Utfordrer du andre? (meninger, tanker, oppfatninger)

Kom til å tenke på det på grunn av en episode jeg hadde på fredagen.

Jeg er veldig glad i å diskutere (og det er var på mange måter det som gjorde at jeg ramlet inn på forum), og det å diskutere er jo på mange måter per default å utfordre andre sine meninger, tanker og oppfatninger (mange diskuterer jo av andre grunner. Noen liker å høre seg selv snakke, skrive - det er som om det ikke blir virkelig før det er "utenfor hodet")

Jeg utfordrer veldig. Jeg er klar over det, men for meg faller det naturlig, og jeg takler det godt når andre utfordrer meg (selvsagt ikke når de går fra å diskutere til å bruke hersketeknikker)

Og så opplevde jeg noe rart på fredag - jeg var i samtale med en mann som jeg vet har veldig mye mer kunnskap enn meg, og jeg var ute etter hva jeg skal gjøre i forhold til dette emnet som han kan så mye mer om en meg. Og han var så unnvikende!! Det viste seg til slutt at jeg har gjort en (veldig dyr) feil, og jeg tror det er derfor han ikke ville si det. Han var redd jeg skulle bli sur på ham når han fortalte meg at jeg hadde gjort en feil! (Jeg ble overrasket, men etterpå kom jeg i tanker om at det kanskje er helt vanlig? Folk liker ikke generelt sett å bli rettet på eller utfordret? Her var det en del penger inne i bildet også)

Hva med deg? Utfordrer du andre? Tåler du å bli utfordret?

Her tror jeg folk er veldig forskjellige. På grunn av opplevelser i barndommen liker jeg verken å utfordre eller bli utfordret. Kroppen går i stressmodus og vel så det. Jeg står i det når det trengs via jobb men det koster meg mye. Jeg er gjerne den som jobber i bakgrunnen og unngår diskusjoner, selv når jeg vet at jeg har rett. Jeg blir dog ikke sur når noen påpeker feil jeg har gjort, men kunne nok syntes det var ubehagelig å måtte påpeke andres feil. Derfor vil jeg heller aldri ha en lederstilling.

Enig med Primrose. Jeg opplever at folk er veldig forskjellige. Selv er jeg veldig unnvikende og unngår helst diskusjoner, både på nett og i det virkelige liv.

him skrev:

Utfordrer du andre? Tåler du å bli utfordret?

Jeg tåler å bli utfordret, men synes folk som skal diskutere alt er fryktelig slitsomme. Jeg utfordrer ikke andre om det ikke er absolutt nødvendig.

007 skrev:

Jeg tåler å bli utfordret, men synes folk som skal diskutere alt er fryktelig slitsomme. Jeg utfordrer ikke andre om det ikke er absolutt nødvendig.

Hmm, ja, hvis folk bare diskuterer for å diskutere, så kaller jeg det å kverrulere (typen folk som liksom sitter å "leter" etter noe de kan problematisere)

Men jeg blir overrasket når jeg ser noen gjøre noe helt teit, jeg vet at de som ser hva som skjer vet at det er teit, men ingen sier noe?

Jeg er glad i å ha rett, men veldig åpen for å høre på andres råd og meninger og forandre mening (slik at jeg har rett igjen - hahahaha). Jeg er definitivt mest glad i å diskutere skriftlig, utenom når det gjelder veldig nære personer i enkelte situasjoner. Jeg blir mer saklig, mindre emosjonell etc. Får også tenkt meg om mer enn når jeg står face to face eller i telefonen i løpet av en diskusjon. Jeg blir veldig ukomfortabel hvis en diskusjon eller korreks kommer som lyn fra klar himmel, blir helt satt ut og klarer ikke å si alle de lure tingene jeg ofte kommer på senere.

Jeg er diplomatbarn. Vi fikk veldig klar beskjed om å holde oss lavt i diskusjoner, og dette klarte jeg aldri å vokse fra. Dette ble spesielt aktuelt i tenårene, da jeg bodde i et diktaturland hvor vanlige folk forsvant jevnlig for å stille spørsmål ved tingenes tilstand. Det beste og verste med oppdragelsen er at jeg lærte å se begge sider av en sak, noe som gjør det veldig vanskelig for meg å holde fast ved et standpunkt.

