Fra tynn/slank til overvektig

smilefjes skrev:

Jeg orket ikke å lese hele tråden. Jeg orker ikke utsette meg selv for holdninger om at størrelse 42 innebærer noen kilo for mye for eksempel. Enhver som mener slikt får ta til seg en rødprikk med en fiskedask på, hilsen meg.

Jeg har vært ekstremt overvektig. Det løste seg da jeg løste de psykiske grunnene til matinntaket mitt samt lærte meg å kontrollere blodsukkeret mitt. Jeg klarte å bli glad i meg selv. Glad nok i meg selv til å kunne gi en på tygga til ethvert nek som klarer å si at størrelse 42 innebærer for mange kilo. Forbanna idioter!

Fiskedask og rødprikk notert. 😎

Jeg skjønner at det er sårt, men jeg syns at det å si at størrelse 42 aldri betyr overvekt, blir omtrent like feil som å si at det alltid gjør det. Men jeg kan være enig i at det nok sjelden vil tilsi fedme. Om det finnes objektive mål for overvekt (eller skjønnhet, menneskeverd, psykisk styrke), er verken badevekta eller klesstørrelser blant dem. Det blir for unyansert, det var det jeg ville frem til.

Størrelser, også den omtalte 42, er relative. Min mann er svært slank, og selv om vi to bruker samme størrelse i shorts, betyr ikke det at jeg er det. Jeg er over 20 cm lavere, og veier nesten like mye. Skal jeg da la være å ta tak i overvekten min, fordi jeg kan skryte av et normalt tall bak i buksa? Selvfølgelig ikke.

Generelt syns jeg det blir vanskelig å snakke om lettere overvekt og fedmeproblematikk i samme tråd, nettopp av grunner som dette.

For min egen del, så er der varsel-klokker som kimer når jeg må legge bort favoritt buksene fordi de er blitt for stramme. Nå er jeg normalvektig i utgangspunktet, har en BMI som ligger i øvre halvdel av normalområdet. Jeg vet av erfaring at for min del så er det nesten bare kostholdet som gir meg de kiloene, å trene i seg selv har ingen betydning for min vekt (siden jeg da premierer meg selv med litt sjokolade eller lignende om jeg har vært "flink" til å trene).

Også er jeg litt som Joika når det gjelder trening, det skal være gøy og helst noe jeg gjør sammen med andre, å trene bare for å trene fungerer ikke i lengden. (Hjemmetrening er ikke helt min greie, har både ball, mini step og diverse treningsvideoer/spill.)

rine skrev:

HI spurte om alarmklokker, og jeg svarte at mine ringer når str. 42 er for lite. Jeg er overvektig(både BMI og midjemål) hvis jeg må opp i str. 44 i klær (faktisk 42 også) og for meg blir det riktig å ta et grep da, i stedet for å kjøpe nye klær. Jeg har ikke skrevet noe om hvilken størrelse og vekt jeg anser for "overvekt" og jeg tror alle her vet at både klesstørrelser og vekt kan svinge enormt blant personer som framstår som ganske like sett med det blotte øye.

For framtiden hadde det vært greit å vite hvilket tall, eller hvilken størrelse, man bør ha for å kunne svare i tråder som har med vekt, størrelse og hva_har_ du å gjøre. Jeg synes det blir tåpelig å reagere slik dere gjør her, all den tid jeg bare svarte på når jeg begynner å tenke "på tide å kutte ut den daglige sjokolade, rine" og ikke skrev noe som helst om at jeg anser alle over str. 40 som smellfeite og at jeg sporenstreks hiver meg på salatvogna straks str. 42 begynner å bli trangt og mener at alle andre bør gjøre det samme.

Igjen, jeg skjønner at dette temaet er sårt og personlig, det er jo det for mange av oss, men enden på visa blir ofte "å, skam deg, det finnes andre som har det verre". Like lite konstruktivt som å servere ungene regla om sultne barn i Afrika.

