Asylbarna

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig, for dette er en klassisk sak hvor det er vanskelig å balansere fornuft og følelser. Barn vekker et ekstra beskyttelsesbehov i de aller fleste av oss, og de er alltid uskyldige ofre i konflikter og vanskelige situasjoner.

Det jeg lenge har lurt på, er om asylsøkere som får opphold på falske premisser (feil identitet/nasjonalitet), egentlig tar plassen fra søkere som har reelt beskyttelsesbehov. Er det et vedtak på antall som Norge kan ta i mot, eller er det bosetting i kommunene og integrering som er avgjørende for hvor mange vi kan gi opphold?

elg skrev:

Det er utrolig vanskelig dette. Dessverre er ikke mennesker bare gode. Det som er synd er at det er så utrolig vanskelig å skille de gode fra de som ikke er gode. Lager man løsninger med tanke på at alle er gode så vil de bli misbrukt. Lager man løsninger med tanke på de som misbruker løsningene så vil man ramme de gode.

Håper noen klarer å finne løsningen som tar hensyn til at folks motiver er ulike.

Dette.

Dette er utrolig vanskelig og nesten uløselig.

Billa skrev:

Jeg synes dette er fryktelig vanskelig, for dette er en klassisk sak hvor det er vanskelig å balansere fornuft og følelser. Barn vekker et ekstra beskyttelsesbehov i de aller fleste av oss, og de er alltid uskyldige ofre i konflikter og vanskelige situasjoner.

Det jeg lenge har lurt på, er om asylsøkere som får opphold på falske premisser (feil identitet/nasjonalitet), egentlig tar plassen fra søkere som har reelt beskyttelsesbehov. Er det et vedtak på antall som Norge kan ta i mot, eller er det bosetting i kommunene og integrering som er avgjørende for hvor mange vi kan gi opphold?

Nei, det tror jeg ikke. De som har behov for asyl og oppfyller kriteriene får bli. Det er en del som må bo ei stund på asylmottak etter at de har fått innvilget opphold fordi det ikke finnes noen plasser å bosette dem.

polarjenta skrev:

Nei, det tror jeg ikke. De som har behov for asyl og oppfyller kriteriene får bli. Det er en del som må bo ei stund på asylmottak etter at de har fått innvilget opphold fordi det ikke finnes noen plasser å bosette dem.

Ok, for i så fall hadde det vært en enda vanskeligere problemstilling. Man kan jo ha en viss forståelse for at foreldre lyver på seg beskyttelsesbehov for at familien skal få bli i Norge, men hvis det samtidig vanskeliggjør muligheten for at andre med et reelt beskyttelsesbehov ikke får bli, er det litt vanskeligere å synes det er "greit".

elg skrev:

Det er utrolig vanskelig dette. Dessverre er ikke mennesker bare gode. Det som er synd er at det er så utrolig vanskelig å skille de gode fra de som ikke er gode. Lager man løsninger med tanke på at alle er gode så vil de bli misbrukt. Lager man løsninger med tanke på de som misbruker løsningene så vil man ramme de gode.

Håper noen klarer å finne løsningen som tar hensyn til at folks motiver er ulike.

Folk som gjør omtrent hva som helst for å skaffe seg og sine barn en noenlunde fremtid, en fremtid i et trygt land, med demokrati, menneskerettigheter, mulighet til utdanning og mulighet til jobb, er ikke dårlige mennesker, per definisjon. Men det er klart at løgner, trenering, å dytte barn foran kamera med til dels innøvde fraser om hva de er redde for i hjemlandet, barrikadering av dører og å la være å være hjemme på dagtid når de vet at hjemsendelse er nært forestående - det gjør hele prosessen ekstremt mye mer komplisert og vanskelig. Og garantert mer traumatisk for barna. Men det er like fullt helt forståelig at de gjør det slik, alternativene satt opp mot hverandre.


