GPS-merking av demente?

Jeg tenker at dette blir et voldsomt definisjonsspørsmål.
Når er man så dement at man trenger det?
Har man en alvorlig grad er man sannsynligvis ikke samtykkekompetent og kan ikke være med på å ta avgjørelsen selv. Ergo kan dette defineres som tvang.
Når er ikke demens i seg selv en diagnose som man kan utøve tvang på bare fordi de er demente, selv om det i ny paragraf 4A i pasienterettighetsloven åpner for "lettere" bruk av tvangsmidler ovenfor denne pasientgruppen.

Hvor går grensen mellom omsorg og overvåkning?
Det er ikek slik at når man er dement så vil en omsorgsperson i forkant finne ut av når den syke er så syk at den ikke finner veien hjem igjen. Det kan skje plutselig. Akutte forvirringer bl.a.
Er det da greti at personene går med gps på seg fra diagnosetidspunkt?

Hvem skal bestemme om en person trenger gps?
Er det et privatanliggende kan vel i utgangspunktet hvem som helst utstyres med det.
I institusjon er dette ikke lov.

Ang sykehjem: man antar at på hvert sykehjem er det ca. 80 % med demens. Bade diagnostiserte og ikke diagnostiserte.
Og hvor mange spes. plasser finnes det?
Jo kanskje man er heldig å ha en post med skjerming hvor det er plass til 8-10 beboere.
Noen steder er man heldige å ha fler plasser/poster.
Når det er så mange demente på et sykehjem sier det seg selv at man burde hatt flere plasser, men diskusjonene der er en helt annen enn den som er her.

Denne pasient gruppen har tidligere hatt en veldig dårlig rettssikkerthet i form av innleggelser på tvang. Nå vet jeg at det diskuteres om hvorvidt demens skal defineres som en alvorlig sinnslidelse slik at det kan foregå innleggelseser på paragraf på grunnlag av sykdommen.
Veldig mange bor hjemme helt til det skjer noe drastisk som; faller og brekker lårhalsen, går ut med trusa på hodet i bare tøfler midt på vinteren, blir kjørt hjem av politiete fordi de ikke finner hjem, kjører i mtsatt retning på E6 osv.
Først da blir mange tatt hånd om av hjelpesystemet. Og det er nedverdigende og unødvendig at dette må skje før noe annet skjer.
Det er også fremdeles endel tabuer knyttet til en demens diagnose. Før var man gal hvis man hadde det. Hvem vil vel stemples som gal?

Ja dette ble total avsporing.

Og jeg er skeptisk til bruk av overvåkingsverktøy inntil man finner en grei måte å disponere det på.

:gjett hva jeg jobber med:

Juste skrev:

En viss forskjell på det vel Sitron? Det og ha en mulighet til å finne igjen folk som ikke kan ta vare på seg selv kontra det og finne igjen tenåringer som ikke vil bli funnet igjen....

Tja, forskjell og forskjell. Likheten blir at det sitter pårørende igjen med hjertet i halsen for om den man har mistet blir funnet igjen i live eller ikke. Den demente har muligens frosset ihjel i en grøft, tenåringen ligger muligens bak en kontainer, død etter overdose.

Så forskjellene kan diskuteres opp og ned og i mente. Det vil alltid være noen som mener at deres kjære må skjermes mot egne handlinger og derfor er kandidater til å mer eller mindre tvangsovervåkes.

Først og fremst velger jeg å bruke betegnelsen person med demenssykdom fremfor dement. Diagnose er kun et aspekt ved en persons liv, og denne gruppen er like uensartet som andre grupper. Ut i fra egne erfaringer med å arbeide med personer som har denne diagnosen, kan svært mange klare seg greit hjemme lenge avhengig av tiltak rundt dem (tilpasset hjelp med praktiske gjøremål, tilsyn, tekniske hjelpemidler) og hvordan sykdommen utvikler seg hos den enkelte. Når personen begynner å stikke av eller "vandre" er min erfaring at vedkommende rykker raskt fram i sykehjemskøen (som personen som regel har ventet lenge i). Jeg er også skeptisk til GPS - i hvert fall før jeg får presentert hvordan dette skulle fungere, tildeling, oppfølging etc. Ellers finnes det jo enklere kognitive hjelpemidler som kanskje bør brukes i større utstrekning.

Sitron skrev:

Jeg kjenner at dette er litt provoserende. Ja, ja, ja, det er menneskelig å feile. Men herlighet, det er jo stadig noen som glemmer et eller annet når det er snakk om demente på institusjon som stikker av. Det burde ikke være lov å "glemme" å låse døren. Da får de begynne å opptre med sluser med selvlukkende dører og koder for å åpne de, om så må til.

Eller rett og slett håndtak som går "feil vei", kodelås eller noe annet. Et sted vet jeg at man rett og slett har selvlukkende dører med kodelås og koden skrevet opp på døra. Beboerne klarer ikke å koble denne lappen med tastegreiene, og pårørende og ansatte har bare en liten ekstra ting å gjøre for å gå ut og inn.

