Fra tynn/slank til overvektig

for mye deling

tiddelibom skrev:

Da jeg var et par- og tjue, og adskillig lettere enn i dag, husker jeg jeg fikk spørsmål fra en kollega (på fest, sikkert alkohol i bildet) om "hvordan det føltes å være så ung og såpass tykk"
Altså....

Jeez. Jeg fikk en lignende kommentar da jeg nettopp var blitt vegetarianer. Da var jeg 17 år gammel og ikke tykk i det hele tatt, bare litt "valpete" på en måte. En kompis lirte utav seg "hø, er du vegetarianer og så tykk? Jeg trodde veggiser var tynne jeg?". Satan så irritert jeg ble. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor han sa det engang, for jeg var faktisk ganske slank, i grunnen. Men det er ikke ok å si sånt uansett. Idiot.

Dronningen skrev:

MEN selvinnsikt til tross - jeg spiser fortsatt mindre sammen med andre enn jeg antagelig ville gjort ellers. Det føles bedre. Påtatt fasade...

Det gjør ikke jeg. Med påfølgende skamfølelse.

smilefjes skrev:

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Og jeg får litt lyst til å rødprikke denne typen innlegg, kjenner jeg. For det er det at jeg vet de kommer, som gjør at jeg (ikke lengre) har særlig lyst til å delta i disse trådene.

Som Mim sa: snørr og barter. Det er selvfølgelig to ting å være/ha vært ekstremt overvektig, og bare ha noen kilo for mye, og de to tingene er veldig vanskelig å diskutere i samme tråd, uten at noen skal føle seg støtt. Jeg synes forøvrig det er sagt mye fornuftig her om de mekanismene som gjør at man kan gå fra normalvektig til overvektig. Og sammenlikningen med alkoholikere og narkomane er selvfølgelig veldig god, og ikke minst viktig. For mennesker kan jo kutte ut alkohol og narkotika, men man kan ikke si "nei takk, jeg spiser ikke". Og av det følger det jo naturlig at det er mye mer komplisert å være en matmisbruker enn en en som misbruker medikamenter. At ekstrem fedme kan regnes som en sykdom på lik linje med andre misbruk, bør være hevdet over en hver tvil.

Men så er det den andre biten da, og der hvor snørr og barter kommer inn. Det er veldig mange, og stadig flere, som er overvektige. Ikke over grensen til sykelig fedme, men overvektige. As in at fettprosenten er vel over det den bør være. Og det er faktisk et samfunnsproblem og et helseproblem at stadig flere av oss må opp i størrelse 42 til 44.

De aller, aller fleste av oss vil aldri bli sykelig tykke. Vi vi vil bare være litt runde. Vi vil spise oss opp, og slanke oss ned igjen. Og for dem som virkelig sliter med overvekten, der overvekten er mer enn bare kosekilo, så kan jeg forstå at det kan føles fryktelig bagatellmessig det hele, men det er fremdeles et samfunnsproblem at stadig flere av oss springer rundt med for høy fettprosent. Eller springer og springer, det er vel kanskje det at vi ikke springer så mye som er problemet...

Jeg mener det må være lov å adressere det problemet det faktisk er at gjennomsnittsmennesket blir tyngre og tyngre. For det gjenspeiler det at vi spiser feil og beveger oss alt for lite, og gir økning av sykdommer vi ikke vil ha. Og det er trist at et hvert fokus på dette blir vridd til at vi ønsker å se ut som om vi er tyve og modelltynne, for det er ikke det det dreier seg om! Det dreier seg om det Mim snakker om - at man skal være i sitt livs form. Ikke fasong.

Jeg synes virkelig vi er på helt feil vei hvis vi går mot et samfunn der det er ok for alle å være størrelse 42-44. Eller la meg omformulere det, for klesstørrelser er et dårlig eksempel, man bærer klesstørrelser forskjellig, i like stor grad som BMI ikke er et godt mål. Jeg synes det er feil om vi går mot et samfunn der det er ok at "folk flest" (altså ikke de med et komlisert forhold til mat - snørr og bart!) har en så høy fettprosent at det øker faren for sykdommer som kreft og hjerteproblemer.

Og det handler ikke om å slanke seg, men om kosthold (ferdigmat, fastfood, brus, alkoholvaner osv) og om bevegelse.

Når jeg er størrelse 42 er jeg overvektig i form av eplefasong og skyhøy fettprosent. Jeg er nå størrelse 38, men veier omtrent det samme jeg gjorde da jeg var en størrelse 42. Men jeg har midje og en normal fettprosent. Bare for å illustrere at dette ikke dreier seg om vekt for alle.

Sånn, rødprikk i vei, Smilet, om du synes jeg fortjener det. Men jeg mener virkelig at det må gå an å diskutere overvekt som generelt samfunnsproblem, uten at vi samtidig skal føle at vi tråkker på dem som sliter med fedme av helt andre grunner enn dem som bare koser på seg noen kilo. Jeg synes det er rett og rimelig å holde de med sykelig overvekt fullstendig ute av debatten om at gjennomsnittnordmannen er blitt feitere, iom at det er to helt forskjellige ting som ligger bak det å være overvektig og det og være sykelig overvektig. Som det er blitt påpekt igjen og igjen. Man blir ikke sykelig overvektig uten at det ligger noe mer komplisert bak, fysisk eller psykisk. Og det er ingen easy fix for det. Men for nordmenn flest så handler det stort sett og kosthold og trening og det å ta seg sammen på et eller annt vis.

