Er det "verre" å dø for en ateist?

Jeg er ateist, og før jeg ble mor var jeg ikke redd for å dø. Tvert imot, jeg syntes døden til tider bare virket befriende. Nå som mor er jeg veldig redd for å dø.

Nora H skrev:

Jeg er ateist, og før jeg ble mor var jeg ikke redd for å dø. Tvert imot, jeg syntes døden til tider bare virket befriende. Nå som mor er jeg veldig redd for å dø.

Men det er vel ikke av andre grunner enn at du ikke ønsker å dø fra barna?

bina skrev:

Jeg er overbevist om at det er lettere å takle døden, både egen og andres, hvis man tror på "noe".

Jeg synes det er ganske utrolig at man kan hevde noe slikt på vegne av andre og tro at det finnes et universalsvar, for min del. Nå er vi opptil flere ateister i denne tråden som har hevdet at vi ikke er skremt av tanken på døden, så hva bygger dere egentlig påstandene om at det automatisk er vanskeligere å takle døden for ikke-troende på?

For meg fungerer logikken motsatt: fordi jeg ikke tror det er noe som helst etter døden, er det da heller ikke noe å frykte.

Jeg tror - og understreker at jeg tror - det vil være lettere for meg å dø, som ikke tror på en pøkk, en for en som er overbevist om at det finnes et Helvete og at hun/han er på vei dit om ikke forholdet til "sjefen" er godt nok. Så vondt det må være å ligge på dødsleiet og være redd.

Sitron skrev:

Men det er vel ikke av andre grunner enn at du ikke ønsker å dø fra barna?

Ja, nettopp derfor. Tanken på at jeg skulle dø fra datteren min er helt grusom. Jeg ser hvor avhengig hun er av meg samtidig som jeg ønsker å se henne vokse opp. Livet har fått en helt ny mening etter hun ble født.

Nora H skrev:

Ja, nettopp derfor. Tanken på at jeg skulle dø fra datteren min er helt grusom. Jeg ser hvor avhengig hun er av meg samtidig som jeg ønsker å se henne vokse opp. Livet har fått en helt ny mening etter hun ble født.

Jo, men da trenger du jo ikke være mer redd for selve døden enn før, gjør du? Man kan jo ha et greit forhold til at man slutter å eksistere når man først dør, samtidig som man har et langt større ønske om å leve.

Sitron skrev:

Jo, men da trenger du jo ikke være mer redd for selve døden enn før, gjør du? Man kan jo ha et greit forhold til at man slutter å eksistere når man først dør, samtidig som man har et langt større ønske om å leve.

Nei, ikke selve døden, den har jeg ikke vært redd for siden jeg som barn synes det måtte være skummelt å ligge helt alene under jorda. Det er nok det at jeg skulle forlate dette livet for tidlig som skremmer meg. Det at jeg ikke skulle kunne være der for datteren min. Hadde jeg da trodd at jeg skulle få se henne igjen eller våke over henne fra "himmelen" hadde det kanskje vært lettere. Det at jeg slutter å eksistere er greit, men nå som jeg har henne er jeg redd for hvordan min død ville påvirket henne. Når jeg er gammel, derimot, blir noe helt annet. Da kan hun ta vare på seg selv. Vi skal jo alle dø en gang og det har jeg ingen problemer med. Tror det må være deilig å få sovne inn etter et langt liv.

Sitron skrev:

Jo, men da trenger du jo ikke være mer redd for selve døden enn før, gjør du? Man kan jo ha et greit forhold til at man slutter å eksistere når man først dør, samtidig som man har et langt større ønske om å leve.

Nettopp.

Teofelia skrev:

For meg fungerer logikken motsatt: fordi jeg ikke tror det er noe som helst etter døden, er det da heller ikke noe å frykte.

Det er akkurat slik jeg føler også. (ateist)

Det er jo mye skumlere (for meg, i hvert fall) å tro på at det finnes noe mer etter døden enn at det er helt slutt.

Og jeg er på linje med bl.a Iset, Jessica og Zöe.

Jeg trodde lenge på kristendommens Gud og fryktet tildels også helvete, men det var så mye jeg var uenig i, at jeg klarte ikke helt føle meg hjemme i den troen. Jeg tror noen kristne er redde for døden grunnet frykten for helvete. Å bli dømt. Det kan godt hende at Bibelen er skrevet etter åpenbaringer fra noe guddommelig, men mye må isåfall ha blitt feiltolket og feiloversatt i alle årene som har gått.

Nå tror jeg mer at Gud er noe litt annet enn det som beskrives i Bibelen.
En god, ikke-dømmende kraft, kjærligheten/lyset. Som også er grunnlaget for livet på Jorden.

