Krav og forventninger

Jeg har lært the hard way i det siste at man ikke alltid skal forvente at noen gjør sitt beste heller. Eller at jeg selv alltid skal forvente at jeg gjør mitt beste. "Helt okei" er ofte mer enn bra nok.

Jeg er oppdradd til at man skal gjøre sitt beste. Og vet man med seg selv at man gjorde så bra jobb som man kunne - så er det bra nok og verdt ros og bra tilbakemeldinger.

Jeg blir helt svett når jeg leser foreldre som stiller spørsmålstegn ved en 6- eller den eneste G-en i karakterboka! Og det er da vitterlig milevis mellom det og de å la barna gjøre lekser om og når de selv har lyst....

Det er noe med å følge litt med hva barna driver med. Får de en 6- eller en G fordi de ikke gadd å lese og trodde at de skulle bare skli gjennom, ja da ser jeg poenget med å stille litt krav. Hvis derimot barnet gjorde en hederlig innsats, ja så er resultatet bra nok uansett om det blir sånn eller slik. Så får man heller oppmuntre dem til å legge inn en ekstra innsats der de trenger der - uten å kritisere. De ferreste er best i alt.

Å aldri være fornøyd, alltid finne noe som kunne vært litt bedre - det er å drepe all glede og selvtillitt mener nå jeg.

En annen ting er at i arbeidslivet skal man ikke alltid prestere S-er og 6-ere. I mitt yrke er det feks viktig å se når ting er "bra nok". Ting kan ALLTID bli bedre, men det er viktig å stoppe i tide ellers er man totalt ineffektiv.

Tja... jeg forventer av dem at de skal satse på skolen. På en sånn måte at de gjør det de skal og at de gjør det ordentlig. Forhåpentligvis får de sin egen drive etterhvert. Jeg forventer også av dem at de skal ha lyst til å lære, iver etter å få til mer. Jeg sliter med eldstemann som bare gjør det han får beskjed om, jeg begynner å se effekten av manglende utfordringer på skolen. Driven forsvinner. Å ha forventninger til tegninger har dog aldri falt meg inn, tegning er for gøy. Jeg forventer dog at de legger litt arbeid i skolearbeid, men da etter forutsetningene. Som igjen innebærer at toern møter lavere forventning til fargelegginga si enn enern

Når de blir større, forventer jeg av dem at de skal få sine egne mål. Jeg håper jeg kan være med og motivere dem for å nå de målene de selv setter. Og jeg håper jeg ikke faller for fristelsen til å ha for klare formeninger om hva de skal bruke livet sitt til.

Hva hvis man sklir igjennom og har det bra? Ikke gjør sitt beste nødvendigvis, men klarer seg? Ikke jobber så mye for å nå noe, men er generelt opplyst og følger litt med. Hva hvis man er sånn passe, hva da?

Kanskje er man lykkelig hvis man er "sånn passe", kanskje ikke. Kanskje er det lettere for de som ikke har så store forventninger, men er fornøyd med at ting er sånn passe. Jeg vet ikke. Jeg tror mye kunne vært lettere hvis jeg var fornøyd med litt mindre.