Fra tynn/slank til overvektig

Men altså, se her:

Veravera skrev:

Sitter og undrer litt...
Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...) Eller lar man det bare "skure å gå" rett og slett fordi problemet med vekten blir så stort at det er uoverkommelig..?

Mener ikke å kritisere noen eller no`sånt, jeg bare undrer....

Det HI spør om, er jo hvilke mekanismer som gjør at noen går fra normalvekt tildet hun omtaler som ekstrem overvekt. Og så langt jeg kan se er de fleste enige om at hvis vi snakker om den type overvekt, ligger det oftest mer bak enn at en bare må ut og løpe litt oftere og spise mindre, sant? Og når de som da er overvektige i den kategorien vi snakker om deler sine erfaringer, som for noen er vonde og smertefulle, for å svare på HIs spørsmål, synes jeg det er utrolig fint og verdifullt. Jeg skjønner faktisk at hvis en har orket å dele en del av det som folk har skrevet her, kan det oppfattes provoserende når det snakkes om at det lyser varsellamper når en bikker størrelse 42. Skjønner dere det?

Det betyr ikke at en ikke kan delta og mene noe i denne tråden dersom en ikke har den type problemstillinger eller ikke er ekstremt overvektig. Alle kan delta i alle tråder. En bør bare tenke seg litt om i forhold til hva en skriver og hvordan det kan berøre folk.

Da er vi vel litt enige likevel da Iset..

Veravera skrev:

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

Kjære deg. Noe overvekt oppstår pga. sykdom. Alle kan ikke snu, og de som blir sykelig overvektige, kan gjerne ikke det. Men mange av oss litt gladtjukke kan. Det er det mange har prøvd å fortelle i tråden. Gladtjukk er snørr, sykelig overvekt er barter. Det er ikke det samme!

Jeg skjønner at det er fryktelig vanskelig for deg å skjønne denne forskjellen, men jeg ville nok rådet deg til å slutte å terpe videre på dette. Dette sårer faktisk folk.

Veravera skrev:

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

"Vaser i vei"? Ærlig talt, folk deler historiene sine med deg og forsøker å forklare deg ting, og så sier du at de vaser?

Det var med en viss grad av spenning jeg logget meg på her igjen, kan dere si. Vekt og kosthold er et minefelt, og etter å ha vært her på FP en stund så føler man jo at man kjenner personene bak nickene, og det siste man vil er å si noe som støter, jeg er livredd for at det jeg sier skal komme feil ut og gjøre vondt. Men samtidig så brenner jeg virkelig for temaet (altså kosekilo-temaet) og jeg har veldig, veldig lyst til å jobbe med problemstillingene knyttet til kosthold og bevegelse og "kosekilo" når jeg en gang blir ferdig utdannet. Og spesielt rettet mot familier og barn. Forebyggende kosthold. Jeg har null kompetanse når det gjelder misbruk av mat, og jeg tror heller ikke jeg får det av å studere ernæring.

Men det må jeg si: Jeg har lært ekstremt mye her inne av noen av dere. Virkelig, virkelig mye som neppe står i noen lærebøker.

Veravera skrev:

Da er vi vel litt enige likevel da Iset..

Nja. Jeg synes vi har to vidt forskjellige syn på overvektige og at du bør lese denne tråden et par ganger til og virkelig lese det som står her og tenke litt. Jeg synes det er temmelig frekt at du sitter og kaller det vasing når vi skriver om våre opplevelser og prøver å forklare deg det du spør om.

Ok. sorry, jeg mente ikke vase, tror jeg skal svare når jeg ikke har barna hengende rundt buksebenet! Beklager, trekker det, og beklager om jeg har såret noen.

rine skrev:

Kanskje? Selv om jeg må innrømme at jeg lurer på hva som bør være gjennomsnittsstørrelsen og hvorfor. Altså, jeg skjønner at 52 og 32 kanskje ikke er helt sunt for de fleste voksne damer, men tenker at folk faktisk kan være friske og fine i alt fra 34 til 48. Eller er jeg helt på jordet nå?

Joda, de kan absolutt det. Men mange er jo absolutt ikke det. Høyde spiller jo en stor rolle i dette. Jeg er 166cm høy, og veide absolutt for mye når jeg begynte å komme inn i størrelse 42. Jeg hadde for høy BMI, for høy fettprosent, eplefasong og altfor mye fett rundt magen.

