East of Eden - Steinbeck vs. Netflix (drøss med spoilere)

I sommer leste jeg East of Eden, min første Steinbeck-opplevelse, og elsket den! Jeg synes den er dvelende, vakker og drivende intens i all sin langsommelighet, den ga meg litt den samme opplevelsen som jeg fikk av Barrøy-serien til Roy Jacobsen.

Stor var gleden da jeg oppdaget at Netflix lanserte sin East of Eden, med fantastisk casting! En lørdag kveld og søndag alene hjemme ga mulighet for å binge hele greien, en utfordring jeg kastet meg over med liv og lyst, og med en viss edruelighet rundt hvor umulig det er å filmatisere en bok til fulle.

Jeg synes mye er gjort utmerket, og mer er fått med enn jeg hadde trodd, selv om jeg savnet mye av Samuel og hans kone og barn (de hadde vært verdt en helt egen serie!), og det er gjort ganske stilig.

Men - jeg sliter med å svelge Kate/Cathy-vurderingen. Florence Pugh spiller henne utmerket, men hvorfor i alle dager har de gjort henne til en slags "girl boss" (som jeg tror er regissørens egne ord, basert på internett), hvorfor kunne hun ikke bare få være det utmerkede, samvittighetsløse (dog ikke uten dybde, så klart), bildet på ondskap hun er formidlet som i Steinbecks roman? Hvorfor gjorde de ondskapen hennes til en traumereaksjon? Dette irriterer meg! I feminismens navn gleder jeg meg stort når jeg ser litterære eller filmatiske kvinnelige karakterer som får lov til å være skikkelig kjipe, helt uten at det forklares bort, jeg fikk stor glede av Kate-figuren i romanen (og en del glede av den i Netflix-versjonen, not gonna lie), ikke fordi hun er et idol eller girl boss eller noe slikt, men fordi hun ikke unnskyldes - helt uten at det oppleves kvinnefiendtlig. Tvert i mot! Det oppleves som en anerkjennelse av at også kvinner kan være onde drittsekker, en frigjøring fra uskyldighetsevigoffer-rollen.

I romanen (og også i Netflix-versjonen, men ikke like mye siden Samuels og Elizas unger ikke fikk nok oppmerksomhet) opplever jeg jo også at det er en hel del forskjellige både kvinne- og manneroller, man er gjennom hele spekteret uten at det avhenger av kjønnet til rollen, det er myke og harde kvinner, myke og harde menn, jeg synes det er en av de store styrkene.

... og nettopp derfor litt bedrøvet over at vi ble robbet for Kates fulle potensiale.

Har jeg misforstått? Er du veldig uenig?

Ingen?

Jeg har dessverre ikke lest boken siden min tenåringsromanse med James Dean, og heller ikke sett den nye filmatiseringen ennå. Jeg føler jeg må ta et raus og både se begge versjonene og lese boka igjen før jeg kan diskutere.

Det er yndlingsboken min, og jeg har liten lyst å lese den på nytt og ikke lyst å se serien heller. Har ikke sett filmen med James Dean. Vil så inderlig beholde den utrolig gode følelsen av boka.

Jeg leste mye og så mange filmatiseringer av Steinbeck i tjueåra. Elsket Om mus og menn, og leste den om igjen nå for noen år siden. Da syns jeg den var helt grei. Elsket filmatiseringen av Cannery Row med Nick Nolte og Debra Winger.

Jeg har også boka Travels with Charley på nattbordet. En tynn liten sak om Steinbecks reise gjennom USA med puddelen sin. En av få bøker (som ikke bare omhandler borgerkrigen i USA) som nevner byen jeg bodde i. Ble litt skuffa i ettertid da han innrømmet å ha funnet opp mye av det som hadde hent på reisen. 50 år etter reiste den nederlandske reisejournalisten i Steinbecks spor og skrev om dem i en bok som heter USA. Jeg har lest den også. Pappa og jeg delte en kjærlighet for Steinbeck.

