Krav og forventninger

Et langt innlegg om barneoppdragelse. Sløve sofadyr kan hoppe direkte ned til den uthevede teksten i bånn.

Jeg er oppvokst med svært strenge krav og store forventninger. Kom vi hjem med 6- på prøva så var spørsmålet; "Hvorfor fikk du minus? Spurte du læreren om hva som trakk ned karakteren? Det må du passe på å få riktig neste gang." Dette har ført til en søskenflokk med høyt utdannete folk med gode jobber, sterke utslag av "flink-pike"-syndrom, og mye dårlig samvittighet.

Husbonden er oppvokst så å si uten krav, og måtte egentlig styre seg selv etter ungdomsskolen. Altså, han fikk hjelp hjemme når han spurte om det, men ble aldri styrt i noen retning, presset til å gjøre lekser, mast på når det gjaldt studier, jobb e.l.. Han har en helt grei utdannelse (men ingen fullført grad), og har hatt gode jobber, men også vært arbeidsløs i perioder. Han har aldri dårlig samvittighet for noe som helst (med mindre jeg påfører ham det) og tar livet med knusende ro. I det hele tatt er han en mye lykkeligere person enn jeg.

Men husbonden har en IQ over gjennomsnittet, og har hatt gode venner med større ambisjoner som har dratt ham med seg. Andre folk jeg har sett som er oppvokst uten krav og forventninger har ikke klart seg like godt.

Jeg har også merket at arbeidsmengder som jeg takler helt greit blir for mye for mange andre. 13 timers arbeidsdager som servitør gikk helt greit, jeg kan godt sitte oppe ei natt og rette matteprøver, og stille på jobb som normalt dagen etter. Men jeg er avhengig av å vært på et visst stressnivå. Hvis det ikke er noe som henger over meg, som jeg burde ha gjort, så blir jeg helt nedpå, sur og trist og lei, og mer stressa enn normalt. Jeg klarer aldri å slappe helt av, og jeg er aldri helt lykkelig og tilfreds.

Nå har vi to små unger, og jeg merker allerede at jeg har høyere krav og forventninger enn de fleste andre med unger på samme alder. Det kan gjelde å kle på seg selv, spise selv, være høflig, skrive bokstaver og tall, ha høy kvalitet på tegninger... Og jentene mine klarer mer enn mange andre jevnaldrende. Litjtausa kan f.eks. lese alle bokstavene, og skrive halvparten. Men påfører jeg dem samtidig de dårlige sidene ved oppveksten min? Ender de opp som nevrotiske professorer, eller som sløve sofadyr? Hvilken ende av skalaen er minst skadelig, og hvordan finner man balansen mellom de to endene?

Jeg har vokst opp med mange krav og forventninger. Jeg skulle rett og slett være best hele tiden, "fordi du kan".

Det førte til at jeg ble ekstremt resultatorientert, men uten glede for arbeidet frem til resultatet.

Ungene mine kunne jeg presset mye mer enn jeg gjør, men jeg har i det minste lært at det er viktigere at de har det bra med seg selv enn at de stadig er i en håpløs jakt etter anerkjennelse fra andre. Det er slitsomt.

(Ja, det har seff ført til at jeg fikk veldig gode karakterer og at jeg ikke er redd for egen mentale kapasitet, men noen ganger hadde det vært godt å være fornøyd med noe som er bra nok "for alle andre" også.)

I forhold til utdannelse, der hoppet jeg kjapt av alle de forskjellige retningene jeg har vært innom, det er den ene tingen jeg virkelig skal pushe barna til å gjennomføre.

Hadde jeg hatt søsken, så kunne du ha vært søstra mi....

Jeg har vokst opp som deg, og er nok mye som deg. Og jeg tenker mye likt omkring hvordan jeg er overfor ungene mine.

Mannen min er faktisk vokst opp litt sånn som din mann, med foreldre som knapt kunne brydd seg mindre om skolegangen hans. Han mener at mine foreldres oppfølging er å foretrekke fremfor hans, men jeg tror nok jeg heller til en modifisert utgave mine foreldres nitidige mas om enda litt bedre prestasjoner.

