Når er et foster "liv"? (Spinoff med poll)

I mine øyne er ikke et foster et selvstendig liv før det kan reddes ved fødsel. Jeg synes dagens abortgrense er grei, men ville ikke reagert om den ble utvidet.

Dette betyr ikke at jeg mener at alle skal ta abort hele tiden, men at abort skal være en mulighet for den som ønsker det.

Det er selvsagt liv i fosteret helt fra det blir opprettet - altså ved unnfangelsen og i realiteten er det liv i eggcellene og sædcellene før det også. Det er ikke noe jeg trenger å ha en personlig mening om, for sånn er det bare.

Men jeg syns det er svært problematisk å blande sammen liv, som i at noe lever og eksisterer, med et livsløp - det å eksistere som menneske. Når noen velger bort et uønsket barn ved å gjennomføre abort så abryter de livsløpet før det begynner. Hvis jeg hadde ment at det var å ta et menneskeliv (drepe) så ville jeg samtidig vært imot alle former for prevensjon og ment at man tar menneskeliv ved å ikke gi sædcellene en sjanse til å befrukte egget. For meg er det to sider av samme sak. Og siden jeg ikke er troende Smiths venn eller strengt katolsk så syns jeg verken prevensjonsbruk eller provosert abort tidlig i svangerskapet er drap.

Men hvis fosteret ikke er et selvstendig liv, hvorfor kan man ikke da "ta abort hele tiden"? Hvorfor er abort likevel en ugrei ting? Er det for mors del? Fordi det er en fysisk påkjenning?

Kasia skrev:

Hvis jeg hadde ment at det var å ta et menneskeliv (drepe) så ville jeg samtidig vært imot alle former for prevensjon og ment at man tar menneskeliv ved å ikke gi sædcellene en sjanse til å befrukte egget. For meg er det to sider av samme sak. Og siden jeg ikke er troende Smiths venn eller strengt katolsk så syns jeg verken prevensjonsbruk eller provosert abort tidlig i svangerskapet er drap.

Men det er jo skilnad på å avslutte eit påbegynt liv (som ei befruktning faktisk er) og det å hindre befruktninga men la (sæd)cellene fullføre sitt livsløp, er det ikkje?

Divine skrev:

Men hvis fosteret ikke er et selvstendig liv, hvorfor kan man ikke da "ta abort hele tiden"? Hvorfor er abort likevel en ugrei ting? Er det for mors del? Fordi det er en fysisk påkjenning?

Det har jeg også lurt på.

Hvis abort er drap, må man nesten være mot abort ved enhver omstendighet. Et menneskeliv er ikke mindre verdt selv om det er brysomt for omgivelsene.

Er det derimot ikke drap - hva er da problemet?

Alfa skrev:

Men det er jo skilnad på å avslutte eit påbegynt liv (som ei befruktning faktisk er) og det å hindre befruktninga men la (sæd)cellene fullføre sitt livsløp, er det ikkje?

Ja i praksis er det jo det, men rent etisk for meg personlig er det ikke det. Jeg regnet med at det er på et etisk plan vi diskuterer siden abort udiskutabelt er å ta bort noe som lever. Hvis jeg etisk sett skulle vært mot abort så ville det vært for at jeg så på et foster som et individ med et fullverdig liv og et påbegynt livsløp, altså som et menneske med utviklet sanseapparat og et forhold til verden rundt seg, eller som verden rundt har et forhold til. Litt vanskelig å få dette til å høres fornuftig ut uten å fremstå som en kald og kynisk drapskvinne. : på tynn is:

Hattifnatten skrev:

Det må man nødvendigvis ikke. Det finnes mange argumenter for å ta liv også av fødte mennesker, argumenter som folk lett kan godta. Hvorvidt man kaller det for drap eller ikke er også en diskusjon om terminologi, men de aller fleste mennesker mener at det finnes gode grunner for å ta liv i enkelte situasjoner.

Hattifnatten skriv det eg tenker. Eg trur kanskje at dei fleste til og med kunne ha tatt livet av sine eigne barn om dei visste at det var den einaste måten å skåne dei for frykt, liding og ein pinefull død på (sånn heilt hypotetisk i ein tortursituasjon eller noko).

Hattifnatten skrev:

Er det så farlig å si at abort er å ta liv? Jeg mener at det er helt legitimt å være tilhenger av abort og å argumentere med fosterets alder. I alle saker som handler om å ta liv er det grenser for hva man godtar og ikke. Det gjelder både for dyr og mennesker. Jeg kan forstå at det finnes grunner for å ta liv, men jeg skjønner ikke helt behovet for å kalle det noe annet enn liv.