Autofil skrev:

Slik har min kjære mor det også. 40 kilo ekstra som sitter som spikret. Spiser sunt og rett, har et krevende fysisk arbeid og beveger seg mye på fritiden, men likevel sitter disse ekstrakiloene som spikret.

En litt eldre bekjent var i lignende situasjon og slet også med overgangsalderplager, men gikk da til en ernæringsfyiolog til slutt, som både la om kosten hennes, og ga henne en "mixtur" av noe slag, som skulle hjelpe henne. Hun fant ut hva som var problemet, og satte henne på en slags diett. Der skal hun få i seg alt hun manglet, og totalt sett riktig mengde av alt + trim da. Hun kuttet ut koffein, mel, og en del andre ting, og skal ha en del bær, mye havre, en del fett (fisk, kylling, egg, ja til og med bacon/ribbe i små mengder, også denne mixen med næringsstoffer. Gurkemeie tror jeg bl.a. det var. Da plutselig begynte ting å skje. Det var ikke typisk slankekost, men veldig balansert kost basert på en analyse av henne. Hun gikk plutselig ned i vekt i tillegg til at hun ble mindre plaget med disse hetebølgene som kom over henne før.

Haugtussa skrev:

Men Nessie, når du går opp 20 kg på to månedar, kva tenker du underveis da? Kva spise du? Dette tør eg berre spørre fordi eg kjenne Nessie så godt at eg veit ho syns det er greit å svare.

Så dere det programmet på NRK2(3?) om hun modellen som var godt trent og slank, og som i 6 uker skulle la være å trene og spise det hun ville?

Uten å overspise eller fråtse fullstendig gikk dama opp 13 kg på 6 uker. Hvilket sier mye om hva trening gjør, men også veldig mye om hva slags regime mange må leve under for å holde vekten. Og hun var ikke en size 2 i utgangspunktet heller. En helt vanlig 38/10.

Jada, man skal ta slike programmer med en klype salt, men jeg synes det var ganske troverdig. Og skremmende - ikke minst hva det gjorde med blodtrykk, kondisjon og allmenntilstand (hun følte seg tiltaksløs, energifattig og fikk - ikke minst - et på den ene siden mer likegyldig forhold til seg selv mens selvbildet ble dårligere.)

Haugtussa skrev:

Men Nessie, når du går opp 20 kg på to månedar, kva tenker du underveis da? Kva spise du? Dette tør eg berre spørre fordi eg kjenne Nessie så godt at eg veit ho syns det er greit å svare.

Akkurat det er lett som en plett.
Mannen spiser ca 7000 kcal (ja, du leste rett) i løpet av en dag.
Sykmeld han og tving han til å sitte stille i 1 mnd, så skal du se hvor fort han legger på seg. Han er i dag normalvektig med det kostholdet.

Jeg tar av 1 kg i uka på 2500 kcal 🙂

Jeg elsker Mim litt i dag.

Dette er en skikkelig deprimerende tråd, faktisk, uten at jeg klarer å redegjøre for hvorfor sånn egentlig.

Jeg kan fint legge på meg 20 kg på to måneder. Da innebærer det ikke sinnsyke mengder mat og snop av gangen, men et jevnt sig. Jeg blir så deprimert fordi vekta øker og dermed tenke at jeg ikke fortjener annet enn å bli sykelig overvektig. Det er derfor det ofte i perioder tipper helt andre veien også, fordi redselen for å gå opp veldig mye på kort tid er så innprentet i tankegangen.

Dette er jo et minefelt uten like.