Jeg er rett og slett veldig usikker. Jeg føler nok at jeg har vunnet mye fra mine foreldres høye krav til arbeidsinnsats, når jeg ser på en del av de gamle studievennene mine og også mange av studentene jeg møter gjennom jobben. Mange tror at mye skal ordne seg nærmest av seg selv, uten innsats, og at alt kan omorganiseres slik at det passer perfekt til deres ønsker og sosiale liv: "Jeg strøyk på eksamen fordi årets eksamenssett ikke lignet på det fra i fjor". "Kan vi ikke utsette oppgavefristen en uke, det er så bra konserter på Samfundet i helga." Jeg vil ikke at barna mine skal ende sånn. Men samtidig er jeg redd for å pushe for hardt.

Høye krav til tegninger? Jeg syntes kanskje du virker litt i overkant, men nå leste jeg bare lat-versjonen.

Jeg syntes barn må få være barn. De må få lov å tegne det de har lyst til og utvikle seg naturlig, og jeg syntes de skal lære bokstaver fordi de vil, ikke fordi mamma krever det. Dette lærer de uansett på skolen, og jeg ser ikke helt hensikten med å "pushe" dette på barna så tidlig.

Her ble det ikke stilt mye krav til meg som liten, men jeg har jammen meg klart meg helt fint for det. Setter relativt høye krav til meg selv nå, vil jeg tørre påstå.

Jeg har selvsagt ikke noe godt svar, og er nok selv oppdratt et sted mellom deg og din mann. D.v.s at kommentarene på hvorfor karakterene ikke var bedre (selv om de var greie) som regel kom, men jeg tror jeg etter hvert lærte å selektere litt. De holdningene kom nemlig fra den av mine foreldre som ikke har høyere utdanning og som har engasjert seg minst i min skolegang, med unntak av å se karakterboka. Den som derimot har høyere utdanning, har aldri gitt meg press i den retning. Men hun (ja, og der røpet jeg at det er mamma) snakket gjerne om fagene med meg, spurte hva vi holdt på med (vi bodde ikke sammen) og hjulpet meg med større prosjekter. Det var motiverende.

Jeg håper jeg greier å motivere og hjelpe mine barn, men uten å formidle at skoleprestasjoner er det viktigste her i livet. En kollega av meg fortalte en fin historie om sine døtre. Hun bekymret seg over hvor ektstremt mye arbeid de la ned i skolearbeidet på videregående, og kun 6-ere var bra nok. Denne holdningen bekymret kollegaen min, og hun prøvde å overbevise datteren sin til å prøve å få en 2-er, bare for å se hvordan det var. For å erfare at det gikk helt greit. Ja, og jeg tror det er noe slikt jeg håper på. Oppmuntre, motivere, gi ros, men samtidig formidle at det er barna mine jeg setter pris på, ikke det de presterer. Og samtidig må de erverve ferdigheter nok til å kunne ta vare på seg selv, med mindre helsemessige forhold tilsier at de ikke er i stand til det. Det betyr at det ikke er aksept for å gi blaffen i alt som heter skole og etter hvert arbeid, men de må selv finne ut hva som er det gode livet for dem.
Så langt har det for eksempel betydd at jeg sitter med Lillemor når hun gjør lekeser, jeg hjelper henne med å stave ting (f.eks heter det kjære og ikke sære, som det faller henne mest naturlig å skrive), men sier samtidig at det ikke er så nøye om ting ikke er perfekt. Om en bokstav blir for liten eller for stor, så gjør det ikke så mye. Utfordringen har vært akkurat dette med staving. Der bryr ikke hun seg så mye, mens jeg er litt redd for at feillæring kan gjøre det verre seinere. Ikke alltid så enkelt.

Det ble kanskje veldig klisje-aktig, men det er sånn jeg føler det.

...
Var det Divine som hadde signaturen "ikke la det perfekte bli det godes fiende"?

alfaCharlie skrev:

I forhold til utdannelse, der hoppet jeg kjapt av alle de forskjellige retningene jeg har vært innom, det er den ene tingen jeg virkelig skal pushe barna til å gjennomføre.

Hvordan skal du greie å pushe dem gjennom utdannelse, hvis du ikke pusher dem før den tid?

Når bør man lære gode arbeidsvaner, og hvordan?

Dragen skrev:

Hvordan skal du greie å pushe dem gjennom utdannelse, hvis du ikke pusher dem før den tid?

Når bør man lære gode arbeidsvaner, og hvordan?

Hæ? Det var da en merkelig ting å lese ut av innlegget mitt. Jeg har selvfølgelig tenkt til å motivere de til skolegang, men ikke kun ved å være resultatorientert.