Og det er ikke bare lang saksbehandlingstid som har gjort at det har tatt så lang tid. Det er ingen grunn til at saksbehandling skal ta ti år. Like mye er det at de samme politikerne som står bak å lage nåløyet trangt samtidig ikke har villet tatt den politiske belastningen ved å faktisk utvise de det er bestemt skal utvises. Slik har også folk blitt gitt falskt håp, og mange angrer nå på at de ikke valgte frivillig retur, men de satt altså i stedet og håpet på et amnesti eller at tiden skulle jobbe for dem.


Jeg leste en sak for en tid tilbake, jeg tror det var i BT, der journalisten fulgte en utsendelse. Det var politi og det var tragisk og fælt og triste barn. Men de forklarte prosessen og valgene de tok ganske godt. De valgte tidspunkt omhyggelig for å balansere behovet for å treffe alle på en gang (slik at ikke noen stikker av, helt reell risiko), de hadde med fagfolk for å ivareta barna, de fikk tid til å samle seg og ble respektfullt og omsorgsfullt behandlet. Mor i familien ble spurt av journalisten om hun angret på noe, og hun sa bare en ting: At de ikke hadde valgt frivillige retur. De hadde håpet at det skulle løse seg, og sagt nei. Med pengene fra en frivillig retur kunne de hatt et helt ok utgangspunkt, mente hun.

Røverdatter skrev:

Jeg greier ikke å redusere mennesker i nød til et spørsmål om kroner og kostnader, så det er sikkert fint at jeg sysler med helt andre ting til vanlig.

Mens jeg sysler til vanlig med folk som lyver, forteller ting til media som ikke er sant, gråter og forteller meg at jeg har ødelagt livet deres og kaller meg rasist. Preger muligens innfallsvinkelen til slike debatter.

Polyanna skrev:

Folk som gjør omtrent hva som helst for å skaffe seg og sine barn en noenlunde fremtid, en fremtid i et trygt land, med demokrati, menneskerettigheter, mulighet til utdanning og mulighet til jobb, er ikke dårlige mennesker, per definisjon. Men det er klart at løgner, trenering, å dytte barn foran kamera med til dels innøvde fraser om hva de er redde for i hjemlandet, barrikadering av dører og å la være å være hjemme på dagtid når de vet at hjemsendelse er nært forestående - det gjør hele prosessen ekstremt mye mer komplisert og vanskelig. Og garantert mer traumatisk for barna. Men det er like fullt helt forståelig at de gjør det slik, alternativene satt opp mot hverandre..

Det er klart at mange gjør hva de kan for at familien skal få det best mulig, men det finnes også folk som bruker familien sin for at de selv skal få det best mulig. Som sagt er det så veldig vanskelig å se hvem som er hvem.

elg skrev:

Det er klart at mange gjør hva de kan for at familien skal få det best mulig, men det finnes også folk som bruker familien sin for at de selv skal få det best mulig. Som sagt er det så veldig vanskelig å se hvem som er hvem.

Ikke sant? Og det er jo uansett like ille for barna til løgnhalsene som bruker barna sine for det det er verdt, som det er på barna til de som har ærlig hensikter og kun ønsker det beste for dem. Fryktelig vanskelig.

Er det noen av oss som helt klarer å skille hva vi gjør for barna og hva vi gjør for oss selv?

Jeg kjenner selvsagt empati med barna som vises i media, som har havnet i samfunn de ikke kjenner og omgivelser de ikke har det bra i. Gjerne med foreldre som er preget av å ha mistet det meste da de mislykkes med å få opphold i Norge.