Jeg har nå gått ned 12 kilo til størrelse 38 igjen, men det var ganske irriterende å nærmest føle at det ikke var lov å føle seg for tykk fordi jeg fortsatt kunne handle i vanlige butikker. Det er alltid noe som er større, det er alltid noe som har det verre, men jeg var faktisk for tykk også.

Vaser i vei!? Der kom det som bare gjorde at jeg også måtte skrive noe. For det er for pokker ikke vasing at man ikke klarer "å bare skjerpe seg litt" når man har 60 kg for mye. ingling skrev det bra på forrige side om at du, Veravera, selv spør om hva som skjer når man går til ekstrem fedme. Da kan du rett og slett ikke etterpå snu på hælen og si at man kan skjerpe seg.

Det beviser bare at du ikke har forstått essensen i det du selv har spurt om.

Jeg føler at jeg sitter på ganske unik kunnskap jeg, for jeg har opplevd begge. Jeg har vært i kategorien sykelig overvektig, hatt problemer med å komme meg ned i flyseter og opplevd at str. 56 er for smått. Men så ble jeg operert, og jeg fikk oppleve det magiske ved å være i str. 42 og kunne kjøpe omtrent det jeg ville av klær. Kan du forestille deg angsten jeg føler nå? Nå når jeg merker at str. 42 er i ferd med å bli 44, at vekta sniker seg sakte, men sikkert oppover? Kan du forestille deg livet med vissheten om at det som gjorde at jeg la på meg 60 kg på noen få år fortsatt ligger i hodet mitt? At jeg fortsatt bruker de samme mekanismene jeg gjorde før, bare i litt mindre grad?

Jeg er kommet i kategorien "du må ta deg sammen", men jeg har prøvd å ta meg sammen i så mange år at jeg ikke helt vet hvordan det er lenger. Og det skremmer meg. Jeg er fortsatt sykelig overvektig inni hodet mitt, og det kommer nok ikke til å gå over. 🙁

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Acsa skrev:

Som så mange andre så begynte min overvekt med at jeg som litt småtjukk (men ikke mer) trettenåring begynte å slanke meg. Høylydt applaudert av foreldre og slekt. Da slankekuren (med anorektiske trekk) sprakk, var bulimi den "logiske" neste stasjonen. Og da jeg prøvde å komme meg ut av det ("ta meg sammen" og holde opp) og sluttet å spy, ja, da ble det overspising. Jeg lurer noen ganger på hva jeg hadde veid som trettiåring hvis ingen hadde stått rundt meg og mast og jublet da jeg var tretten og satt der med en halv grapefrukt og to ryvita til frokost.

Nesten samme historie som meg. Har ikke hatt normalt forhold til mat på det jeg kan huske...
Fordi jeg var aktiv som ung, var det først etter å ha født barn nr 1 at jeg la skikkelig på meg. Rolig barn, loff med nugatti og billig appelsinbrus. Jeg var nede i før-fødsel-vekt kjapt, men derfra gikk det sakte oppover. Jeg merket det ikke. Først da en søster så hyggelig bemerket noe sånt som at "nå må du skjerpe deg før du blir ei skikkelig dundre" noen mnd etter, SÅ jeg det. Da hadde jeg lagt på meg ca 15 kilo på 4 mnd.

Siden den gang har det gått litt opp og ned. Jeg er god på å slanke meg i noen uker, men så blir jeg drittlei, og det er som om jeg må protestere mot min egen avgjørelse om å gå ned i vekt. Tror det er gamle spøkelser fra den tida min mor foreslo at vi skulle slanke oss sammen fra mandagen av.🙄
Da går jeg opp igjen, av og til fort, av og til sakte. Like forbanna på meg selv hver gang. I år har jeg rukket å gå ned 12 kilo på pulver, og deretter gått opp minst 15. Har ikke veid meg på en stund.
Denne gangen har jeg hatt skylapper på, og tenkt at -senere. IKKE nå.
Dagene er for rolige og ustrukturerte fordi jeg er delvis sykemeldt. Jeg måtte kjøpe meg et par topper og bukser i helga, str 44 og 46.
Og når jeg ser bilder fra sydenturen nylig blir jeg enkelt og greit kvalm, og sletter dem. Jeg føler meg ikke så svær som jeg ser ut.

rine skrev:

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Jeg kan spise ganske mye mat nå ja, og tåler mer og mer av sukker uten å få problemer. Og derfor spiser jeg også. Ikke spør hvorfor jeg spiser.

