Dere som jobber i barnehage, eller bare er interessert

Hvordan ville dere taklet følgende situasjon: (spør pga utdanningen jeg tar. det er en situasjon hentet fra praksisen min i 1. året)

En gutt på 2,5 år er en vilter type. Dårlig språk for alderen, og kanskje litt vant til å få lov til det han vil hjemmefra(?). Han er stadig i "trøbbel" i situasjoner som å f.eks bite andre barn, ta leker fra andre, "ødelegge" leken til andre barn, har ingen faste lekevenner, en litt sånn type som bare svimer litt rundt og ingen ser han før han gjør noe galt. Han har fått litt sånn bråkmakerstempel.

Det er alltid negativt rundt måltidet med han fordi han spiser lite, er kresen og spiser aldri skorper. Det begynner bra, han velger det han vil ha på skiven (en halv) og spiser innmaten og så vil han ha en til, men får ikke lov før han spiser skorpen sin. Det ender alltid med at alle har gått fra bordet og han får ikke lov før han spiser skorpen sin. Dette tar tid og han gråter, er sint, kaster skorpen på gulvet et par ganger, før han til slutt presser den i seg. Jeg syns det ser ut som han har problemer med å tygge de harde bitene, men hvem vet. Det samme skjer hver dag, både til frokost og lunsj. (Han er også tynn for alderen.)
Måltidene er blitt utrolig negative for han, men de som jobber der mener han må lære seg å spise hele skiven før han kan få mere mat, fordi til og med de barna som er yngre enn han spiser skorper. selv en gutt uten tenner.

Hvordan hadde du taklet denne situasjonen hvis du jobbet der?

Dette var jo gutten min. Alt stemmer på en prikk faktisk!
Situasjonen var slik fra han var 2.5 til han var 4 år.

Enkelt-penkelt. Jeg hadde skåret vekk skorpen før han fikk brødskiva. Jeg syns det er tåpelig å lage en kamp om det å spise. Skorpene spiser de etterhvert uansett.

1) Se ham før han gjør noe galt (jfr "svimer litt rundt og ingen ser han før han gjør noe galt").

2) Gi seg med skorpetyrraniet. Ungen spiser, det er flott. Punktum. Hva så om han ikke spiser skorpe? En dag gjør han det. Og jeg er tilbøyelig til å gi barn bare pålegg - da spiser det i alle fall noe. For en som har lite å gå på er det bedre at det spises enn hva som spises (innenfor rimelighetens grenser og unntatt is og snop og sjokopålegg og sånn).

jolie skrev:

1) Se ham før han gjør noe galt (jfr "svimer litt rundt og ingen ser han før han gjør noe galt").

Jeg ble jo så opptatt med den maten at jeg glemte å si noe om dette. Jeg er enig med deg, jeg tror det hadde vært lurt å fotfølge han ei stund og være i forkant av situasjonene.

For det første - gi fullstendig f(piip) i de skorpene. Mange barnehagefolk har en fiks ide om at barn sulter i hjel, blir underernærte - og ufyselige ekle mennesker som ikke spiser opp maten sin som voksne dersom de ikke spiser skorpa si før de får ny skive.

Satt på spissen, oh yes, men du verden som jeg føler det slik i ny og ne. I mine pedagogører er det hundre ganger berdre at et barn spiser to skiver uten skorpe, opplever et hyggelig måltid med ro og kos, og mestringsfølelsen av å ha spist maten sin, og gått fra bordet sammen med de andre, enn en halv skive med skorpe, forbundet med skyld og skam og kjeft og mas...

Så, det første jeg ville tatt tak i var måtidet. Bare enkelt og greit fjernet skorpene, uten å nevne det med et ord. Latt det gradvis være mer og mer skorpe igjen på skiva, når barnet til slutt hadde funnet ut at måltider er hyggelige greier, og mat kan være godt.

Når det gjelder lek... Mye av problemer med lek kan henge sammen med dårlig språk. Har man vondt for å uttrykke seg muntlig, finner man andre måter å få fram hva man vil på. Toåringer eier ikke impulskontroll, i hvertfall ikke mye, ennå - og all oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

Jeg ville derfor satset på små lekegrupper rundt dette barnet en stund, med en så fast voksen som mulig som "gjeter" - dvs. vær sammen med barnet, hold øye med det - ta det ut av situasjoner før de oppstår, avled, hjelp, trøst og bær. Masse, masse positiv oppmerksomhet - fjerning ut av situasjoner som ikke er gode, uten å lage mye pes med det. En voksen bør hjelpe barnet i å holde på med en ting over litt lenger tid - men husk, toåringer har ikke særlig lang konsentrasjonsevne og rast i rumpa.

