Hvilket kjønn ønsket du helst?

Når jeg først var gravid så tror jeg egentlig jeg mst ønsket meg et barn, jeg følte at det hele var så absurd. Ikke før etter første ultralyd kunne jeg begynne å tenke på "det" som et barn. Men jeg har alltid tenkt på meg selv som guttemamma, og etter første ultralyd (der vi ikke såg kjønn), så håpet jeg no at det skulle være en liten gutt. Men hadde selvsagt blitt like glad for en jente. Da mine to er relativt tette så tenkte jeg at det hadde vært praktiskt med enda en gutt, dessuten var det jo gutt jeg faktiskt kunne nå.

Katta skrev:

Definer dypere. Det er så mange kommentarer at jeg greide å bli litt såret en periode. Spesielt når man er gravid og sårbar og forteller at det skal bli en gutt og man får et "så synd, jaja, da får dere bare prøve igjen da. Og så en utgreiing om hvorfor man bør være lei seg for at man ikke har ei jente.

Eller som jeg fikk servert dagen etter at jeg hadde fått en velskapt sønn nummer 2. "Ja, ja, bedre lykke neste gang". WTF?!?!

Jeg ønsket meg en av hver. Jeg skulle gjerne hatt ei jente. Det ble tre flotte gutter. Selv om jeg ønsket meg ei jente har vi først og fremst fått barn fordi vi hadde lyst på tre barn, ikke fordi vi prøvde på jenta.

Det er sikkert ikke PK å ha "kjønns-preferanser" men jeg tror mange (de fleste?) har et snev av det allikevel. Det betyr jo ikke at man er mindre glad om man får det andre kjønnet. Jeg har hatt "ønsker" for hvert barn, selv om det har vært av underordnet betydning, selvsagt!

Jeg ønsket meg jente første gangen, fikk jente. Ønsket meg gutt andre gangen, fikk gutt. Drømte om å få ei lita jente til (føler meg slem når jeg skriver det, det betyr jo slett ikke at jeg elsker gutten mindre enn jenta) og det blir ei jente denne gangen og. Så jeg har fått alle ønskene oppfylt, selv om det som sagt hadde vært like gøy om det ikke ble sånn. 🙂

Che skrev:

Før jeg fikk barn så jeg for meg at jeg skulle få jente. Mest fordi det er mer kjent. Sånn ellers har jeg vært mer opptatt av at skal være levende. *mentalt ustabil og nevrotisk som gravid*

Det skal vel sies at da jeg vel var gravid var det ikke et tema. Med lillebror var det greit at han var gutt. Mye fordi jeg var så irritert på "alle" mente jeg måtte få en jente for å bli lykkelig her i livet. Jeg ble liksom "snurt" på vegne av den flotte gutten jeg allerede hadde

Samme her; jeg så for meg mer enn ønsket at førstemann skulle være jente (fikk attpåtil beskjed på ordinær UL om at det var jente), og ble rett og slett provosert over alle "nå håper dere vel på jente"-spørsmålene med nummer to. Som om ikke den fantastiske gutten min skulle være bra nok!

Lenam skrev:

Eller som jeg fikk servert dagen etter at jeg hadde fått en velskapt sønn nummer 2. "Ja, ja, bedre lykke neste gang". WTF?!?!

Det er noe av det mest idiotiske jeg har hørt!

Du mangler alternativet "Før fjerde barnet..."

Da vi ventet de to første (tvillinger) var det virkelig underordnet hvilket kjønn det var. Eneste mulige preferanse måtte være en av hvert kjønn slik at de skulle slippe å bli sammenlignet så mye som vi så for oss at tvillinger av samme kjønn kunne komme til å bli. Så ble det en av hvert kjønn, og det var jo fantastisk, men jeg er ganske sikker på at det hadde blitt fantastisk okke som.

