Skilpadda skrev:(Anne fra Bjørkely, for eksempel, og hennes fryktelig triste bakgrunn - eller for den del Gummi-Tarzan, som blir så brutalt mobbet av de andre guttene.)
da jeg leste Annebøkene som niåring syns jeg barnehjemsbakgrunnen hennes var riktig så romantisk. Da jeg leste dem igjen som voksen ble jeg helt satt ut av det samme, og gråt og gråt.banana skrev:Jeg synes store deler av filmen ikke bærer noe preg av å være i et fremtidssamfunn eller en oppkonstruert verden. Naturen, menneskene, mye av det kunne vært "virkelig".
Jeg tenker at for voksne er det mye lettere å se nærheten til vårt eget samfunn enn for tenåringer, nettopp på grunn av livserfaring. Det er ikke sikkert at barn opplever det likt.