Forøvrig blir jeg helt satt ut av å lese alt det folk kan finne på å si til andre i denne og den andre tråden om overvekt. Fy f****! Men det beviser jo bare at det finnes uendelig mange idioter, og at tykk i skallen i grunnen er uendelig mye mindre "sjarmerende" enn tykk i kroppen.

Jeg grønnprikker deg; Milfrid. Ikke for å veie opp for evt røde, men fordi du fortjener det.

Hurra for Milfrid! Du formulerte så godt det jeg har tenkt i hele dag, så jeg nøyer meg med å slenge meg på.

Milfrid:

Du greide å si det jeg ville si så utrolig mye mer treffende!

rine skrev:

Jeg grønnprikker deg; Milfrid. Ikke for å veie opp for evt røde, men fordi du fortjener det.

Jeg også

Veldig bra sagt, Milfrid. Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? Jeg har aldri vært størrelse 42, men har noen få plagg i den størrelsen. Når jeg bruker 40 er jeg på grensa til å bikke over normal BMI (uten at jeg er så opptatt av den måten å måle det på). Og jeg er ganske høy. For folk som er veldig små, kan 42 definitivt være en størrelse som betyr overvekt. Jeg er fullt klar over at mange er slanke i den klesstørrelsen, og at den neppe betyr voldsom overvekt for noen. Selv om det er et mye mindre problem å veie 8 kg for mye enn å veie 40 kg for mye, så kan det jo likevel være et problem og noe man bør jobbe med å snu.

Utrolig bra skrevet Milfrid. Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.

På tiden med to tråder kanskje? 😛

Ja, ei venninne av meg som faktisk er vektoperert, var vel størrelse 44 (i bukser) da hun ble operert. Og såpass overvektig at hun fikk operasjon. Sikkert vanskelig for noen å se for seg, men hun var altså i fedmeklasse 2 og kunne knapt gå normalt pga. hevelser og smerter i beina pga. vekten. Men hun har en kroppsform som gjør at hun aldri har vært oppe i større enn det til tross for fedme.
Så konfeksjonsstørrelse har ikke alltid så mye å si altså. Det kommer an på kroppsform.

Maximillia skrev:

Veldig bra sagt, Milfrid. Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? .

Nettopp. Det blir som om man aldri kan skrive om kvisene eller den sterke hårveksten sin fordi det finnes mennesker med alvorlige sykdommer.

Olympia skrev:

Utrolig bra skrevet Milfrid. Jeg kjenner at jeg nærmest ikke orker delta i tråden nettopp fordi jeg ikke har et sykelig forhold til mat, og mener at 42-44 ikke bør være gjennomsnittsstørrelse i Norge.

På tiden med to tråder kanskje? 😛

Kanskje? Selv om jeg må innrømme at jeg lurer på hva som bør være gjennomsnittsstørrelsen og hvorfor. Altså, jeg skjønner at 52 og 32 kanskje ikke er helt sunt for de fleste voksne damer, men tenker at folk faktisk kan være friske og fine i alt fra 34 til 48. Eller er jeg helt på jordet nå?

To tråder vil aldri funke, vi blir aldri enige om hvem som tilhører hvor.

Maximillia skrev:

Alt kan ikke settes opp mot ekstrem overvekt. Og det må da være bra å ha varsellamper som blinker når man når en viss klesstørrelse eller vekt? Jeg har aldri vært størrelse 42, men har noen få plagg i den størrelsen. Når jeg bruker 40 er jeg på grensa til å bikke over normal BMI (uten at jeg er så opptatt av den måten å måle det på). Og jeg er ganske høy. For folk som er veldig små, kan 42 definitivt være en størrelse som betyr overvekt. Jeg er fullt klar over at mange er slanke i den klesstørrelsen, og at den neppe betyr voldsom overvekt for noen. Selv om det er et mye mindre problem å veie 8 kg for mye enn å veie 40 kg for mye, så kan det jo likevel være et problem og noe man bør jobbe med å snu.

Endelig noen som ikke bare "vaser i vei" om at overvekt oppstår grunnet spisesykdom...og at det faktisk finst en varsellampe et sted... som gjør at man kanskje kan klare å snu...iallefall innse at man er på helt feil vei! Enkelte klarer det altså, mens andre ikke...

Eh. Du skjønner at dette er to forskjellige "kategorier", Veravera? Det er ingen her som sier at overvekt oppstår grunnet spiseforstyrrelser, sånn generelt sett. Vi snakker om ekstrem fedme her. De som klarer å forandre seg når varselklokkene ringer, er jo som regel de som IKKE lider av slike problemer.
Vaser i vei ... Satan altså.

Som regel ja, men man kan vel ikke skjære alle over en kam? Kan man? Det må vel finnest noen av dem også som klarer å endre på feks spisemønsteret sitt?

Selvsagt? På samme måte som noen alkoholikere klarer å slutte med drikkingen helt av seg selv.