Jeg er normalvektig, men har foreldre som "plutselig" har blitt overvektige en gang 5-10 år fram i tid fra min alder. Vi har temmelig like gener og de har spist helt vanlig mat. Begge er glad i både søtt og salt, og det er jeg også. De siste årene har søstrene mine og jeg blitt mer obs på "arven" og tenkt litt mer på livsstil og kosthold. Jeg vil ikke slanke meg eller sette meg i en situasjon hvor det er nødvendig, derfor prøver jeg å ha et øye med vekt og midjemål før kiloene plutselig er der. For min del vil str 42 være et varsel. Ikke dermed sagt at 42 er lik overvekt. Det er et varsel fordi jeg tror at om jeg først tipper 10-15 kg + normalvekt, så vil det være innmari vrient/umulig å komme ned igjen. Vekta og størrelsen er egentlig ikke hovedpoenget, det er jo å ha en frisk kropp som virker. Jamfør Mim i tidligere innlegg.

At jeg er normalvektig i dag er mest flaks og en god del godt kosthold. Jeg ser for meg at jeg lett kan komme til en alder der forbrenningen stopper opp og jeg virkelig må tenke gjennom forholdet mellom aktivitet og kaloriinntak.

Det går ikke an å bare ta seg sammen. Har jeg lært. Det er følelser, og følelser kan ikke rasjonaliseres bort. Har jeg lært. Samme hvor smart og fornuftig man egentlig er. (Har jeg lært. )

Greia er visst at man må finne ut hvorfor man føler som man gjør, eller i det hele tatt finne ut hva man føler, og SÅ kan man begynne å rasjonalisere. Visstnok.

Og nå elsker jeg aC litt også.

alfaCharlie skrev:

Det går ikke an å bare ta seg sammen. Har jeg lært. Det er følelser, og følelser kan ikke rasjonaliseres bort. Har jeg lært. Samme hvor smart og fornuftig man egentlig er. (Har jeg lært. )

Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.

Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.

Hasselnøtt skrev:

Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.

Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.

Nei, men da har jo du heller ikke de issuesene som gjør at du kan gå fra 50 til 100 kilo uten å klare å stoppe det.

Jeg har hørt om en filosof som slappet av på sofaen store deler av dagen. Som hadde en kone som fikset alt for ham (mat, klær, etc). Spiste når han ønsket det. Drakk hvis han ville. Sov når det passet seg. Som aldri tok seg sammen på noe som helst vis - bortsett fra når han jobbet.

Da konsentrerte han seg maks og hadde en fantastisk viljestyrke til å komme seg gjennom vanskelige oppgaver. Da var han fullstendig tilstede i sitt arbeide.

Kanskje vi rett og slett bare har så-så mye viljestyrke? Jeg har personlig gått gjennom et tøft år. Det har vært slitsomt, utmattende og stressende både fysisk og psykisk. Å bare overleve dette året har krevd ganske mye av både meg og resten av familien. Jeg vet jeg burde vært flinkere til å lage næringsrik mat. Til å trene regelmessig. Til å spise ofte og riktig. Men jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til å ta tak i problemet. Jeg har vært så nedkjørt at det å ta tak i overvektsproblematikken rett og slett ble for mye. I min hverdag var det å hente fram potetgullposen det jeg orket. Jeg burde gjort andre ting, men jeg hadde ikke viljestyrken til det.

Men jeg vet hva som skal til. Jeg må bare få hodet over vannet først.

Hasselnøtt skrev:

Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.

Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.

alfaCharlie skrev:

Nei, men da har jo du heller ikke de issuesene som gjør at du kan gå fra 50 til 100 kilo uten å klare å stoppe det.

Det er jo dette som er problemet i denne tråden. Lett overvekt av den uproblematiske typen diskuteres side om side med sykelige spisemønstre og fedme, som om det hadde noe med hverandre å gjøre. Hasselnøtt har vel ikke sagt at hennes løsning er LøsningenTM?

Som Mim sa; snørr og barter. Det må være greit at man også diskuterer det å sette grensa, for de av oss som bare trenger det, uten at man sier at alle har det sånn. For noen er det nok å ta seg sammen. For andre handler det om helt andre ting. Ingen svar passer for alle.