Gode arbeidsvaner synes jeg ungene kan få lære fra de er små av. Men om resultatene lar vente på seg, skal det allikevel være lystbetont og med en følelse av mestring.
Det kan jo være alt fra å være med å følge oppskrifter på kjøkkenbenken, til å klare å gjennomføre små oppgaver man har fått som er litt kjedelige. Det må jo ikke være at de absolutt skal sitte og pugge alfabetet.

m^2 skrev:

Var det Divine som hadde signaturen "ikke la det perfekte bli det godes fiende"?

Og den er knallbra! Eller, det var vel "Ikke la det beste bli det godes fiende", kanskje.

Mine foreldre har alltid hatt tillit til at jeg gjør så godt jeg kan og har aldri pushet meg til noe som helst. Jeg har alltid hatt en indre driv til å gjøre det godt på skolen og fungere godt sosialt, og jeg har tatt den utdannelsen jeg ønsket og oppnådd det jeg har satt meg mål om å oppnå.

I familien har vi gjensidige forventninger til hverandre når det gjelder å dra lasset sammen og behandle hverandre med høflighet og respekt og vi har samtaler rundt etiske problemstillinger når de dukker opp. Utover dette er jeg veldig opptatt av at jeg ikke eier mine barn, at de er sine helt egne personer med sin personlighet, ferdigheter, ønsker og drømmer. Om jeg ser at det er noe de ikke har tilstrekkelig informasjon om eller at de ikke har fått belyst alle sider av en sak, ser jeg det som en foreldrerolle å hjelpe til med det, men utover det har jeg ingen planer om å stille høye krav til barna mine på områder jeg synes burde være viktig for dem.

Jeg synes ikke det høres bra ut i det hele tatt at du blir så utilpass av å ha fritid og ikke noe hengende over deg, og jeg synes det er bra at du med utgangspunkt i det tar en runde på å vurdere hvordan dine forventninger vil spille inn i dine barns liv.

Jeg er vel oppdratt et sted i midten av de to ytterpunktene som nevnes her.
Men jeg ser i ettertid at jeg kunne ha blitt presset litt mer i tiden jeg gikk på ungdomsskole og videregående. Jeg var ganske slapp på skolebenken. Men fikk helt greie karakterer, så hadde jeg skjerpet meg litt kunne jeg gjort det mye bedre.

Det jeg ser som voksen er at motivasjonen min må komme innenfra meg selv. At andre skryter av meg feks, har kun effekt i kort tid, men om jeg finner motivasjonen innenfra er den mye sterkere.

I ung alder tror jeg forøvrig det er mer viktig å fokusere på å gjøre det gøy å tilegne seg kunnskap. Da tror jeg gleden ved å lære nye ting kan følge en gjennom hele livet. Dette ser jeg godt på min eldste niese som er utrolig flink på skolen, og som syns det er gøy.
Jeg tror ikke det er bra hvs det kun fokuseres på resultat. Jeg tror veien er målet, som med så mye annet her i livet. Og å stille krav til tegninger syns jeg kanskje blir litt i overkant. Å tegne skal være terapi og være kreativt utfoldende. Blir det det om det må være korrekt for å være bra?

Jeg har alltid bllitt satt høye krav til og det ødela mye for min opplevelse av å være god jeg også. Jeg hadde rett og slett ingen glede av å gjøre det bra, men jeg husket kun presset og spørsmålene jeg ville få hvis ikke jeg gjorde det veldig bra.

jeg har bestemt at mine barn ikek skal oppleve det slik. De skal selvøfølgelig oppmuntres til skolegang osv, men opplevelsen av mestring skal ikke bli pålagt av meg.

Hvis noen skjønte noe av dette.

Jeg skjønner deg, og jeg har ganske mye av dette i meg jeg også, men pass deg for å være med å utvikle flink pike-syndromet hos dine barn. Det er usunt og helseskadelig.

Jeg skulle ønske at jeg ble mer pushet enn jeg ble. Mamma har alltid hatt den holdningen til meg "at det klarer du, derfor trenger jeg ikke sjekke eller følge med på det du gjør". Hadde jeg blitt pushet litt mer så hadde jeg hatt bedre arbeidsvaner og hadde kanskje giddet litt mer på vgs.

Jeg signerer Zöe og m^2.
De fleste er vel enige om at noe midt i mellom er det beste og at det kan variere fra barn til barn hva som er riktig press og i hvilke situasjoner. Balansegangen mellom å virke som en motivator som har tro på at barnet klarer og den som presser og stiller krav kan være vanskelig.

