Spinoff av begravelsestråden. Vil du donere bort kroppen din?

Hattifnatten skrev:

Nå kan jeg ikke svare for egen del fordi jeg ville synes at det hadde vært helt greit om kroppen min ble brukt, men jeg vet at det for mannen min har hørt på medisinerstudenters galgenhumor omkring dette. For ham ble det såpass ubehagelig at han ikke vil at kroppen til en han er glad i skal brukes til dette. Det er så klart basert på følelser og ikke på fornuft slik jeg ser det, men det reiser også en utfordring til medisinerstudenter, fysioterapistudenter og forskere i forhold til hvordan man snakker om akkurat dette. Det er ikke alle som er glad i festhistorier om armer og bein til døde mennesker.

Galgenhumor blant medisinstudenter og liknende rundt døde kropper er vel en måte å håndtere det ubehagelige og overveldende ved å håndtere og skjære i døde kropper på. Mange er sikkert nødt til å skape avstand til det hele for å mestre situasjonen og gjør det gjennom for eksempel vitsing. Jeg tror ikke de har noe mindre respekt for menneskelivene kroppene representerer for det. Om en medisinstudent vil vitse om mine umake pupper eller noe når jeg er død, så må de gjerne gjøre det - det går jo ikke ut over døde meg og de kjente jo forhåpentligvis ikke meg eller visste noe om livet mitt. Men de kan de så absolutt holde humoren seg i mellom.

Greit nok at de ikke er gamle nok til å takle livets realiteter, men vitsing om en kropp de skjærer i er fader meg ikke mye greit.

Tangina skrev:

Galgenhumor blant medisinstudenter og liknende rundt døde kropper er vel en måte å håndtere det ubehagelige og overveldende ved å håndtere og skjære i døde kropper på. Mange er sikkert nødt til å skape avstand til det hele for å mestre situasjonen og gjør det gjennom for eksempel vitsing. Jeg tror ikke de har noe mindre respekt for menneskelivene kroppene representerer for det. Om en medisinstudent vil vitse om mine umake pupper eller noe når jeg er død, så må de gjerne gjøre det - det går jo ikke ut over døde meg og de kjente jo forhåpentligvis ikke meg eller visste noe om livet mitt. Men de kan de så absolutt holde humoren seg i mellom.

Det er ikke godtatt eller vanlig oppførsel å komme med kommentarer om likene man dissekerer. Derimot er det mye diskusjoner og informasjon i forkant og spesielt om at man skal være ydmyk overfor de som har donert kroppen sin.
På disseksjonssalen har jeg aldri vært borte i noe annet enn en høytidelig, profesjonell stemning.

Jeg stiller meg litt undrende til de som gjerne donerer organer til de som måtte trenge det, men ikke til forskning. Hvordan skal neste generasjon leger opparbeide seg kompetanse hvis de ikke også får øve seg på menneskeorganer?

Esme skrev:

Det er ikke godtatt eller vanlig oppførsel å komme med kommentarer om likene man dissekerer. Derimot er det mye diskusjoner og informasjon i forkant og spesielt om at man skal være ydmyk overfor de som har donert kroppen sin.
På disseksjonssalen har jeg aldri vært borte i noe annet enn en høytidelig, profesjonell stemning.

Godt å høre, og det skulle bare mangle. Jeg synes jo ikke at flåsing over døde kropper burde være godtatt, på ingen måte, men jeg kan forstå hvordan det blir sånn. Det jeg skrev er mer et argument overfor meg selv for at det ikke er "farlig" å donere bort min avsjelede kropp som ikke har noe med meg å gjøre lenger.

Veronal skrev:

Nå sendte jeg en e-post til Stiftelsen Organdonasjon og fikk svar superkjapt:

De skriver at i utgangspunktet er det kun at man har har eller har hatt kreft samt HIV/Aids som utelukker en person fra å bli organdonor og at det er bekreftet fra Rikshospitalet. Så skriver de: "Men. Det er alltid et men. Et hvert organ som blir brukt vil bli nøye vurdert før man gir det til et annet menneske. Dette er grunnen til at såpass mange mulige donorer faller fra av medisinske årsaker (ca 25 %)." Videre skriver de at de ikke er fagfolk (dvs. at de ikke kunne uttale seg om "mitt" tilfelle) og at det viktigste for dem er en positiv holdning til organdonasjon.