Så ventet vi plutselig tredjemann, og igjen var det underordnet hvilket kjønn det var. Eneste mulige preferanse vi kunne se (og det var med så små marginer at det egentlig ikke gjelder) var at det kunne vært kjekt med en lillebror som var nær Storebror i alder siden Storesøster allerede hadde ei jente i nær alder (svigerinna mi som er en skikkelig attpåklatt og bare 6 år eldre enn henne). Så ble det en lillebror, og det var jo riktig så fantastisk - men det hadde det nok absolutt vært uansett.

Så ventet vi fjerdemann, og for første gang hadde vi et lite håp når det gjaldt kjønn, og det var at det hadde vært fint for Storesøster med ei lillesøster siden guttene hadde hverandre å spørre om råd fra i fremtiden. Nå har alle de tre eldste et tett og godt forhold, men jeg har jo ei søster selv og syns det har vært uvurderlig så jeg hadde et lite håp om at Storesøster også skulle få oppleve dette. Og så viste det seg å være ei lillesøster, og det var atter en gang fantastisk (men det hadde det vært uansett om det hadde kommet enda en lillebror).

Når det gjelder magefølelsen overfor kjønn har den aldri stemt hos meg. Ikke at jeg har hatt en særlig sterk magefølelse vedrørende kjønn heller. Første gangen trodde jeg jente. Da det viste seg å være to tippet jeg jente og gutt, men trodde ingenting (med andre ord bare flaks). Tredje gangen tippet jeg jente, men 1 uke før fødsel fikk jeg skikkelig guttefølelse (vi ville ikke vite kjønnet). Sikkert tilfeldig at jeg fikk den følelsen, men ut kom nå en gutt. Fjerde gangen hadde jeg atter en gang jentefølelse (det lille jeg hadde av følelse), men siden jeg alltid har tatt feil tippet jeg gutt. Og ut kom en jente

Men helt seriøst har kjønn vært av særdeles underordnet betydning. Det viktigste for oss har hver gang vært et håp om at barnet har vært så friskt at det kunne få et godt og verdig liv. Og så har vi vært så priviligerte at vi har fått helt friske barn (det vi vet) 4 ganger til tross for tøff start og litt skumle episoder og hendelser med 3 av dem. Jeg skriver priviligert fordi vi har sluppet alle bekymringene som følger med det å få et sykt barn eller et barn med en tilstand som vil gi det ekstra utfordringer.

Som ufrivillig barnløs i en periode, var jeg glad til bare det ble et barn. Men det var jo litt stas å få en av hver på én gang. 😀

Med nr. 1 tenkte jeg knapt på kjønn, jeg ønsket meg bare en levende baby. Jeg har ærlig talt ikke vært særlig opptatt eller nysgjerrig på kjønn i noen av svangerskapene og det har aldri vært et tema for oss å vite kjønn på ultralyden til noen av våre fem barn. Det som er spennende er jo hvilket menneske/ hvilken personlighet som kommer ut. Jeg erfarer også nå at hverken jentene eller guttene våre er så veldig opptatt av at de er jenter eller gutter.

Med eldste hadde jeg intenst panikk fra jeg oppdaget graviditeten til han kom, og håpet mest på en hundevalp. Med lillebror håpet jeg i det minste på en menneskebaby.

Kjønn er underordnet. Hadde jeg blitt gravid nå hadde det vært skumlere med jente enn gutt.

Godt du endelig fikk hundevalpen også da, Maverick! 🙂

Che skrev:

Det skal vel sies at da jeg vel var gravid var det ikke et tema. Med lillebror var det greit at han var gutt. Mye fordi jeg var så irritert på "alle" mente jeg måtte få en jente for å bli lykkelig her i livet. Jeg ble liksom "snurt" på vegne av den flotte gutten jeg allerede hadde

Da jeg var på første trilletur med nyfødt andremann, kikket nabodama oppi vogna og sa: "En gutt til? Ja, ja - dere kan jo prøve en gang til."