Jeg ville også sørget for å legge forholdene til rette for mye fysisk tumlelek - store baller, puter, klatreting etc, slik at barnet fikk brukt kroppen sin til å utfolde seg. Sliter han med språket, kan han like fullt være er racer fysisk, og slik klare hevde seg overfor de andre barna i lek - ergo styrke selvfølelsen og selvbildet.

Jeg ville også hatt klare grenser rundt dette barnet, så vel som rundt alle de andre barna. Klare grenser, og faste konsekvenser, slik at barna vet hva de har å forholde seg til. Selvsagt også så stabilt et personale som mulig, slik at barnet får en trygghet og tillit til de voksne på avdelingen.

Knerten er skikkelig kresen. Vi har pratet mye med barnehagen om dette. Regelen i barnehagen for knerten er at han skal spise de delene av maten som de (og vi) vet at han liker. Resten får han tilbud om, men kan få mer selv om dette ikke er spist opp. Sånn håper jeg det hadde vært med skorper også.

polarjenta skrev:

Enkelt-penkelt. Jeg hadde skåret vekk skorpen før han fikk brødskiva. Jeg syns det er tåpelig å lage en kamp om det å spise. Skorpene spiser de etterhvert uansett.

jolie skrev:

1) Se ham før han gjør noe galt (jfr "svimer litt rundt og ingen ser han før han gjør noe galt").

2) Gi seg med skorpetyrraniet. Ungen spiser, det er flott. Punktum. Hva så om han ikke spiser skorpe? En dag gjør han det. Og jeg er tilbøyelig til å gi barn bare pålegg - da spiser det i alle fall noe. For en som har lite å gå på er det bedre at det spises enn hva som spises (innenfor rimelighetens grenser og unntatt is og snop og sjokopålegg og sånn).

Jepp.

Jeg ville kontaktet PPT.

Det jeg ville lagt vekt på sånn ellers i barnehagehverdagen hadde vert:
- Observere hørsel/språk og språkforståelse. Gjerne ved hjelp av TRAS-skjema
- Guide han i lek og gå aktiv inn for å skape positive relasjoner mellom han og de andre barna
- Være på han for å stoppe utageringen

polarjenta skrev:

Enkelt-penkelt. Jeg hadde skåret vekk skorpen før han fikk brødskiva. Jeg syns det er tåpelig å lage en kamp om det å spise. Skorpene spiser de etterhvert uansett.

Enig.
Jeg hadde droppet kampen om skorpen.

Barn med denne typen problemstillinger har man stadig i barnehagen, opplever jeg.

Først konfliktbiten: Dårlig språk gir ofte barn som er mye i konflikt. Jeg tenker at dette kommer av at mangelen på mulighet til å artikulere ønsker og behov gjør barnet frustrert. Barnet prøver kanskje å få delta i lek på lik linje med andre barn, men opplever å ikke bli forstått eller hørt. Som voksen ville jeg prøvd å være i nærheten av dette barnet slik at man får grepet inn før situasjonen går over i en konflikt, men samtidig vært så mye på avstand at barnet sammen med lekekameratene får mulighet til å leke fritt uten å føle det er en voksen tilstede i leken for det kan være ødeleggende for gode lekeopplevelser.

Hva maten angår så mener jeg at det er langt viktigere at barnet får i seg mat, enn at barnet spiser skorper. Jeg ville nok latt skorpene sitte på skiva, og bedt barnet enten spise skorpene eller legge de pent til side i stedet for å hive de rundt. Så ville jeg servert mat så lenge barnet ønsket å spise.

Har virkelig barnehagene regler om skorpespising på så små barn altså?

Jeg hadde tatt en laaaang prat med barnehagen om hva som er viktig og ikke viktig under et måltid om dette gjaldt mitt barn. Og skåret skorpene av brødskivene i matboksen!

kan det være fysiske årsaker til oppførselen? Dårlig hørsel, kort tungebånd, store mandler etc.?

Vi fikk høre av ønh-lege at det var et under at guttungen vår hadde greid å spise skorper i det hele tatt, siden han hadde såpass liten åpning i halsen som han hadde. Om jeg da hadde fått høre at barnehagen hadde nektet ungen mer mat før han spiste opp skorpene sine hadde jeg blitt passe ilter.

Jeg tar ikke skorpekampen hjemme heller jeg skal jeg innrømme. Av og til spiser han dem, men oftest ikke. Kjenner jeg ikke klarer å synes at det er så viktig. Han spiser variert og koser seg ved matbordet og vi er opptatt av at måltider ikke skal bli en "kjeftesone". Må innrømme jeg ikke skjønner opplegget til bhg.
En liten gutt som kanskje sliter litt fra før og som ikke får bedre opplegg enn det? Synes jeg er alt for dårlig av personalet. De må da kunne "se" ham i andre situasjoner enn når han lager bråk? Være litt i forkant og skape andre rammer.

Floksa skrev:

Har virkelig barnehagene regler om skorpespising på så små barn altså?