Jeg synes det er vanskelig, men tåler at folk forteller meg at jeg tar feil om noe eller kommer med synspunkter som gjør at jeg endrer synet mitt på noe. Det har jeg ofte opplevd at andre synes er vanskelig. Er de ikke vant med å vinne frem med sine meninger?

C3PO skrev:

Jeg synes det er vanskelig, men tåler at folk forteller meg at jeg tar feil om noe eller kommer med synspunkter som gjør at jeg endrer synet mitt på noe. Det har jeg ofte opplevd at andre synes er vanskelig. Er de ikke vant med å vinne frem med sine meninger?

Jeg tenker at det også kan være at de blir overrasket, eller mistenksomme. Med mistenksom så tenker jeg for eksempel: Hadde en kollega som sa til meg her om dagen at "det er vel heller det at du er smartere enn de andre". Aner ikke om han var spydig eller ikke. Har i alle fall ikke tenkt å bli glad og ta det til meg. (Så tenker det kan være noe slik, når du blir overtalt. De hører det du sier, men de tror ikke på det?)

007 skrev:

Jeg tåler å bli utfordret, men synes folk som skal diskutere alt er fryktelig slitsomme. Jeg utfordrer ikke andre om det ikke er absolutt nødvendig.

Enig i dette. Og så ser jeg ikke helt sammenhengen mellom å "utfordre" på denne måten og å måtte fortelle f.eks. en kollega at hen har gjort en feil i jobben sin. Det kan jo alle måtte gjøre, uavhengig av hvor kverulerende man er som person.

Om jeg selv tåler å bli utfordret - tja, det er nok ikke min sterkeste side.

Det handler kanskje om hvordan man blir møtt i en diskusjon, eller hvordan man er vant til å bli møtt. Om denne mannen er vant til at andre blir rasende, eller om han er vant til en annen tone enn deg så vil det være vanskeligere å si i fra.

Også bruker jeg nok ikke "utfordre" på samme måte som deg. Når du sier at du "utfordrer", så tenker jeg på å være djevelens advokat, kverulere eller at noen "alltid" må være kontrær. I noen situasjoner er det greit, i andre bare slitsomt.

Å si i fra om en feil handler ikke om å utfordre, men å muligens komme med en upopulær opplysning, som noen kan reagere negativt på.

Tja, jeg er ikke så veldig konfronterende – jeg sier tydelig ifra om det som er viktig for meg (enten personlig eller prinsipielt), og lar andre ting fare.

Ja, jeg utfordrer nok andre. Og ofte må vi gjøre dette på jobb, for hvis vi ikke er djevelens advokat mot hverandre så vil noen litt lenger ut i organisasjonen være det.

him skrev:

Jeg tenker at det også kan være at de blir overrasket, eller mistenksomme. Med mistenksom så tenker jeg for eksempel: Hadde en kollega som sa til meg her om dagen at "det er vel heller det at du er smartere enn de andre". Aner ikke om han var spydig eller ikke. Har i alle fall ikke tenkt å bli glad og ta det til meg. (Så tenker det kan være noe slik, når du blir overtalt. De hører det du sier, men de tror ikke på det?)

Mulig, men det er jo helt grunnløst. Jeg har nok et par ganger måttet si det rett ut: du hadde et godt argument, jeg måtte tenke på det, men nå er jeg enig.

Jeg tenker at en del folk tyr til mistenksomhet litt for raskt.

Interessant. Jeg er vokst opp med foreldre, særlig pappa, som hadde et sterkt ønske om å ha barn som kunne og ville gi uttrykk for meningene sine. Og jeg har ikke noen problemer med å ta til meg den oppfordringen.

Men i årenes løp har jeg jo lært at man ikke trenger å ta alle diskusjoner heller.

Jeg synes også det er interessant å høre årsakene til at folk er uenige med meg, og jeg håper at jeg har lært meg å ta en del av dette til meg. Det viktige for meg er om folk er faktabasert eller om de angriper person fremfor sak.

Eksempel: Jeg hadde en veldig interessant diskusjon med en kollega av meg rett før valget i USA. Jeg ble relativt sjokkert over at han faktisk ønsket at Trump skulle fortsette som president, men det var interessant å høre begrunnelsene hans. Dette var tydeligvis noe han hadde satt seg inn i, men vi var bare rivende uenige om selve politikken. (Han ønsket seg egentlig en som førte Trumps politikk, men som praktiserte "normal folkeskikk".) Sånne diskusjoner er det jo masse å lære av.