Zoë skrev:

Da jeg var på første trilletur med nyfødt andremann, kikket nabodama oppi vogna og sa: "En gutt til? Ja, ja - dere kan jo prøve en gang til."

Ja, akkurat. Jeg syns ikke akkurat det er i kategorien "vil bli provosert" å reagere negativt på sånne kommentarer.

Filifjonka skrev:

Ja, akkurat. Jeg syns ikke akkurat det er i kategorien "vil bli provosert" å reagere negativt på sånne kommentarer.

Nei. Hun kunne like gjerne sagt "Dette barnet er ikke godt nok."

Filifjonka skrev:

Ja, akkurat. Jeg syns ikke akkurat det er i kategorien "vil bli provosert" å reagere negativt på sånne kommentarer.

Jeg hisser meg opp over slike kommentarer og tenker at det er mer normalt å gjøre det enn ikke. Min mor har forøvrig kommet med uttalelsen :"jeg unner deg en datter." Med slike uttalelser låser det seg fullstendig i hodet mitt og kan være den mest effektive prevensjonsmetoden omtrent. Som om jeg noen gang kunne ha funnet på å bli gravid for å få det ene eller andre! (Det er jo idiotisk, rett og slett)

"Jeg hadde jo unt deg å få en datter", ja. Den har jeg også fått servert. Jeg kan ikke klare å se på det som annet enn utrolig ufint.

Filifjonka skrev:

"Jeg hadde jo unt deg å få en datter", ja. Den har jeg også fått servert. Jeg kan ikke klare å se på det som annet enn utrolig ufint.

På grensa til hjernedødt, faktisk. Hva ønsker man å oppnå med slike uttalelser?

Hvis en hadde kommet med lignende uttalelser om gutter, ville det blitt sett på som kvinnediskriminerende og virkelig sjåvinistisk. Jeg vet at Harriet m.fl. har opplevd stygge utsagn den veien, men mitt inntrykk er at her er det generelt er jenter det er "lov" å favorisere. Tallene i denne undersøkelsen viser jo også ganske tydelig at det er det de fleste ønsker seg.

Dixie Diner skrev:

Det er sikkert ikke PK å ha "kjønns-preferanser" men jeg tror mange (de fleste?) har et snev av det allikevel. Det betyr jo ikke at man er mindre glad om man får det andre kjønnet. Jeg har hatt "ønsker" for hvert barn, selv om det har vært av underordnet betydning, selvsagt!

)

Jeg tror dessverre at det er veldig PK i en del grupper med kjønnspreferanser og det skinner ganske tydelig gjennom i bloggeverden hvor unge mødre bruker sine yndige små prinsesser i bloggebisnissen sin. Et perfekt rosa hjem og en perfekt rosa mamma trenger en perfekt rosa prinsesse med sløyfe i hårlokken etterhvert.

Jeg har aldri hatt kjønnspreferanser, men har opplevd veldig mange ganger at folk ikke tror meg. Det er visst ikke mulig for en del å forstå, men jeg vet at ganske mange er som meg.

Mannen ønsket seg en jente mens jeg ikke hadde ønske om et bestemt kjønn. Da vi fant ut at det var tvillinger begynte jeg etterhvert å få en følelse av at det var en gutt og en jente, og tenkte at det hadde jo vært kjekt med en av hver. Det viste seg jo å være to jenter, og det var jeg veldig glad for med en gang. 😀

Hadde aldri ønske om noe kjønn, var evig glad for at jeg ble gravid.
Jeg hadde en følelse på at det var en gutt i magen å det stemte .

Med første spilte det virkelig ingen rolle.
Med andre ønsket jeg meg jente - fordi at det da var mindre sjanse for at hun også skulle få problemene storebror hadde, innbildte jeg meg.
Hvis jeg får nr 3 ønsker jeg meg jente av samme grunn, det er færre kvinner med autisme enn menn.
Og ja - jeg vet at det egentlig ikke stemmer, men dette er ikke rasjonelt.