Det skulle tatt seg ut dersom jeg "glemte å låse døra" da jeg jobbet i akuttpsykiatrien.

sjuggerpløm skrev:

Ikke sant? Det optimale hadde jo vært mye mer bemanning, men slik er det jo en gang ikke på de fleste steder. Det er ille at man i det hele tatt tenker tanken med GPS, for slik skal det jo ikke være.

Jepp. Og en annen ting.
Hva med den kognitive siden av en depresjon? Mange eldre er faktisk deprimerte. Slik jeg ser det vil en bedre bemanning, økt kompetanse etc. ivareta hele mennesket i langt større grad.

Og jeg frykter at man dersom man får GPS vil overlate demente enda mer til seg selv.

Eller i fengselsvesenet; oooops, sorry.

Sitron skrev:

Eller i fengselsvesenet; oooops, sorry.

Ikke sant?

Hvilke kognitive hjelpemidler kan min mor og min fars øvrige familie ta i bruk hvis han går sin vei og vi ikke finner ham. Hva om han faller (det er her snakk om en gammel mann) han er ikke i stand til å forstå bruken av en mobiltelefon, langt mindre huske hvorfor man skal bruke en sånn dings. Fordi min mor er "frisk" (hun er 85 år gammel) får ikke min far, som er eldre enn henne, sykehjemsplass fordi kommunen mener min mor er fullt ut i stand til å ta seg av ham. (kommunen sparer penger) Hun er ikke i stand til å ta seg av ham, som finner på all verdens krumpspring både natt og dag. Og er det da riktig at hun også skal låses inne i sitt eget hjem, sammen med ham.

Hva ville du selv ha ønsket hvis du var den som var/skulle bli dement/alzheimer?

Jeg ville definitivt ønsket meg et system som kunne spore meg opp om jeg tullet meg bort.

Perhonen skrev:

Jeg ville definitivt ønsket meg et system som kunne spore meg opp om jeg tullet meg bort.

Da foreslår jeg at du skriver en viljeserklæring og tinglyser denne.

Sitron skrev:

Da foreslår jeg at du skriver en viljeserklæring og tinglyser denne.

Høres absolutt smart ut. Min far lider av noe som så fint heter Bodylewis demens, om det er arvelig må gudene vite, men jeg ser ikke borte fra det. Og en ting er at jeg ville mislike sterkt å ligge i en bakgård og fryse på meg lungebetennelse. Noe annet er at jeg heller ikke har noe ønske om å bli til bry for mine pårørende.

Perhonen: det er lenge siden jeg var innom hjelpemiddelfeltet; men du kan sjekke ut www.falckigel.no I tillegg bør dere kontakte kommunal ergoterapeut som kan hjelpe dere videre med informasjon og søknader. En person jeg kjente hadde et smykke med adresse og telefonnummer slik at andre rundt ham kunne hjelpe ham hjem når han gikk seg vill.
Ut i fra hvordan du presenterer situasjonen, høres det ut som at begge dine foreldre vil få en bedre hverdag om han fikk innvilget sykehjemsplass. Eventuelt dagsenterplass, eller kortids avlastningsopphold.
Dette feltet er problematisk og komplekst, men jeg tror heller på å skaffe flere avlastnings/sykehjemsplasser og utdanne dyktige fagpersoner enn å overvåke personer med demens og så ferdig med det.

Perhonen skrev:

Fordi min mor er "frisk" (hun er 85 år gammel) får ikke min far, som er eldre enn henne, sykehjemsplass fordi kommunen mener min mor er fullt ut i stand til å ta seg av ham. (kommunen sparer penger) Hun er ikke i stand til å ta seg av ham, som finner på all verdens krumpspring både natt og dag. Og er det da riktig at hun også skal låses inne i sitt eget hjem, sammen med ham.

Mitt poeng her er at jeg mener man må gjøre noe med de første tingene du påpeker her og at GPS er et dårlig alternativ for mennesker som trenger omsorg og tilsyn.

Jeg har truffet på en del av de som fortsatt bor hjemme og deres utslitte pårørende. Jeg mener tilbudet de får ofte er altfor dårlig.

Et menneske er dårlig nok til å vandre forvirret rundt og fryse ihjel om vinteren. Istedet for å tenke GPS mener jeg altså da at man må tenke på hvor i alle dager sviktet det når denne personen i det hele tatt kom i den situasjonen? Og da mener jeg IKKE at pårørende har sviktet. Det er det offentlige som har sviktet både pasient og i stor grad de pårørende.

Jeg mener at det er god grunn til å frykte at GPS vil føre til at pasienter med demens får enda mindre av den allerede stusselige hjelpen de får i dag.

Kie er smart og velformulert.

Takk.

Kanutte skrev:

Først og fremst velger jeg å bruke betegnelsen person med demenssykdom fremfor dement. Diagnose er kun et aspekt ved en persons liv, og denne gruppen er like uensartet som andre grupper.

Det er viktig og riktig å si en person med demens, ikke demente. På samme måte som man skal si en person med kreft/ADHD/parkinson/diabetes osv.

Jeg ser at det kan finnes tilfeller der GPS-merking vil være et godt hjelpemiddel. Likevel er jeg redd for at det vil føre til at mange vil få plassert en GPS-sender i klærne sine istedet for den omsorgen de trenger. Det er noen få som vil kunne god nytte av et GPS-hjelpemiddel.