Tøtto skrev:

Så hvis man ikke klarer å stoppe i tide, er man ikke fornuftig da? Jeg ser ikke poenget ditt her, mener du virkelig at det går på fornuft?

Ordla meg muligens litt dumt, i mangle på andre ord i farten.
Det går vel ikke på fornuft sånnsett, (derfor jeg skrev det i hermetegn) men på en måte gjør det det litt likevel? Overvekt er for mange en sykdom, og overspisingen har jo med det mentale å gjøre også...så ja, litt med "fornuft" har det jo vel med å gjøre..? Er man ufornuftig på et vis når man sitter og spiser og spiser og spiser til vektnålen viser 80kg formye? Da tenker man ikke på sitt eget beste helsemessig? men på slukke suget etter mat og å stille andre behov der og da? Man setter behov foran "fornuft"? For alle vet jo at det på sikt ikke fører noe godt med seg helsemessig?
At man ikke klarer å stoppe er en annen sak... Det er vel en tankegang som må endres for den det gjelder vil jeg tro... og nei, jeg sier ikke at det er lett, ingen trylleformel finst. Og jeg har ingen fordommer mot overvektige, bare så det er sagt.

Jeg synes derimot det er trist å se en person som før brukte str 38/40 feks, og som "plutselig" bruker str 48/50.. Derfor jeg begynte å undre over at enkelte kan la det gå så langt...

Maximillia skrev:

det trodde jeg også da jeg var 34 og hadde 3 barn, men da jeg var 37 og hadde fått barn nummer 4, merket jeg at sånn var det ikke lenger. Da måtte jeg begynne å tenke på hva jeg puttet i munnen (veldig uvant), og slutter jeg å trene legger jeg fort på meg litt. Forbrenningen går nok endel ned for de aller fleste når man begynner å nærme seg 40, ganske sjokkerende når man ikke er vant til å tenke på sånt i det hele tatt.

Jeg er 34 og har 4 barn, så det er i hvert fall ikke en ny graviditet som kommer til å snu det. 🙂

For min del ønsker jeg legge på meg mer. Jeg syns ikke det er spesielt morsomt at buksene mine sitter penere på min 13 åring.

Jeg har motsatt problem av mange her. Jeg kan spise absolutt så mye jeg vil og legger ikke på meg ett gram en gang. Det er i grunn litt slitsomt det også, for jeg må fokuser veldig på mat for ikke gå ned i vekt.

Lille meg skrev:

Kanskje vi rett og slett bare har så-så mye viljestyrke?

Sånn føler jeg det titt og ofte. Det er så mange ting jeg må fokusere på for å få til, som det virker som om krever så mye mer viljestyrke og innsats for meg enn for andre, både stort og smått - for eksempel å sette grenser for gutta uten å bli sint, huske å bruke tanntråd for perodontitten, rydde klær før det flommer over, rette opp en for lut rygg, holde orden i hagen, ta oppvasken med en gang osv osv. Slanking og trening har ikke vært på lista mer enn noen få ganger, og det virker som om hver gang jeg prøver å dytte det også inn på agendaen, så blir det etter hvert en overload og jeg gir opp - ikke bare slankinga, men gjerne en del andre ting på lista også - og siger ned i sofaen.

Jeg har venninner som flommer over av energi og som har ryddet huset, lagd tre middager og puttet i frysen, vasket et par maskiner tøy, trent osv i løpet av en ettermiddag/kveld hvor jeg ikke har rukket mer enn å lage middag og legge barn. De er selvfølgelig også tynne. Jeg skjønner jo på et nivå at jeg ikke må sammenligne meg med dem, men det er av og til vanskelig å huske at dette ikke er en moralsk defekt hos meg, men bunner i ulike personligheter. Hvis jeg skal strebe etter et slikt liv, kan jeg aldri bli noe annet enn ulykkelig og føle at jeg kommer til kort. Derfor forsøker jeg nå å ikke eksplisitt slanke meg men "bare" å prøve å spise litt annerledes med så lite fokus på det som mulig. Kommer jeg meg noen gang inn i str 44 igjen, vil jeg være såre fornøyd, men vekta skal få fortsette å stå i skapet uten batterier.