Ikke overraskende så finnes det barnehager som har regler på slike ting også. Man kan jo spørre seg om hvordan disse regelstyrte barnehagen praktiserer individuell tilpasning til hvert enkelt barn (eller om de gjør det overhodet).

Det er et aldeles fascinerende begrep som heter dominerende diskurser - Focault (tror jeg) har teorier om dette, og du finner sikkert mye om det i lærebøkene dine et sted. Husker ikke helt i farta hvilke skribenter som skriver om diskurser, da jeg har låntbort mesteparten av ped.bøkene mine.

Men altså - dominerende diskurser er det en drøss av i barnehager, om man tar seg bryet med å kikke etter dem. "Du skal spise opp skorpa di før du får mer mat" er en typisk dominerende diskurs.

Veldig spennende, når man setter seg inn i det...

Nå ser jeg at jeg skrev litt fort her.
Ved mistanke om dårlig hørsel, manglende språkforståelse eller dårlig munnmotorikk hadde jeg kontaktet PPT. Hvis ikke jeg hadde mistanker om slikt ville jeg grepet fatt i dette med utagering og densosiale biten. Skorpespising hadde jeg glatt oversett.

I vår barnehage har vi ikke lov til å tvinge barn til å spise skorper. Vil de ikke spise så slipper de. Skorpetvang er en uting.

Jeg ville nok brukt de utrolig årene som er vår grunnmur i barnehagen. Laget adferdsplaner for å være proaktiv i forhold til gutten. Funnet ut hva som gjør at han havner i de negative situasjonene.

Klarer vi ikke få helt tak på det da ville jeg snakket med rettleierteamet i kommunen som bruker marte meo metoden, eller PPT. Kommer litt ann på hva som ser ut til å være problemet.

Blåbær skrev:

Det jeg ville lagt vekt på sånn ellers i barnehagehverdagen hadde vert:
- Observere hørsel/språk og språkforståelse. Gjerne ved hjelp av TRAS-skjema
- Guide han i lek og gå aktiv inn for å skape positive relasjoner mellom han og de andre barna
- Være på han for å stoppe utageringen

- lage smågrupper for å øve på "spilleregler" og "sosiale regler" i forhold til å delta i lek. Hjelpe han å delta, rose han når han gjør det riktig etc
- gi han strategier som fungerer i stedet for de uheldige strategiene han har lagt seg til. Være gode rollemodeller
Jeg også tenker umiddelbart på språkproblematikk - det du beskriver (ikke det måltidsrelaterte) er jo klassiske symptomer som følger av forsinket språk.

Når det er sagt - en måltidssituasjon er en klassisk situasjon hvor et barn med språkproblematikk, og spesielt hørselsproblematikk faller utenfor. For da _får_ de ikke gjort noe for å tilrettelegge. Det kan fremkalle mye rare greier for å klare å fungere i situasjonen. Det kunne vært nyttig å se om han har samme problematikken om han spiser alene eller med færre barn.
En måltidssituasjon er også en ypperlig situasjon til å teste ut de voksne og rammene litt, uten at språket er nødvendig, fordi det framgår av situasjonen hva som er viktig for de voksne - og det er lett å "trigge" dem.
Det siste jeg tenker er om det er noe med maten som gjør at han ikke liker måltidet - uten at han kanskje er ops på det selv. Hvis man tenker hørsel/språk er det fort å hekte på en astma/allergi/øresmerter type problematikk også, store mandler, sår hals, noe greier i spiserør og svelg. Da kan enkelte matvarer gi han smerter, og det er kanskje det han mer eller mindre uten å vite det selv gir uttrykk for.
Fokuser på hva som er viktig i måltidet, og det er IKKE skorpene men en positiv opplevelse av måltidet.

Sikkert nyttig å få sjekket om han er veldig var for uro, for støy, for visuelle inntrykk, om han virkelig får med seg hva som blir sagt til han (passe på å snakke TIL han så han ser ansiktet, gjenta, bekrefte, lede). Er han f.eks ofte urolig i situasjoner hvor det gis felles beskjeder har dere et hint om språk/hørselsproblematikk der.

Jeg tenker hvertfall at når en unge på 2.5 år ikke "får det til" er det ikke han som skal tilrettelegge. Da er det omgivelsene som får prøve seg på noe annet

SpetakkelRandi skrev:

Det samme skjer hver dag, både til frokost og lunsj. (Han er også tynn for alderen.)

Skjer det hjemme og? Har han i det hele tatt måltider hvor han klarer å spise skorper uten tenners gnissel? Hvis ikke er det vel temmelig åpenbart at det ikke "bare er trass" vil jeg tro. Ingen 2.5-åring er vel så konsekvente at de til ALLE måltider med absolutt ALLE voksne nekter å spise skorper. Hvordan er han med knekkebrød og annen hard mat?