Forventninger til politiske ledere

Pelle skrev:

Jeg er på det nivået at det også må være rom for å takle dette dårlig i etterkant. Om man får posttraumatisk stress av dette og derfor hadde vært satt ut av drift en stund etterpå, kan man (for meg) likevel være en god leder). Om man ikke hadde orket å dele noe av sin egen historie. Bondevik var i sin tid psykisk syk. God leder kan man være likevel.

Det blir som å si at fordi jeg fikk en depresjon etter traumatisk fødsel av nr 1, med symptomer som minnet om posttraumatisk stress, så kan ikke jeg være en leder? Det kan jeg vel!!

Når jeg sier i etterkant så tenker jeg ikke bare noen uker eller måneder etter, altså, men hvordan de viser seg som ledere i fremtiden.

Politiske ledere skal kunne politikk, til å ta kula og redde situasjonen har de som regel livvakter. Jeg hadde aldri forventet at de skulle ta en annen helte-rolle i en slik ekstrem situasjon, de trener ikke på det, det er ikke derfor de er der de er.

Gaia skrev:

Nå har jeg lest og lest, alle de fortellingene jeg har holdt meg unna de siste ukene, og jeg tror rett og slett konklusjonen min er at ingen som var på den øya og overlevde kunne ha handlet annerledes enn de gjorde. Og at det ikke er mulig å si noe om lederegenskapene til de som var der, ikke minst fordi dette var en så fullstendig utenkelig situasjon for noen nordmann før 22.7.11. Alle som har gjennomlevd dette marerittet er merket for livet. De de må vurders på er ikke hvordan de reagerte i denne ekstreme situasjonen, men hvilke egenskaper de viser i tiden etter.

En klok mann med erfaring fra bearbeiding av traumer sier at: Når man står i en kritisk situasjon så gjør man det man anser som best og mest hensiktsmessig ut i fra de forutsetningene man har. Og enhver gjorde det de kunne. Å si noe annet er å legge steiner til byrden. Der og da gjorde man det som var mest hensiktsmessig ut i fra den informasjonen man hadde.

Viss ein skal diskutere EP sine leiaregenskapar den 22/7, bør ein først ha oversikt over kva "myndighet" han hadde denne dagen. Hadde han makt til å overstyre skipperen av ferga, og tvinge han tilbake? Hadde han det overordna ansvaret for heile leiren, og var den som hadde siste ordet når avgjerdsler skulle takast. Altså, var han SJEFEN?

I så tilfelle, kan jo dette vere ein interessant diskusjon, om nokre mnd. Viss ikkje, ser eg ikkje heilt poenget altså.

(Og då meiner eg det er vesentleg forskjel på å vere den som har ansvaret for programmet på leiren (møter, samlingar og anna politisk verksemd), og den som er leirsjef, med ansvar for deltakarane og deira tryggleik.)

Jeg har ikke fått lest hele diskusjonen, er borte med ustabilt nett, så det er mulig at dette er ferdig diskutert. Av det jeg ser i første halvdel av tråden, så er mitt inntrykk av at du har oppfattet noe helt annet enn meg ifht. EP og situasjonen på Utøya, Skremmern. Jeg satt klistret foran skjermen i flere dager og så på flere TV-kanaler, og har så vidt jeg vet nå sett alle dokumenterene som er vist.

Slik jeg oppfattet det ønsket Eskil Pedersen de første par dagene ikke å gå i detalj i forhold til egen historie i forhold til tragedien. (Det gjorde for øvrig ikke Stoltenberg heller.) Ganske raskt fortalte han allikevel om hele forløpet for hans del. Det han fortalte slik jeg husker det (mulig jeg blinger på detaljene) var at han var inne i det ene huset ved kaia, at folk kom løpende og advarte om en mann i politiklær som skjøt og drepte folk, at han hørte skuddene - og at han løp for livet ut uten sko og forbi to lik. Han visste at det var en skytedesperado i nærheten, men så ikke noe til den/de som skjøt. Han har sagt at han trodde hele Norge var under angrep, og at dette var krig. Det er godt mulig at han har sagt noe om at han "ikke så noe" (dvs. selve drapene, og drapsmannen i nærheten når han flyktet), men det er da noe ganske annet enn å lyve om at han ikke har sett likene i sin flukt på vei ned til båten. Han har sagt at da han hørte de første skuddene på lik linje med mange andre på øya lurte på om det var kinaputter eller noe lignende. Hvordan man klarer å få dette til at han etter å fått informasjon om en som gikk amok som med våpen og drepte folk, etter å ha løpet forbi lik på stranda, fortsatt skulle ligge i båten å fundere på om dette egentlig dreide seg om kinaputter - det er for meg en gåte.