Jeg har ikke lest boka, men begynte å se (den nye) serien og så de to første episodene. Stoppet fordi jeg konkluderte med at jeg må lese boka før jeg ser noe mer, så inntil videre kan heller ikke jeg diskutere.

Maverick (#1) skrev:

I sommer leste jeg East of Eden, min første Steinbeck-opplevelse, og elsket den! Jeg synes den er dvelende, vakker og drivende intens i all sin langsommelighet, den ga meg litt den samme opplevelsen som jeg fikk av Barrøy-serien til Roy Jacobsen.

Stor var gleden da jeg oppdaget at Netflix lanserte sin East of Eden, med fantastisk casting! En lørdag kveld og søndag alene hjemme ga mulighet for å binge hele greien, en utfordring jeg kastet meg over med liv og lyst, og med en viss edruelighet rundt hvor umulig det er å filmatisere en bok til fulle.

Jeg synes mye er gjort utmerket, og mer er fått med enn jeg hadde trodd, selv om jeg savnet mye av Samuel og hans kone og barn (de hadde vært verdt en helt egen serie!), og det er gjort ganske stilig.

Men - jeg sliter med å svelge Kate/Cathy-vurderingen. Florence Pugh spiller henne utmerket, men hvorfor i alle dager har de gjort henne til en slags "girl boss" (som jeg tror er regissørens egne ord, basert på internett), hvorfor kunne hun ikke bare få være det utmerkede, samvittighetsløse (dog ikke uten dybde, så klart), bildet på ondskap hun er formidlet som i Steinbecks roman? Hvorfor gjorde de ondskapen hennes til en traumereaksjon? Dette irriterer meg! I feminismens navn gleder jeg meg stort når jeg ser litterære eller filmatiske kvinnelige karakterer som får lov til å være skikkelig kjipe, helt uten at det forklares bort, jeg fikk stor glede av Kate-figuren i romanen (og en del glede av den i Netflix-versjonen, not gonna lie), ikke fordi hun er et idol eller girl boss eller noe slikt, men fordi hun ikke unnskyldes - helt uten at det oppleves kvinnefiendtlig. Tvert i mot! Det oppleves som en anerkjennelse av at også kvinner kan være onde drittsekker, en frigjøring fra uskyldighetsevigoffer-rollen.

I romanen (og også i Netflix-versjonen, men ikke like mye siden Samuels og Elizas unger ikke fikk nok oppmerksomhet) opplever jeg jo også at det er en hel del forskjellige både kvinne- og manneroller, man er gjennom hele spekteret uten at det avhenger av kjønnet til rollen, det er myke og harde kvinner, myke og harde menn, jeg synes det er en av de store styrkene.

... og nettopp derfor litt bedrøvet over at vi ble robbet for Kates fulle potensiale.

Har jeg misforstått? Er du veldig uenig?

Jeg er veldig, veldig enig med deg. La nå Kate være et rasshøl, uten å dikte opp noe som liksom skal forklare eller unnskylde.

(Leste boka da jeg var 19, og på nytt igjen nå - før jeg så serien. En av mine absolutte favoritt-bøker!)

Jeg ELSKER Øst for eden. Jeg leste den først som ganske ung tenåring. Og så så jeg filmen. med James dean og tenkte "HVa var det?" LIknet ikke boken i det hele tatt. Eller nesten ikke, i hvert fall. Men så så jeg miniserien med Jane Seymour som Kate fra tidlig 80-tall, og elsket den. Den er ganske tro mot boken og jeg syntes den var veldig bra den gangen. Er usikker på om jeg vil se den igjen, i tilfelle jeg blir skuffet.

Jeg har lest boken (bøkene, jeg har en tobindsutgave) flere ganger opp igjennom, og elsker den. Og å droppe hele Hamilton-klanen høres ikke ut som noe sjakktrekk.

Tror jeg skal se den nye serien. men er redd for å bli skuffet. Jeg er en sær bok-til-serie-seer. (Jeg sluttet å se på the Tudors når de hadde skrevet sammen Henry VIIIs to søstre til en. De er jo helt superviktige for den videre historien til Tudorene, så jeg slo av og så aldri mer på etter det. )