Samtidig tenker jeg at om man skal forholde seg til prinsipper mer enn følelser, så skal de ikke egentlig ha opphold. Det er snakk om grunnløse asylsøknader og vi må kunne gå ut fra at de er korrekt behandlet. Alle ankemuligheter er normalt sett utprøvd og foreldrene til barna har selv satt familien i situasjonen de er i. Det innebærer at barna må flytte mot sin vilje. Det er kjipt, absolutt. Men jeg tror ikke barn flest tar varig og gedigen skade av å flytte til et annet land sammen med familien sin. Og de tar helt definitivt mindre skade av det enn av å flyttes fra familien sin, så fremt foreldrene har omsorgsevne. Og ja, det hele må veies opp mot preventive hensyn. Jeg ønsker ikke at det skal lønne seg med kjapp reproduksjon og deretter trenering av avslag på åpenbart grunnløs asylsøknad, det vil sette flere barn i samme situasjon.

Så har man de sakene som f.eks Shaimaa som ble sendt med mor og søsken til Yemen og vips var det borgerkrig og bombing. Men jeg tenker at det handler jo ikke om "asylbarna," men om hvorvidt søknaden var korrekt vurdert. Landet har vært på randen av krig en god stund. Men da er spørsmålet hvorvidt de burde få bli generelt, ikke hvorvidt de burde få bli fordi de er barn med lang oppholdstid.

Det er likevel selvsagt at dette er betydelige belastninger for de aktuelle barna, og at saksbehandlingstiden burde reduseres kraftig. Det må også lages løsninger for unntakstilfellene, hvor familien er reelt ureturnerbar selv om det er foreldrenes "feil" (det finnes land som nekter å motta egne borgere om disse motsetter seg det).

...jeg hadde antagelig lett med lys og lykter etter en løsning om jeg kjente et av disse barna som risikerte å gå fra skolejente i Norge til slumbeboer i Jordan. Jeg synes også vi skal øke antallet flyktninger vi tar i mot noe ganske enormt. Men når jeg lar fornuften råde, tenker jeg at jeg heller vil ta i mot en familie fra bomber i Syria enn fattigdom i Jordan. Det er nå en gang de premissene vi har lagt for innvandringspolitikken vår, og jeg tror ikke mange av oss er reelt villige til å åpne grensene for alle som ville ha det bedre i Norge enn der de bor.

Det koker for meg ned til om man skal prioritere de som har karret seg hit og blitt personlige relasjoner for oss, enn de som har det tusen ganger verre men bare er tall på en liste.

Shute: Ja, akkurat sånn er det jeg tenker. Veldig godt formulert om et veldig vondt tema.

Nydelig, Shute.

Og så lurer jeg også på hvor godt det stemmer dette med brutalt politi og utkastelser som nesten er som overgrep. Mitt inntrykk er at dette er noe politiet har jobbet mye med, å finne metoder som sikrer at utkastelsen faktisk skjer (uten at noen blir borte), men samtidig ivaretar barna. Blant annet dette at de har med egne falgfolk som ivaretar ungene. Men hendelsen er selvsagt forferdelig traumatisk uansett hvordan det håndteres. Og det hjelper vel ikke akkurat at foreldrene i årevis har skjøvet barna foran seg og latt dem viderefortelle alt det skrekkelige som de har å være redde for når de kommer tilbake til hjemlandet...

Jeg vil tro at mange politidistrikt jobber med å få til henting og utkastelser som er mindre brutale. Jeg må personlig innrømme at jeg nok er litt preget over en utkastelse som ble gjort da eldste min gikk i 1. klasse. Hvor en skokk med politifolk møtte opp på skolen og hentet 3 søsken. 2 av dem gikk i klasse med sønnen min. Disse to ble forsåvidt hentet rolig, mens en eldre bror stakk av, og da med 3 politifolk i hælene for å hente han inn igjen. Alle 1. klassingene fikk med seg alt opptrinnet, og de var jo livredde i dagevis etterpå. Lærerne var jo heller ikke informert om det som ville skje, bare plutselig så stormer det inn en haug med politifolk i klasserommet. 2 venner blir hentet med makt. Storebror løper unna og de ser ut vinduet at han blir lagt i bakken av politiet. Alle gråter og er redde..

Virkelig ikke måten å gjøre det på.