Jeg håper og tror at det er noe du har misforstått her, Skremmern. Som gjør at du har fått de tankene du har. Det er så vidt jeg har fått med meg kjent at alle som var i nærheten fikk tilbud om å bli med i båten, at man forsikret seg om dette. Jeg lurer på hvordan det er teknisk mulig å dra kinaputter og spisse albuer inn i den situasjoen som jeg har opplevd å få presentert på TV.

Uansett så er det for meg litt annerledes å ha et verv som leder i en politisk ungdomsorganisasjon, og det å være øverste leder/kaptein eller hva det nå er.
Jeg synes han tok et helt forståelig og legitimt valg der og da, og han har vært aktiv i media i etterkant, og han har støttet de som har vært rammet av tragedien på en sterk og god måte. Og jeg synes at det sier like mye om lederpotensialet han har.

Jeg har fulgt denne diskusjonen med interesse og en litt guffen følelse. Jeg synes det er hinsides å sette spørsmålstegn ved lederevnene til EP etter Utøya. Jeg leste innlegget det ble linket til fra TS, og synes det ber nedrig og utrolig lite fair og helt fullstendig uten teft å skrive noe slik - valgkamp eller ikke valgkamp.

Hvordan man reagerer i ekstremsituasjoner som Utøya var har lite med lederegenskap å gjøre i mitt hode.
Situasjonen var fullstenig kaotisk og skremmende, kona til skipperen på båten var blitt skutt av en politimann, og ingen forsto hva det var som skjedde. Jeg har sett kommentarer om EP flere steder på nett i ettertid, og noen går adskillig lengre enn skremmer'n i forhold til hva de antyder/antar at han gjorde av lite-heltemodig karakter. det synes jeg er ganske fælt å lese.
Det som skjedde på Utøya var en ekstremsituasjon. Ingen hadde på dette tidspunktet i sin villeste fantasi klart å se for seg at noe slikt kunne skje. Jeg synes ikke vi kan dømme noens liv i etterkant utfra hvordan de reagerte mens skytingen sto på, eller hvordan de takler dette i ettertid for den sakens skyld. Posttraumatiske lidelser er ikke kroniske. Selv de som får et sammenbrudd i ettertid, vil kunne komme over det og videre med mye å bidra med.

Jeg synes også EP har taklet dette bra i ettertid. Ryktene og snakket om at han hadde stukket av, gikk allerede noen dager etter 22.juli. Det skal sterk rygg til for å bære slikt snakk.

Forøvrig så tenker jeg at vi har behov for folk med ulike lederegenskaper i ulike tider. De færreste har alle egenskaper samlet i en og samme person. Og for meg var Utøya så langt utenfor det jeg forventer at noen skal takle, at det ikke er med i min betraktning. Måten han har taklet post-Utøyaperioden på derimot, gir meg ingen grunn til å hevde at han mangler lederegenskaper.

Kasia skrev:

Dette er ikke en hvilken som helst hendelse. Det er den verste tragedien som har skjedd nasjonen i fredstid kanskje noensinne. Folkene man diskuterer skal leve videre med traumer og skyldfølelse kanskje et helt liv. Jeg sliter hardt med å se hva som er det interessante i denne diskusjonen.

gajamor skrev:

En saklig diskusjon med nøytralt språk om hva man kan forvente av en leder kunne vært interessant. Når du bruker det språket du gjør om en navngitt person så kort tid etter en hendelse som har rammet så mange, blir det bare vondt å lese, og veldig mange vil trekke seg vekk eller gå i forsvar.

Ja og ja.

Dette må være den ekleste diskusjonen med de ekleste undertoner og antagelser jeg har lest på FP på lenge. Jeg kjenner mange av de overlevende fra Utøya og har møtt flere av dem som ble drept. Det bildet som tegnes av EP og situasjonen på Utøya de dramatiske timene 22.07 vitner i beste fall om manglende empati.

Jeg har sprunget med blodsmak i munnen med nynazister i hælene flere ganger før jeg hadde fylt atten. Det må da være noe galt med mine lederegenskaper og politiske evner, siden jeg ikke valgte å slåss med digre voksne menn med balltre.