Med andre ord så er det antakelig ikke noe enkelt svar på hvorvidt man kan bli organdonor hvis man er avskiltet som blodgiver, men man må kanskje regne med at en del av de som er avskiltet som blodgiver av medisinske grunner også vil bli utlukket som organdonor av medisinske grunner?

Jeg tror ikke det er en automatisk sammenheng mellom det å ikke kunne gi blod og å kunne donere organer. Selv kjenner jeg faktisk en som har en sykdom som utelukker ham fra å donere blod, men som samtidig er den eneste levende i Norge som har donert bort sitt eget hjerte.
Det høres jo ganske villt ut, men faktum var at han selv trengte ny nyre og bukspyttkjertel, og i stedet for å skifte ut to organer så satt de inn et helt nytt sett med organer, inkludert et nytt hjerte. Og dermed var hans friske hjerte ledig, og det ble donert til en som trengte det!

Ja og ja.

Jeg er avskiltet som blodgiver uten at jeg er syk, mest sannsynlig. Jeg hadde blitt paff om de hadde sagt nei til organene mine kun fordi jeg spiste kjøtt i England i 95.

:mimrer: Vi fikk litt kjeft da vi satte en hårspenne i luggen på "vårt" preparat. Men etter litt diskusjon var det greitt; det var rett og slett bare fordi det var praktisk - ikke lek og moro. Sjefen syntes til slutt det var lurt.

Ja!

Nebbia skrev:

Jeg stiller meg litt undrende til de som gjerne donerer organer til de som måtte trenge det, men ikke til forskning. Hvordan skal neste generasjon leger opparbeide seg kompetanse hvis de ikke også får øve seg på menneskeorganer?

Og nå har jeg faktisk ombestemt meg, og skal bli forskningsobjekt når jeg stryker med.

Det er forresten kun preparater jeg har erfart at det tøyses med.

Mannen og jeg har diskutert dette. Vi er helt enige i at organer skal doneres bort hvis det er mulighet til det. Har egentlig ikke tenkt på det med ungene, men dukker spørsmålet opp så sier jeg helt sikkert ja.

Håper bare inderlig at det spørsmålet aldri kommer. :skrekk:

Jeg tror så absolutt det forekommer tøys og tull, det er iallfall jeg blitt fortalt. Også at en kastet opp på liket. Greit nok, de trenger å øve seg, men det blir ikke på meg og mine. Da får de heller finne noen som syns det er greit at det harseleres med døde kropper.

Hattifnatten skrev:

Organdonasjon, ja!
Donasjon til forskning, nei.
Sistnevnte er jeg i tvil om fordi jeg vet at det ville falle min mann tungt om jeg hadde hatt sterke ønsker om dette. For egen del er det ikke så viktig fordi jeg ville være død. For ham ville det vært ille og derfor sier jeg nei.

Signerer denne, selv om jeg ser at det ikke er så rasjonelt. Dessuten ønsker jeg at mine etterlatte skal ha en grav å gå til, en noenlunde komplett en. 😛

Skilpadda skrev:

(Det er ikke så ofte det er aktuelt med transplantasjon, er det? Sånn i forhold til hvor mange som dør hvert år?)

Det er jo bare de som dør slik at de holdes kunstig i live som kan donere. Dette syns jeg det er opplyst for lite om. Jeg tror mange pårørende får sjokk når de blir spurt om legene kan ta ut "levende" organer, et bankende hjerte, ut av en kropp som er varm og som på en måte er "i live". Det er mye lettere å forholde seg til donasjon fra en kald, død kropp, tror jeg. Så man bør forberede seg selv og familien på at det er i en sånn situasjon at donasjon blir aktuelt.

LaBanga skrev:

Selv kjenner jeg faktisk en som har en sykdom som utelukker ham fra å donere blod, men som samtidig er den eneste levende i Norge som har donert bort sitt eget hjerte.
Det høres jo ganske villt ut, men faktum var at han selv trengte ny nyre og bukspyttkjertel, og i stedet for å skifte ut to organer så satt de inn et helt nytt sett med organer, inkludert et nytt hjerte. Og dermed var hans friske hjerte ledig, og det ble donert til en som trengte det!

Hva de GJØR!

Benmurphy skrev:

Absolutt. Og hvis jeg fikk velge, og det ikke var noen som måtte ha et av min organer for å overleve, ville jeg helst at kroppen min skulle bli gitt til en gal vitenskapsmann.