Men selvsagt er dette vanskelig. Vi kan jo ikke la alle bli.
Men jeg føler at i litt for mange tilfeller, så virker det som at det må ha skjedd noe feil i behandlingen av søknaden. Man sender ikke folk tilbake til krigsherjede områder, eller straffer barn og barnebarn fordi man mener 13 år senere at et ekteskap bare var proforma.

Mex skrev:

Men jeg føler at i litt for mange tilfeller, så virker det som at det må ha skjedd noe feil i behandlingen av søknaden. Man sender ikke folk tilbake til krigsherjede områder, eller straffer barn og barnebarn fordi man mener 13 år senere at et ekteskap bare var proforma.

Det er jo mange tusen vedtak i slike saker årlig. Noen feil vil så klart skje. Med ørten anke- og klagemuligheter skulle de fleste feil bli avdekket, det resterende vil jo oftest være et spørsmål om politikk.

Det JEG ønsker meg er en mer tydelig politikk - gjerne med ja til flere barn for den saks skyld, og jeg synes dagens regjering gjør en elendig figur. Det jeg IKKE liker, er personifiserte saker, som Amelie-saken og søte barneøyne som forteller hvorfor de ikke vil bo i Jordan.

Det er jo selvsagt ikke slik at alle utkastelsser er brutale og traumatiske, men jeg syns det er veldig merkelig å tro at ingen av dem er det, eller mene at politiet aldri kan være dem som bidrar til det. Det er ganske fordomsfullt.

Mitt inntrykk er at det er stadig økende fokus på skånsomhet i tvangsutsendelsen av barn i asylsaker. Jeg leste nylig en sak fra Alta, hvor politiet fikk mye kritikk for unødvendig brutalitet. I tilsvaret fra politiet, synes jeg de svarer godt for seg, f.eks. med hensyn til tidspunkt for pågripelse:

– Må dette skje om natten? Burde ikke natten være en tid der barn skal kunne sove trygt, uten å bli vekket av noen som vil fjerne dem fra hjemmet sitt?

– Vi har forståelse for at mange opplever det som traumatisk, sier Hafstad, som sier at grunnen til at asylsøkere med endelig avslag blir hentet om natten eller tidlig morgen dels handler om flyforbindelser.

– Det er viktig for oss å forsøke å unngå at barnefamilier må oppholde seg unødvendig lenge på Politiets utlendingsinternat eller i arrest i politidistriktene. Flere av våre uttransporter er til land langt unna, hvor flyreisen naturligvis strekker seg over flere timer. Da er det ofte mest hensiktsmessig for familien at vi tar et tidlig fly slik at reisen ikke blir lenger enn nødvendig. Skal man ta et innenlandsfly til Gardermoen først, ønsker vi ofte å bruke direktefly og må blant annet tilpasse pågripelsen etter flyavgangene

Slike uttalelser sier også noe om en generell bevissthet:

– I alle saker som omfatter barn og barnefamilier sørger vi for at det er med både kvinnelige og mannlige ansatte, og vi strekker oss langt for å gi forutsigbarhet og ta hensyn til de som skal ut gjennom hele reisen.

Når politiet likevel må tvangsreturnere, vurderer vi ved hver enkelt pågripelse hvor og når det er mest skånsomt å pågripe f.eks. en barnefamilie. Derfor vil vi å unngå å pågripe barn i barnehage, skole, på fritidsaktiviteter. Vi tilrettelegger så langt som mulig for at personer som skal reise får god tid til å pakke tingene sine og ordne andre praktiske forhold som å ringe familie i hjemlandet, veksle penger osv.

http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article10761950.ece

Pelle skrev:

Dette er vanskelig å diskutere, synes jeg. Man må ikke glemme at noe av grunnen til den lange saksbehandlingstiden hos UDI er papirløshet, at mange lyver og fordekker sin historie. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men påvirker selvsagt søknadsbehandlingen.