Mange har vel hørt om mennesker som har hatt en nær-døden-opplevelse beskrive det sterke, gode lyset de tiltrekkes så sterkt mot. Også beskrevet som lyset i enden av tunellen. At de f.eks har sett sin avdøde mor smile mot dem, eller fått tydelige beskjeder om at det ikke er deres tur nå og at de må kjempe seg tilbake til livet. (Jeg refererer ikke til filmer nå altså! ). Jeg nekter å tro at dette kun baserer seg på ens siste desperate, halvveis bevisste ønsketenkning.

Jeg er fryktelig redd for å dø fra barna mine, men ellers er jeg ikke lenger redd for å dø. Jeg er overbevist om at det finnes noe svært godt etterpå, og at alle spørsmålene vi hadde som mennesker på jorden blir til brikker som faller på plass.

Om ateister er mer redde for å dø enn de som tror på et slags liv etter døden, vet jeg ikke. På mange måter tror jeg det kan være enklere å være ateist og kun tro på det som kan forklares vitenskapelig. Da slipper man å tenke på hva som kommer etterpå.

Jeg syns forøvrig det er fint å kunne si til mine barn at jeg tror at oldefar og bestefar er i himmelen sammen med Gud, i stedet for at de ligger i en kiste under jorda. Især til barn som ligger for døden, tror jeg det ville gjøre det mye lettere for dem i prosessen, å vite at f.eks mormor venter på den andre siden.

Irma skrev:

En rimelig forenklet og flåsete tanke, men jeg må ærlig innrømme at jeg innimellom tenker at religion blant annet er en følge av at man ikke synes det er behagelig å leve med at det etter døden ikke er noen ting. At man har behov for forklaring på det uforklarlige på et vis.

Jeg er enig, og syns slett ikke det er flåsete.
Jeg er ateist og er absolutt ikke redd for selve døden, men jeg er redd for å forsvinne fra barna mine. Jeg vil ikke at de skal oppleve å miste meg.

Inagh skrev:

Jeg tror - og understreker at jeg tror - det vil være lettere for meg å dø, som ikke tror på en pøkk, en for en som er overbevist om at det finnes et Helvete og at hun/han er på vei dit om ikke forholdet til "sjefen" er godt nok. Så vondt det må være å ligge på dødsleiet og være redd.

En periode da min bestemor var syk og bodde på sykehjem var jeg regelmessig på besøk der. Hun var ikke spesielt religiøs av seg, men hadde liksom "barnetroen" og alt det der. Det første "tegnet" vi så på at hun nærmet seg slutten var at hun forsonte seg med "barnetroen". Plutselig var denne barnetroen viktig for henne igjen. Og hun ba til gud og fikk vel en form for tilgivelse, mente hun. Da hun hadde gjort det, var det som om hun fikk ro i sjelen, og hun var ikke lenger redd for å dø. Hun så ut til å kvikne til en kort stund. Virket friskere, mer våken, mer tilstede. Og så døde hun. Og da døde hun med fred i hjertet.

På sykehjemmet fortalte en av pleierne at det var veldig vanlig at eldre som lå for døden måtte slutte fred med sin gud. Selv om de aldri hadde trodd før ble dette noe viktig, det siste de skulle utføre i livet.

Vi undret oss jo litt. Over denne plutselige interessen for gud. Hun var over hode ikke redd for å komme til helvete. I hennes "barnetro" var gud ganske enkelt god og tilgivende. Mulig det var Jesus hun ba til, forresten, ble i tvil nå, er noen år siden dette her.

Jeg har i ettertid tenkt at for henne var det omtrent som om hun sto på en jernbanestasjon. Tog kom og gikk, og hun var forvirret. Var dette endestasjonen for henne? Eller skulle hun videre et annet sted? Ateisten hadde nok funnet sin endestasjon der og satt seg ned på en benk og bare dødd. Hun følte forvirring, og ble urolig og oppkavet. Så fant hun frem barnetroen, ba til gud, og vips fikk hun stige ombord i et tog som skulle ta henne til et godt sted. Da var det med ett greit for henne å dø.

Kanskje er det aller verst å dø for den som er agnostiker. For tenk om det var et tog der og du gikk glipp av det for du var ikke sikker på om det fantes.

bina skrev:

Kanskje er det aller verst å dø for den som er agnostiker. For tenk om det var et tog der og du gikk glipp av det for du var ikke sikker på om det fantes.

Det er det klare inntrykket jeg har sett også, og jeg har sett ganske mange bli alvorlig syke og dø. De som er overbevist ateist og de som har en overbevist religiøs overbevisning er ofte mye mindre redd for hva som skal skje enn agnostikere. De fleste er jo i den siste kategorien, folk som har litt barnetro igjen og som ikke har en fast mening om det religiøse.

De som har småbarn er unntatt for dette fordi der overskygger det at de ikke skal se barna mer fullstendig hvilke tanker man har om selve døden.