Selv er jeg veldig takknemlig for ikke å ha opplevd slikt hos mine foreldre. Der var det kanskje litt lite krav, men det har heller ikke vært nødvendig. Jeg har utviklet meg til å bli en person som lever etter å gjøre ting "godt nok". På videregående kunne jeg absolutt fått bedre karakterer, men jeg passet på at jeg fikk gode nok til å komme inn på det studiet jeg ville. Resten var fritid.

Jeg er enig med dem som nevner foreldrenes oppgave å se barnet for det det er og ikke det det gjør/kan. Desverre er det utrolig mange barn og ungdom i psykisk helsevern som har sine byrder her. To søsken kan takle dette på vidt forskjellige måter og da må man som foreldre se barnet sitt og hva akkurat det trenger av støtte, oppmuntring, motivasjon osv.

Jeg synes HI høres i overkant opptatt ut av dette og ville absolutt passet på hva som overføres til barna av disse holdningene.

Jeg lurer på akkurat det samme som HI. Jeg er veldig redd for at mine unger som voksne skal føle den samme dårlige samvittigheten som jeg. I mitt tilfelle er det nok satt sammen av altfor velutviklede empatiske evner, høye krav til meg selv, og en absurd jakt etter å gjøre "det perfekte" i enhver situasjon.
Så jeg ender ofte opp med en følelse av "damn if you do, damn if you don't"[B][/B]

gajamor skrev:

Men jeg er avhengig av å vært på et visst stressnivå. Hvis det ikke er noe som henger over meg, som jeg burde ha gjort, så blir jeg helt nedpå, sur og trist og lei, og mer stressa enn normalt. Jeg klarer aldri å slappe helt av, og jeg er aldri helt lykkelig og tilfreds.

Dette synes jeg virkelig du burde jobbe med å endre, for dette vil skade deg på sikt. Jeg sier det for å hjelpe, det kan jeg ikke understreke nok.

Jeg er klar over at jeg er for ekstrem i den ene enden av skalaen, men jeg syns likevel det virker som om få her er redde for å havne i den andre enden. Jeg har møtt flere ungdommer (under 18 år) som det nesten ikke blir stilt krav til i det hele tatt. De gjør det de vil av lekser, de legger seg når de vil. Hvis de hoster en dag, så blir de hjemme fra skolen. Enkelte går så langt at de velger selv om de møter til timene eller ikke. Kontakter man foreldrene og forteller om skulk, så trekker de bare på skuldrene.

De fleste er enige om at skulk ikke er ok (selv om enkelte ytret andre meninger i en tidligere tråd om temaet). Men hvor skal man sette grensa for hva man godtar? Er det greit å bare gjøre minste minimum? Skal man ikke gjøre seg flid med ting man produserer? Skal tegninger bare være noe man lager for rekreasjon, ikke noe man skal anstrenge seg for å gjøre så bra som mulig?

Hvis ungene ikke blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste, og aldri får beskjed om at "den stilen du skrev der er ikke bra nok, jeg vet du kan bedre. Dette må du gjøre om igjen", hvordan skal de da kunne nå sitt fulle potensiale? Eller er ikke det et mål?

Både jeg og mannen er vokst opp med foreldre som har støttet, oppmuntret men ikke presset. Jeg ønsker å gjøre det samme for mine unger.

Skolen til eldstemann har et fint slagord: Be the best best you kan be. Jeg vil at mine unger skal nå sitt potensiale, men ikke slite seg ut på veien dit.

Vi snakket om det her forleden, mannen og jeg. Mannen er vel over snitt glup, jeg er sikkert temmelig gjennomsnittlig. Begge har vi tatt høyere utdannelse, og burde sikkert "forventet" at våre unger velger det samme. Men vi gjør ikke det - kanskje fordi vi innser at de ikke har våre gener, og derfor har ganske andre forutsetninger enn barn som var genetisk våre ville hatt .

Men det at vi ikke har forventninger om hva de skal interessere seg for og hva de skal velge, betyr ikke at vi vil være der og støtte og rådgi mht valg av skole og utdannelse.

Men til syvende og sist er det som betyr noe at de er lykkelige med de valgene de tar, enten de blir dyrlege (som er eldstemanns valg nå) eller sitter i kassen på Rema. Alle kan ikke bli professor eller lege. Og det viktigste er at kassedama ikke drømmer om å være lege, og at legen ikke drømmer om å sitte i kassen på Rema.