Luftslottet skrev:

Det er jo dette som er problemet i denne tråden. Lett overvekt av den uproblematiske typen diskuteres side om side med sykelige spisemønstre og fedme, som om det hadde noe med hverandre å gjøre. Hasselnøtt har vel ikke sagt at hennes løsning er LøsningenTM?

Som Mim sa; snørr og barter. Det må være greit at man også diskuterer det å sette grensa, for de av oss som bare trenger det, uten at man sier at alle har det sånn. For noen er det nok å ta seg sammen. For andre handler det om helt andre ting. Ingen svar passer for alle.

Ethvert nek burde også skjønne at når jeg snakker om følelser og rasjonalisering og finne roten og så videre, dreier det seg ikke om latskapskilo.

Men jeg skal ta med en eeeenda mindre teskje neste gang!

Veravera skrev:

Ordla meg muligens litt dumt, i mangle på andre ord i farten.
Det går vel ikke på fornuft sånnsett, (derfor jeg skrev det i hermetegn) men på en måte gjør det det litt likevel? Overvekt er for mange en sykdom, og overspisingen har jo med det mentale å gjøre også...så ja, litt med "fornuft" har det jo vel med å gjøre..? Er man ufornuftig på et vis når man sitter og spiser og spiser og spiser til vektnålen viser 80kg formye? Da tenker man ikke på sitt eget beste helsemessig? men på slukke suget etter mat og å stille andre behov der og da? Man setter behov foran "fornuft"? For alle vet jo at det på sikt ikke fører noe godt med seg helsemessig?
At man ikke klarer å stoppe er en annen sak... Det er vel en tankegang som må endres for den det gjelder vil jeg tro... og nei, jeg sier ikke at det er lett, ingen trylleformel finst. Og jeg har ingen fordommer mot overvektige, bare så det er sagt.

Jeg synes derimot det er trist å se en person som før brukte str 38/40 feks, og som "plutselig" bruker str 48/50.. Derfor jeg begynte å undre over at enkelte kan la det gå så langt...

Man er vel ganske enige om at matrus er en vanskeligere problematikk en heroin rus, fordi avhengigheten er så sterk.
Og mekanismene er vel mye de samme, som for de som spiller alle pengene sine, naboens penger, mamma og pappas penger, bilen, kona og ungene bort på nett poker, de som stapper regningene i stekovnen, de som har BMI på 12 og ser en feit person i speilet, de som siler rødspriten i loff og drikker den, før de spiser loffen etter på, de som bruker 12.000 kr på mat for så å kaste opp all maten etter på, og ikke minst de som har 2000 par sko, men ingen penger til mat.
Klin sprø hele bunten,

Og alle blir friske igjen, når de bare tar til furnuft og tar seg sammen.
Men for å kunne ta seg sammen, å gjøre de grepene som må til, så MÅ MAN HA ET VELFUNGERENDE støtteapparat rundt seg. Man må ha tid, man må ha overksudd, man må oppbacking fra alle hold.
Og det er noe jeg ikke forstår, for oppfølgingen fra helsevensenet, i forhold til overvekt er MINIMAL. Det er virkelig lite hjelp å få.
For de fleste er ikke 6 mnd på Ebertoft, eller Tonsåsen et alternativ. Ei heller kirurgi. Men røyker du, derimot, finnes det haugen på med gratis tilbud fra staten, til å slutte.

Og til det siste du skriver:
jeg synes det er utrolig trist med disse som sitter og hoster, med gule nikotinfingre og røyker. Det er jo bare å ta seg sammen og slutte, for det greier jeg.........

(det siste der var ironi liksom)