Er det "verre" å dø for en ateist?

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd, og jeg har også diskutert dette en gang med en kreftlege så er erfaringen den at det til dels kommer an på personlighet, men mest om man har et avklart syn på hva som skjer når man dør. De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Og ja, at nyreligiøsitet som at man tror på ånder og slikt, det er en religion. Det er absolutt ikke bare FP-damer som sier det, men religionshistorikere også. Det er sånn sett spennende tider fordi vi ser en ny religion bre seg, og det er jo lenge siden sist.

Jeg er ikke redd for å dø. Ikke akkurat det å dø, men som Teofelia sier så er jeg også redd for å da fra de jeg er glad i. Jeg tror i grunn jeg dør, og that`s it.

Jeg er nok en tviler. Jeg vingler litt. Noen ganger ønsker jeg å tro, og synes det høres fint ut. Men samtidig klarer jeg det ikke helt. Jeg er døpt, jeg har giftet meg i kirka og jeg har døpt mine barn der. Det føltes på en måte riktig, men samtidig kunne jeg like gjerne gjort alt "borgelig". Så på en måte burde jeg nok latt være.

Esme skrev:

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd

Bytte tannkrem, kanskje?

Mauser skrev:

Bytte tannkrem, kanskje?

Jeg er på linje med Esme og Teofelia. Jeg kan ikke forestille meg at det er "bedre" for f.eks. en kristen å dø fra familien sin, enn en ateist. Selve døden tror jeg kan være skremmende for hvem som helst, uansett om man tror noe venter en på den andre siden eller ikke.

For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.

glitterchick skrev:

For meg så finnes det ikke noe bedre enn å være med mannen min og barnet mitt, så hvis jeg hadde trodd at noe ventet på andre siden kunne det uansett ikke være bedre enn det jeg har nå.

Sant nok. Men om man feks. har mistet et barn og tror at barnet er på "den andre siden" og venter, så kan man nok se frem til å dø, på en måte.

Iset skrev:

Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?

Da er man først og fremst overtroisk.

Hehe ja, det er jeg nok.

Esme skrev:

De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Sybil skrev:

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Det kommer jo også an på personligheten, det finnes agnostikere som synes det er spennende å dø fordi det er en ny opplevelse, men av de som har sterk dødsangst så synes jeg agnostikere er overrepresentert. Og av de som tar det svært rolig så er de fleste overbevist religiøs eller ateist.

Sybil skrev:

Hehe, jeg er vel en agnostiker. Og jeg synes det virker rart det du sier uten at jeg skal bestride det altså. Men for meg personlig så hadde jeg trodd det var enklere for agnostikere. Mer spennende i det minste.

Spennende er vel i denne sammenheng å sidestille med usikkerhet, og da gir det jo mening at agnostikerne sliter på dødsleiet. Usikkerhet er meget angstprovoserende.

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.

Sitron skrev:

Jeg tror det blir for enkelt for oss å sitte her og si "jeg er ikke redd for å dø". Jeg er heller ikke redd for døden pr dags dato. Men jeg har aldri hatt dødsangst, jeg har aldri fått beskjed om at jeg har begrenset tid igjen og jeg har aldri måttet kjempe for å overleve. Jeg kan umulig uttale meg om hvordan jeg ville reagert om jeg faktisk var i en situasjon der jeg skulle dø. Jeg kan faktisk se for meg at jeg ville blitt redd i større eller mindre grad. Om det ville vært fordi jeg måtte forlate ungene, eller fordi jeg var redd for å slutte å eksistere, eller begge deler, det kan jeg ikke hevde på noen som helst måte.

Men sånn er det jo bare. Jeg kan jo ikke si at jeg er redd for å dø nå, fordi det er ikke noe jeg tenker på. Men om jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde en sykdom som gjorde at døden plutselig kom noen hakk nærmere, så kan det godt hende jeg ble redd. Men det kan jeg ikke bekymre meg for nå på en måte.

Pida skrev:

Innen den eksistensialistiske filosofien og psykologien er det et utbredt syn at man må vedkjenne seg sin egen dødelighet for virkelig å kunne omfavne livet og nå sitt potensiale som menneske. Litt på siden av diskusjonen, kanskje, men jeg synes det er et interessant perspektiv på livet.

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.

Esme skrev:

Jeg diskuterte akkurat dette med mannen min og han har den faste meningen at livet slutter med døden og sier at han makter ikke å tenke på noe annet. Livet gir ikke mening for han om det ikke skal være begrenset, og han er enig med meg om at en evighet sammen med familien er faktisk ikke ønskelig.

Jeg tror at det eneste som kunne ha fått meg til å ønske at jeg tenkte annerledes er om jeg hadde mistet et barn, da hadde jeg ønsket å kunne treffe det igjen, men jeg tror ikke det er mulig for meg å tenke på den måten.

Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.

Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.

Pida skrev:

Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.

Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.

Nemlig. Det å dø mens man er ung og har små barn er grusomt uansett livssyn.

Men om jeg er heldig og lever til jeg er gammel, og om man kan gjøre at dødskampen ikke blir vond, så tror jeg ikke at jeg kommer til å være redd for å dø. Jeg synes jeg har allerede opplevd nok til å fylle mange liv og har allerede fått gjort mye av det jeg ville, så jeg tror jeg kommer til å være ganske fornøyd som gammel dame.

På mange måtar trur eg at religiøsitet kan føre til langt større dødsangst enn ateisme, nettopp fordi tanken om ein himmel også opnar for tanken om eit helvete.