at man tror på supernatural stuff, men antar samtidig at man ikke praktiserer noen religion. Er min oppfatning. I de sosiale sammenhenger jeg har tråkket uti det med begge føtter har mitt inntrykk vært at å være ateist er like rart som en som er praktiserende kristen. (Altså ber aftenbønn, går i kirken på søndager etc.)

Absolutt ikke.
Og så er jeg glad for at de eldste ungene har kommet frem til på egenhånd at de ikke er troende.

Nei det skulle jeg virkelig ikke ønske. Hadde som Esme, barnetro, og følelsen av å være overvåket til enhver tid.

Hattifnatten: Dette syns jeg er et veldig spennende tema, og veldig viktig. Her berører du det helt grunnleggende i manges oppfatninger.

Jeg har selv tatt avstand fra kristne miljøer tidligere, og holder en viss avstand nå, pga at det blir for "voldsomt" når de bruker sine kristne begreper. Jeg følte meg fremmedgjort, mens det de ønsket var å inkludere meg i det kristne fellesskapet. De oppnådde det motsatte. Jeg tok avstand. Jeg var ikke på deres ståsted. Jeg var ikke på søken etter en tro. Jeg var i miljøet for jeg var glad i å synge, og det var det eneste tilbudet for å få synge i et kor.

Monsoon skrev:

I de sosiale sammenhenger jeg har tråkket uti det med begge føtter har mitt inntrykk vært at å være ateist er like rart som en som er praktiserende kristen. (Altså ber aftenbønn, går i kirken på søndager etc.)

Samme oppfatning har jeg. Den mest sosialt aksepterte religiøse troen er når folk sier "Jeg tror på noe, ikke på Gud, men at det er en positiv kraft der ute, og jeg tror det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet ennå noe om". Helst uttalt med litt drømmende tonefall mens de stirrer på noe langt vekk der i horisonten …

(At folk får seg til å si ting som er så klisjé uten å sette noe i halsen eller fnise er for meg et stadig under.)

Esme skrev:

Samme oppfatning har jeg. Den mest sosialt aksepterte religiøse troen er når folk sier "Jeg tror på noe, ikke på Gud, men at det er en positiv kraft der ute, og jeg tror det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet ennå noe om". Helst uttalt med litt drømmende tonefall mens de stirrer på noe langt vekk der i horisonten …

(At folk får seg til å si ting som er så klisjé uten å sette noe i halsen eller fnise er for meg et stadig under.)

Jammen sånn er det jo. Det er aller enklest å si verken-eller og både-og. Så slipper man å tråkke andre på tærne. Slipper å diskutere med de som mener motsatt av en selv. Erklærer man seg som ateist eller kristen så har "alle" lov til å mene noe og stille deg til veggs og kjøre deg på fakta-spørsmål i håp om å "ta" deg på noe, og ikke minst blir man stilt til ansvar for alt "alle de andre" med samme tro (eller mangel på tro) har gjort gjennom årtusener...

Så ja, jeg blir også lett drømmende i blikket, og svarer ikke egentlig på spørsmålet. 🙂

Jeg trives med den troen jeg har, enkelt og greit.

bina skrev:

Jammen sånn er det jo. Det er aller enklest å si verken-eller og både-og. Så slipper man å tråkke andre på tærne. Slipper å diskutere med de som mener motsatt av en selv. Erklærer man seg som ateist eller kristen så har "alle" lov til å mene noe og stille deg til veggs og kjøre deg på fakta-spørsmål i håp om å "ta" deg på noe, og ikke minst blir man stilt til ansvar for alt "alle de andre" med samme tro (eller mangel på tro) har gjort gjennom årtusener...

Så ja, jeg blir også lett drømmende i blikket, og svarer ikke egentlig på spørsmålet. 🙂

Nemlig! Det har vi sett i diskusjoner her på FP også. Dermed er det vanskelig å plassere seg selv i en "bås" for da kommer masse erfaringer som ikke passer i MIN "bås", og det er ikke MEG. For JEG er MEG. Du er DEG osv. Vi har ulike ståsteder, erfaringer osv.
Kulturbegrepet er alltid i utvikling. Slik er det også med tro. Det å tro er ikke noe som står stille. Vi mennesker endrer oss, samfunnet også og selvsagt også vårt "verdensbilde". Det jeg liker med det som noen kaller New age er at det er ikke bare EN måte å tro på. Det å være troende er et mer vidt begrep enn å være kristen eller muslim osv. Jeg tror mer på at troende kan forenes enn religionene. Agnostikere kan også ha plass der. Det å akseptere at noen ikke tror på noe som helst er også et ståsted man skal respektere. Vi har tross alt våre ståsteder og det finns ikke noe som er riktig eller galt.

Begrepet religiøs bruker jeg personlig om folk som tror på gud (-er), men også om buddhister (og noen andre store trosretninger) selv om de ikke har noen gud. Jeg synes ikke "religiøs" har en negativ klang. Jeg bruker ikke "religiøs" om folk som tror på spøkelser eller krystaller og auraer, selv om det og definitivt har en åndelig side.

Verdier og overbevisninger som noen nevnte over her mener jeg ikke faller inn under dette, selv om det styrer mitt tankesett og handlinger like mye som en ev gudstro gjør med noen andre.

Blir jo helt kokko å diskutere når man bruker begrepene forskjellig, men artig å høre hva folk legger i begrepene.

Jeg definerer meg ikke som religiøs eller troende selv om jeg så klart har verdier. 🙂

Hattifnatten skrev:

Jeg er sørlending og kristen... og sikkert selvgod i dine øyne.

Nå er det ikke meningen å dra alle over en kam. Jeg refererer til det kristne miljøet jeg er oppvokst i, som var et dømmende og pietistisk miljø. Jeg er veldig glad jeg kom meg ut av det før det rakk å gjøre ytterligere skade. Jeg mener absolutt ikke at alle som er sørlendinger og kristne er selvgode. Klønete formulering av meg, sorry, burde ha forklart meg bedre.