Det er heller ikke slik at å sende ethvert barn til foreldres hjemland er ensbetydene med et ille liv. Barn fødes i land over hele verden hvert år, og barn flytter med foreldre hvert år til fremmede steder. Få kan måle seg med Norge, men slik er det nå en gang.

jeg synes ikke det skal lønne seg å trenere saker. Politieskorten kommer kun når man ikke har møtt opp der man skal.

Er enig i det meste Pelle sier, jeg.

Det poenget man sjelden hører - og som jeg synes er ganske viktig - er at det er ikke skadelig for barn å flytte til et annet land. Barn gjør det hver eneste dag. Uten at de vil det selv, og noen ganger også uten at det er foreldrenes foretrukne alternativ eller at de har noe å reise "til". Barn og voksen flytter til et annet land, uten å kunne språket, uten å ha jobb, uten å ha et sted å bo. Jeg synes det er ganske spesielt at barn i Norge ikke skal anses å kunne forlate landet uten å ta skade av det. for det er jo inntrykket man får. Samtidig er det drøssevis av familier som reiser utenlands og tar med unga. Er det en bekymringssak for barnevernet, da?

Det er klart at noen saker skal man sikkert se på flere ganger. Er det virkelig riktig at "land" er trygt for retur? Men da tenker jeg det er det som blir diskusjonstemaet. Ikke at "Anna kan bare norsk og vil savne vennene sine".

Jeg er veldig tilhenger av å ta i mot både flyktninger og asylsøkere. Samtidig tenker jeg at hvis vi skal opprettholde en tillit til asylinstituttet, er det viktig at de som får asyl er de som oppfyller vilkårene for asyl.

At familier blir hentet om natta handler vel som regel om at
1. de forventes ikke å samarbeide, slik at man ikke kan varsle dem på forhånd
2. flyet går tidlig om morgenen.

Alternativet er jo da å samarbeide, - okey, vi fikk ikke asyl. Hvordan kan vi få til en retur som er best mulig og tar vare på barna best mulig slik forholdene er. Jeg skjønner at det er mye forlangt, men samtidig tenker jeg det er det som er handlingsalternativene.

Noe av problemet hos meg selv er i hvilken grad man skal innvilge oppholdstillatelse på fattigdomsgrunnlag. For det er det jo ikke nå. Men mange ganger blir jo folk (og også jeg) veldig opprørt fordi folk blir sendt tilbake til fattige land. Selv om de ikke blir noe mer fattige enn naboen som har bodd der hele tiden.
For vi ser på endringen i livsstandard fra Norge og til feks Tchad. Og har jo mye lettere for å empatisere med noen som er blitt vant til å være rik og som plutselig ikke har tilgang til helsevesen, skole og demokratiske rettigheter, enn de som aldri har hatt det.

Og jeg er innmari todelt på det selv. På den ene siden så er jo negative endringer tunge å tåle, men samtidig så er jo sånn at de blir sendt tilbake til "vanlige" liv der hvor de kommer fra. De har jo i det minste fått noen bra år liksom, i motsetning til de som har vært der hele tiden.

Og jeg tenker også at jeg hadde gjort hva som helst om jeg var mor til noen jenter i Jemen, hva som helst for at de skulle få være i Norge og kunne få seg en jobb og forsørge seg selv med verdighet i forhold til hvordan det er å være kvinne der.

Om jeg hadde kunnet styrt verden med følelsene mine, så hadde jeg sluppet inn bare kvinner med barn egentlig. Menn har nå en tendens til å greie seg lell, og det er jo de som står for størsteparten av innvandrerbråket.

Hva tenker dere om endringene som Krf og V har gått med på nå? Jeg syns bekymringene fra SEIF er reelle, både at dette rammer de svakeste; kvinner og barn, og at det vanskeliggjør integrering ytterligere.

http://www.dagbladet.no/2015/04/09/nyheter/asylbarn/innenriks/krf/venstre/38607051/