Spinoff av begravelsestråden. Vil du donere bort kroppen din?

Selvsagt.
Det gjelder for meg selv og barna.

Kasia skrev:

Jeg har ikke så sterke følelser for å ligge nedgravet på en kirkegård heller. Jeg håper jeg blir kremert og at mine etterlatte finner andre måter å minnes meg enn på en trist kirkegård.

Er det lov?

Ja, uten tvil.
Jeg skal ikke bruke kroppen min mer, så da kan noen andre få nytte av den - det er resirkulering på høyeste plan! 😉

Skremmern skrev:

Er det lov? Jeg har ikke lyst til å bli begravet, men minnes å ha lest et sted at man må? Jeg har hvert fall avtalt med mannen at hvis jeg dør først, må han kjøpe to make urner, og så lurer han kirkefolka med å begrave den tomme, og så tar han meg med hjem og setter meg på peishylla. :vil ikke i jorda:

Her åpner man for mye forviklingshumor.

Ja til organdonasjon. Både mannen min og jeg er enige i det. Litt tyngre å si ubetinget ja når det kommer til barnas organer, men et forsiktig ja, da.

Å donere kroppen til forskning vet jeg ikke helt. Og i alle fall ikke mine barns kropper.

Polyanna skrev:

Her åpner man for mye forviklingshumor.

Ja, absolutt.

Ja, jeg vil donere bort det som kan brukes.

Jeg vil gjerne donere bort brukbare organer. Jeg syns det er vanskeligere å si ja til å donere bort barnas organer, men det har vel mer en sammenheng med at jeg ikke orker tenke tanken på at det skulle bli en mulighet... jeg håper jeg ville være nærværende nok til å si ja til det også.

Å donere organer etter jeg er død eller tilnærmet død ser jeg ingen problemer med, og jeg synes det burde vært et register hvor en kunne registrert sitt ønske angående dette. Slik får man sikret at ens vilje blir fulgt, satidig kan man spare pårørende for en vanskelig avgjørelse i en tung tid.

I pappas del av familien er det tradisjon for å donere bort kroppen til forskning. Da bestemor døde i fjor ble kroppem sendt til nærmeste medisinske institutt (ved et universitet). Asken får familen igjen etter "bruk", og den skal plasseres i graven ved siden av bestefar. Min far har også donert kroppen sin til forskning, da spesielt med tanke på at han har en kronisk sykdom det kan være bra å forske på.:)

Bestemor var dette bevist helt til det siste, til tross for at hun surret på slutten. Da hun for et par år siden oppdaget en kul på leggen sa hun til tante og pappa "Når jeg dør, kan dere passe på å markere denne klumpen med ei kulepenn, slik at de ikke overser det. Det kan jo være noe av interesse!"

Jepp. Jeg gir villig bort mine organer.

Jeg har vært blodgiver også, og har tenkt å bli det igjen nå når jeg er ferdig med barn og alt rundt det.

Jeg gir villig bort brukbare organer, men er usikker på om jeg liker tanken på å gi kroppen min i sin helhet til forskning.

LilleVille: Fantastisk!

Nabojenta skrev:

Si at du kommer ut for en ulykke, og du må holdes i live av maskiner; vil du da at kroppen din skal kunne redde et annet menneskes liv? Vil du donere bort kroppsdeler?

Jeg bærer også donorkort og mine nærmeste vet dette. Men alle dere som svarer at dere vil være donorer, ER dere det?? Hjelper lite å være positiv til det, man må skaffe seg kortet...

Xizh skrev:

Hjelper lite å være positiv til det, man må skaffe seg kortet...

Det hjelper ikke med kortet, det som spiller rolle er hva de pårørende sier. Hvis man har sagt til sine pårørende at man ønsker å være donor, er det ikke stort annet man kan gjøre. (Motsatt kan man vel heller ikke hindre de pårørende i å donere vekk organer selv om man selv ikke ønsket å være donor.)

Xizh skrev:

Jeg bærer også donorkort og mine nærmeste vet dette. Men alle dere som svarer at dere vil være donorer, ER dere det?? Hjelper lite å være positiv til det, man må skaffe seg kortet...

KOrtet betyr egentlig ingenting. Det viktigste er å opplyse sine nærmeste om hva man ønsker.

Definitivt ja. Både til donasjon og forskning. Er jeg død, så er jeg død, og om min kropp da kan brukes til noe fornuftig, så vær så god. Skulle noen studenter eller hvem det nå måtte være, slå av en vits mens de forsket på meg, så er det også greit. Jeg er der jo ikke alikevel.

Kom igjen, da!

Det er lov, men ganske byråkratisk og kronglete, og med strenge begrensninger på sted. Før var det ikke lov å søke før etter man var død, sånn at man ikke kunne være sikker på om man fikk lov før man døde. Jeg vet ikke om det er endret nå. Jeg vet at HEF kjempet for en endring, i hvert fall.

Kult.