Ooh, min første røde prikk, og en hevnprikk til og med!

Veravera, når jeg leser innleggene dine i denne tråden så klarer jeg ikke å fri meg helt fra at du egentlig ikke er sånn superinteresert i å forstå, men kanskje heller har veldig lyst til å fortelle folk at det er skikkelig rart at de ikke fungerer som deg og tar grep med en gang vekten begynner å gå opp?

Correct me if I'm wrong.

Jeg er forresten på mitt aller fineste i str. 42! (har brukt alt fra 36 til 52, så jeg har noe å sammenligne med 😉 )

Gud, som jeg begynner å savne den størrelsen når jeg leser denne tråden!

Veravera skrev:

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

Jeg føler i hele tråden at du har et skjult poeng du prøver å komme fram til. Kan du ikke bare si innledningsvis hva du mener da, så slipper man en hel tråd med forklaringer som ikke godtas?

Er det latskap? Manglende kontroll på seg selv? At man ikke bryr seg om seg selv? At man burde gjort samfunnet den tjeneste å ta bedre vare på seg selv, slik at folk slapp å møte folk som var overvektige?

For meg var heller aldri kroppen min som sådan et problem. Det var forholdet til maten som skurret.

rine skrev:

Albertine: Jeg aner ikke noe om dette, derfor spør jeg: Trodde man var litt "vaksinert" mot å legge på seg igjen hvis man tok vektoperasjon, (snevre inn magesekk/forkorte tarmer og sånn. ) eller fungerer det slik at man kan legge på seg igjen fordi man gradvis venner magen til mer og mer mat?

Man kan ikke utvide magen noe særlig, den forblir veldig liten. Men man kan presse ut tarmen oppfor slik at den kan holde på endel mat slik som magesekken gjorde før. Jeg tror de fleste får en slik utvidelse, egentlig. Men det er ikke snakk om å spise slike mengder som før altså, det er snart 4 år siden min operasjon og jeg kan fremdeles ikke spise store porsjoner, spiser vel omtrent som et vanlig småspist menneske. Kan godt klare 3 pizzastykker men da er jeg totalt stappa altså, som regel stopper jeg på 2. Før spiste jeg glatt over en halv stor Dollypizza alene, og vel så det.
Men man kan småspise hele dagen, man kan drikke mengder av cola som jo ikke tar noe plass i magen, og man kan spise snop hele dagene. Om man tåler det (jeg tåler det, til en viss grad). Og da kan man legge på seg igjen ja. Sjansen for å bli like stor som før etter en GBP er ikke så stor, egentlig, men den er tilstede og noen blir store igjen.
Tror tallene er motsatt av slanking på tradisjonell måte for sykelig overvektige (95 % går opp igjen, mot 5 % av GBP-opererte, eller noe sånt).

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige. Skal jeg inn i 42 må jeg ha en såpass lav fettprosent at det begynner å bli et problem. For ikke å snakke om at bena mine nok vil se rare ut der nede - tyve centimeter under buksekanten.

Også er jeg lei av at man skal måtte føle seg som et problem etter å ha tatt av seg femti kilo. Fordi jeg fremdeles ikke passer i 42. Eller 38. Jeg er faktisk drittlei av det.

Så drittlei at jeg rødprikket Milfrid bare for å veie opp den grønne hun fikk på forhånd i tilfelle jeg skulle rødprikke henne. Siden vi nå er enige om at den bittelille prikken der er nærmest som et drapsforsøk å regne.

Men altså - tråden handlet om hvorfor man ikke stopper når man passerer størrelse 44 på vei opp og ender i ekstrem overvekt. Det var altså en tråd om ekstrem overvekt - ikke en om fem kilo for mye. Og ekstrem overvekt er det ikke mange som har i størrelse 42 - da skal man jaggu være kortvokst.

smilefjes skrev:

Jeg reagerte på utsagnet om at alle som er i 42 er overvektige. Ikke at noen som er i 42 er det, men at alle i 42 er overvektige.

Er det noen som har skrevet det altså?
(Har ikke finlest).

Jeg har ei venninne som er ganske så petit. Hun er lita og sped, og jeg er ganske sikker på at hun ville vært ganske så overvektig om hun var 42-44. Mens jeg omtales som slank i samme str.

Rett før jeg skrev det første innlegget skrev veravera akkurat det. Og lurte på hvorfor man ikke skjerpet seg når man passerte str 42.