(...)

Spørsmålet jeg synes er mer interessant er hvilke grenser det skal være for vern av liv.

Dette synes jeg er godt sagt. Jeg synes det blir kunstig med en abortdebatt hvor stridstema er hvorvidt fosteret er et liv eller ikke og når det evt. skjer. Spørsmålet for meg er heller: Fra når skal et foster vernes? Hvor lenge er fosteret den gravides "eiendom", dvs at hun skal kunne bestemme over det?

En maur og en mygg er også et liv.

Jeg svarte ut fra når jeg mener at fosteret bør regnes som et menneskeliv/har menneskeverd.

Liv som sådan er det også ved unnfangelse.

Alfa skrev:

Hattifnatten skriv det eg tenker. Eg trur kanskje at dei fleste til og med kunne ha tatt livet av sine eigne barn om dei visste at det var den einaste måten å skåne dei for frykt, liding og ein pinefull død på (sånn heilt hypotetisk i ein tortursituasjon eller noko).

Jeg skriver også under på dette. Hattifnatten satte ord på det jeg ikke helt klarte å sette ord på selv.

Det er vel ikke uten grunn at det er etiske debatter rundt dette temaet, det er vanskelig, og det finnes vel ikke noen fasitsvar.
For meg er ikke et befruktet egg noe mer liv enn en eggcelle eller sædcelle. Jeg klarer ikke å se det som "drap" å bruke spiral, og egentlig ikke abort i de tidligere uker heller. Det blir vanskeligere og vanskeligere jo mer fosteret ligner på et menneske, syns jeg. Hjertebank er helt klart en del av dette.
Jeg krysset av på ved hjertebank.

Mams skrev:

Jeg har mistet i uke 16 så sorgen har jeg følt.
For meg er et barn som ikke kan leve på utsiden av magen, blant annet pga uferdige lunger, begynnende liv. Da det ikke kan leve på "egen hånd" selv med all verdens av maskiner o.l. fordi kroppen rett og slett ikke er ferdig utviklet.

Men selv fullbårne barn kan fødes med umodne/underutviklede organer?

Når hjertet begynner å slå, synes jeg 🙂

Et foster er da vel et liv fra starten av, men jeg oppfatter kanskje at man her ønsker å finne ut når man regner et foster for et slikt liv som man ikke kan drepe?

Det er vel ganske mange damer her inne som bruker spiral? Vel, det betyr at det unnfanges barn hele tiden, som da spiralen sørger for ikke har livets rett etter en dag eller to.

For meg er det helt legitimt og etisk forsvarlig å kunne ta abort til 18-19 uke. Etter det må man vel i Norge i dag ha en diagnose på at fosteret er sykt for å kunne få en senere abort.

Samtidig har alle mine tre svangerskap vært ønsket og selvsagt hadde jeg blitt lei meg om jeg hadde mistet noen uønsket.

Så svaret mitt blir at kvinner som ikke ønsker det barnet de bærer, kan få utført abort til uke 12 selvbestemt og deretter er det vel en grense til på uke 16 eller 18 (husker ikke helt altså). "Livet" er jo ikke levedyktig før ganske mye senere i svangerskapet.

Når hjertet starter å slå.

Jeg stemte - når fosteret kan reddes. Dette fordi det da er et selvstendig liv, fram til det er det avhengig av mor for å overleve. Men selvfølgelig er det liv i det befruktningen skjer. Før den tid kan du, som Kasia påpeker, også si at det er liv fordi eggcellen og sædcellen er levende og vil til sammen kunne gi et liv.

Min oppfatning er at det blir litt meningsløst å si at et foster/embryo ikke er et liv. Da begynner man i alle fall å innføre ad hoc-definisjoner på "liv" som ikke passer særlig med hvordan ordet brukes i andre sammenhenger. Man kan selvsagt velge ulike definisjoner på "selvstendig liv" eller "menneske" eller "levende menneske" eller "barn", men akkurat "liv" synes jeg det er ganske klart at det er sånn omtrent fra unnfangelsen, når alle arvestoffer er på plass og det begynner å vokse "av seg selv".

Veronal skrev:

Jeg mener når det befruktede egget fester seg - det blir vel en plass mellom "Ved unnfangelsen" og "Når hjertet begynner å slå".

Signerer denne