Toffskij skrev:

Tja, jeg er ikke så veldig konfronterende – jeg sier tydelig ifra om det som er viktig for meg (enten personlig eller prinsipielt), og lar andre ting fare.

Sånn gjør nok jeg også. Det kan også være at jeg ikke sier fra tydelig når en problemstilling er ny for meg, for ofte trenger jeg å tenke gjennom ting før jeg mener så mye. Da kan det være at folk blir litt overraska om jeg plutselig mener noe neste gang temaet kommer opp, men det får de heller tåle.

Tallulah skrev:

Det handler kanskje om hvordan man blir møtt i en diskusjon, eller hvordan man er vant til å bli møtt. Om denne mannen er vant til at andre blir rasende, eller om han er vant til en annen tone enn deg så vil det være vanskeligere å si i fra.

Ja, det var dette jeg tenkte var grunnen til at han snakker så "rundt", og jeg ble så overrasket! (et annet alternativ som jeg kom på etterpå: Mange fagfolk bare øser ut av seg med fakta, og så overlater de til lytteren å trekke konklusjonen, fordi "det er jo åpenbart")

Bluen skrev:

Enig i dette. Og så ser jeg ikke helt sammenhengen mellom å "utfordre" på denne måten og å måtte fortelle f.eks. en kollega at hen har gjort en feil i jobben sin.

Tallulah skrev:

Også bruker jeg nok ikke "utfordre" på samme måte som deg. Når du sier at du "utfordrer", så tenker jeg på å være djevelens advokat, kverulere eller at noen "alltid" må være kontrær. I noen situasjoner er det greit, i andre bare slitsomt.

Ja, det er kanskje en sær bruk av ordet "utfordre" (er nok blitt indoktrinert). Jeg tenker på den settingen hvor man er nødt til å "vekke" folk (fordi de har mindre kunnskap) selv om de teoretisk sett burde vite det. Det trenger ikke nødvendigvis å være å peke på konkrete feil (selv om det kan være det), det kan like gjerne være at tankesettet ikke "passer" til situasjonen. Klarer ikke helt å formulere meg: Det at noe ikke er optimalt behøver ikke bety at det er "feil", men man bør alikevel gjøre det på en bedre måte.

Toffskij skrev:

Tja, jeg er ikke så veldig konfronterende – jeg sier tydelig ifra om det som er viktig for meg (enten personlig eller prinsipielt), og lar andre ting fare.

Samme her.

Men hvis noen tar noe opp med meg, er jeg som regel veldig kontant og direkte. :ikke diplomat:

For meg kommer det an på settingen og hvem jeg er der med. I min jobb er det kultur for å "utfordre" andre sine meninger og retning. "Jeg forstår ikke hva du mener, kan du utdype", "jeg er ikke enig med retningen du har valgt, hva er rasjonale bak dette" er noe vi ofte sier. Jeg liker ikke dem som konstant skal være devil's advocate og dem som skal utfordre for å sette andre på plass. Vi har et par kollegaer som konstant skal kritisere - de vil nok påstå at de "utfordrer".

Jeg skriver på en eksamensoppgave i relasjonell ledelse akkurat nå. Jeg kunne skrevet langt om hvorfor folk kommuniserer ulikt, og hvorfor de opplever kommuniksjon ulikt, og at det danner grunnlag for mang en misforståelse og konflikt.

Jeg er også en som snakker ærlig, direkte og rett fram, og som tror at alle er interessert i å få fram alle sider av en sak, og finne løsninger som er en vinn-vinn-situasjon. Vel, det kostet meg flere år med trakassering på jobb og til slutt jobben.

Med støtte i pensum, kan jeg si at feeback (negativ) ikke skal gies som 'dette er feil, du må gjøre sånn og slik'. Da har den som gir feedback gjort mange antakelser, som det ved grundig gjennomgang kanskje ikke er hold i. I stedet anbefales det som kalles dekonstruktiv feedback, der man i fellesskap ser på situasjonen for å finne ut om dey er gjort feil, og hva som må gjøres videre. Kanskje kan noen oppfatte denne tilnærmingen som tafatt og utydelig, når det egentlig handler om å undersøke alle perspektiver bed situasjonen, samt å ikke overkjøre den andre og dermed kanskje svekke den andres motivasjon og selvtillit.