Ben "yes, seriously" Murphy

En ting jeg lurer på... Hvis man gir kroppen sin til forskning:
1) Hvordan gjør man det, rent formelt? Testamente? Kontakte universitetet og si at de må gjøre krav på meg når jeg dør?
2) Hvordan gjør man det med begravelse, når det ikke er noen å begrave, liksom? Selvsagt har man seremoni - men hva så? Skjer det at noen holder det hemmelig at liket er gitt bort - og man da later som ingenting og begraver en tom kiste?
Okei, det var to ting når jeg teller etter.

Jupp.

Veronal skrev:

Nå sendte jeg en e-post til Stiftelsen Organdonasjon og fikk svar superkjapt:

De skriver at i utgangspunktet er det kun at man har har eller har hatt kreft samt HIV/Aids som utelukker en person fra å bli organdonor og at det er bekreftet fra Rikshospitalet. Så skriver de: "Men. Det er alltid et men. Et hvert organ som blir brukt vil bli nøye vurdert før man gir det til et annet menneske. Dette er grunnen til at såpass mange mulige donorer faller fra av medisinske årsaker (ca 25 %)." Videre skriver de at de ikke er fagfolk (dvs. at de ikke kunne uttale seg om "mitt" tilfelle) og at det viktigste for dem er en positiv holdning til organdonasjon.

Med andre ord så er det antakelig ikke noe enkelt svar på hvorvidt man kan bli organdonor hvis man er avskiltet som blodgiver, men man må kanskje regne med at en del av de som er avskiltet som blodgiver av medisinske grunner også vil bli utlukket som organdonor av medisinske grunner?

så flott svar du fikk!

LaBanga skrev:

Jeg tror ikke det er en automatisk sammenheng mellom det å ikke kunne gi blod og å kunne donere organer. Selv kjenner jeg faktisk en som har en sykdom som utelukker ham fra å donere blod, men som samtidig er den eneste levende i Norge som har donert bort sitt eget hjerte.
Det høres jo ganske villt ut, men faktum var at han selv trengte ny nyre og bukspyttkjertel, og i stedet for å skifte ut to organer så satt de inn et helt nytt sett med organer, inkludert et nytt hjerte. Og dermed var hans friske hjerte ledig, og det ble donert til en som trengte det!

det var litt rart ja (altså jeg tror på deg!). Så hans eget hjerte passet noen andre bedre enn det hjerte han fikk hadde passet noen andre? (skjønte noen egentlig den setningen...)

Er nok riktig det at organdonasjon og blodgiving ikke alltid er samme sak, siden det er mange grunner til at en kan/ikke kan gi blod er det og grunner til at en kan/ikke kan donere organer.

Kan i samme slengen nevne at de som har registret seg i benmargsgiverregisteret kan gi benmarg selv om de ikke lenger er registrert blodgivere. Altså en må være "frisk" selvsagt. Har hatt "gamle" blodgivere som har blitt kalt inn til videre blodprøver for å bli sjekket hvor godt de "matcher" en som trenger benmarg. Nå vet ikke jeg hva som helt konkret skjer videre da, siden vi ikke har noe mer med det å gjøre enn å ta prøver, men en slags helsesjekk har de sikkert hvis de skulle matche. (rett meg gjerne om noen har mer peiling der)

Jeg har forresten ikke noe i mot å donere det ene eller det andre av meg selv eller barna. Vet at mannen min er litt mer tvilende om hva han vil, men det er vel i grunnen jeg som til slutt bestemmer hvis han dør 🙁(han er ikke helt imot, bare litt skeptisk)

Mandarin skrev:

Jupp.

Og alt tas vare på, og så blir det kremasjon og urnenedsettelse på gravstedet etterpå for dem som ønsker det.

Det mer enn ante meg at medisinerstudenters corpusfjasing var en seiglivet urban myte.

Så, jepp, jepp, whatever, og gi jeg kunne gi noen livet i tilfelle. :stormannsgal:

PrinsesseChiefen skrev:

det var litt rart ja (altså jeg tror på deg!). Så hans eget hjerte passet noen andre bedre enn det hjerte han fikk hadde passet noen andre? (skjønte noen egentlig den setningen...)

Det var fordi det ble en mye mindre komplissert operasjon å operere inn ett sett med organer når han først trengte flere. Og siden hans friske hjerte da ble til "overs", så ble det donert til en som trengte det.