Hvilket kjønn ønsket du helst?

Ønsket meg ikke noe, men var overbevist at babyen i magen var gutt. Det ble jente. Andre gangen trodde jeg det ble jente, og det ble det. Vi fikk litt kommentarer fra den eldre garde om at det var synd ikke "gutten" kom.

Che skrev:

Jeg hisser meg opp over slike kommentarer og tenker at det er mer normalt å gjøre det enn ikke. Min mor har forøvrig kommet med uttalelsen :"jeg unner deg en datter." Med slike uttalelser låser det seg fullstendig i hodet mitt og kan være den mest effektive prevensjonsmetoden omtrent. Som om jeg noen gang kunne ha funnet på å bli gravid for å få det ene eller andre! (Det er jo idiotisk, rett og slett)

Det sa en venninne til meg da jeg var gravid med nr. to: "Jeg unner deg virkelig en jente, sånn som jeg har."

Jeg har aldri blitt så sint i hele mitt liv, tror jeg. (Selv om jeg på ingen måte klarte å gi uttrykk for deg - jeg ble sjokkert og stum.)

For en gedigen nedvurdering av den gutten jeg allerede hadde (satt opp mot en "sånn jente som hun hadde".) Og da hun kom på barselsbesøk, så var det ikke til å unngå å ha i bakhodet at hun hadde unnet meg bedre enn denne gutten. Jeg kan kjenne det samme sinnet fremdeles (åtte år senere) når jeg tenker på det. Og det er nok fordi jeg aldri fikk sagt noe om det, noe jeg definitivt burde. Alle diskriminerende og nedvurderende kommentarer bør reageres på - så har folk ihvertfall ikke noen unnskyldning for å ubevisst gå rundt i verden og krenke andre.

ElinM: Jeg synes du blander kortene. Jeg er helt enig med deg i at man lever et langt bedre liv om man ikke tolker andres utsagn i verste mening. Jeg har høy terskel for hva jeg lar meg provosrere av og jeg synes slett ikke "ønsker du deg en jente?" eller andre lignende kommentarer er ufine. Man får mange spørsmål når man er gravid, kloke, morsomme, uvitende og dumme - men de aller fleste velmenende smalltalk.

De tilfellene Filifjonka, Katta og jeg nevner, handler ikke om å tolke noe negativt. Det som blir sagt er negativt. Det er en sunn reaksjon å føle rettferdig harme når man blir utsatt for nedvurderende kommentarer. Det vil jeg anbefale alle å gjøre. Og det beste er om man rekker å summe seg nok til å kunne gi uttrykk for det.

Jeg er enig i at det er ulike måter å uttale seg på. "Ønsker du deg jente?" eller lignende spørsmål er ikke noe problen, da handler det om en genuin interesse for hva jeg tenker og mener. Det er jo lov å undres over om kvinner med barn av samme kjønn ønsker seg eller savner det kjønnet de ikke har. Men kommentarerer av typen "Nå må dere prøve på jenta" eller "Bedre lykke neste gang" er jo ikke et spørsmål om hva jeg synes, men et utsagn hvor de har sagt mer eller mindre rett ut at det ikke er bra nok å bare få gutter, og det er noe jeg reagerer mer på.

Jeg spør og gravide om de vet hvilket kjønn altså! Det av ren nysgjerrighet, ikke for at jeg anser det ene bedre enn det andre.

Det har noe med timing å gjøre også. At de maser nå som minsten er to år og erter meg litt og spør om vi ikke skal gjøre et jenteforsøk til før vi gir oss er helt på den greie siden. Det er sånn folk sier, småprat som ikke stikker dypt i det hele tatt. Man blir også ganske flink til å møte sånne kommentarer med samme mynt. "Synes du vi mangler noe"? er et ganske godt og effektivt svar. Evt "Nei, jeg er ganske fornøyd med de jeg har" 🙂

Det er de kommentarene som kommer før og etter fødsel som er de som sårer. Det begynner allerede før ordinær ultralyd når folk forklarer hvorfor det vil være så mye bedre om det er en jente enn en gutt når man prøver å si at man egentlig bare er opptatt av at barnet ser ut til å ha det bra. Så når man sier det er en gutt der og man får alle "så synd da" istedenfor gratulerer. Mye av det er sikkert bare tankeløshet, men det blir litt massivt. Og endel er om ikke onskapsfullt så i den helt ekstremt hjernedøde kategorien. Jeg ble jo ganske vant til det etterhvert og brukte å svare med "du skjønner det er ikke returrett på babyer så jeg må jo bare ta imot den jeg får". Da skjønner de som har litt antenner at de har gått hakket for langt. De som ikke har antenner fortsetter med å forklare hvorfor jeg burde ønske meg en jente istedenfor barnet i magen. Det samme etter fødsel. Det spiller faktisk ingen rolle hvilket kjønn man innerst inne hadde ønsket seg før man fikk vite det (og kanskje enda verre hvis man faktisk hadde en sterk preferanse som man selv prøver å jobbe med), det er et veldig feil tidspunkt å diskutere den type preferanser på.

Det er stor forskjell på å spørre om folk vet hvilket kjønn det er, og å anta at de ønsker seg det ene fremfor det andre.

Det ene gullkornet etter det andre dukker opp i hodet mitt nå, f.eks. noe a la dette (etter den fjerde gutten var født): "Ja, nå gir du kanskje opp å få jente? Ett sted må en jo sette strek."

Jeg innrømmer gjerne at jeg "ønsket" meg et kjønn. Jeg hadde et håp med førstemann. Jeg ville helst ha en gutt, siden jeg ikke klarte å forestille meg selv som råsa jentemamma. Nå ble det en jente, og jeg har blitt råsa jentemamma.

De to andre hadde jeg ikke noen ønsker, bortsett fra friske barn, selvfølgelig.

Filifjonka skrev:

Det er stor forskjell på å spørre om folk vet hvilket kjønn det er, og å anta at de ønsker seg det ene fremfor det andre.

Det ene gullkornet etter det andre dukker opp i hodet mitt nå, f.eks. noe a la dette (etter den fjerde gutten var født): "Ja, nå gir du kanskje opp å få jente? Ett sted må en jo sette strek."

Hva folk kan lire av seg altså.

Jeg fikk også en del kommentarer da vi ventet minsten. Det hjalp ikke akkurat at folk skjønte at det svangerskapet var helt annerledes enn de to første. Styggkvalm tidlig og magen var annerledes.
Det måtte bare bety jente.

Da jeg før ul ble spurt hva jeg ønsket meg så sa jeg som sant var at jeg ikke hadde noen kjønnspreferanse. Jeg fikk til svar (dog fra et menneske som er litt tankeløst til vanlig) at det sikkert var lurt å innta den holdningen så slapp jeg å bli skuffet om det viste seg å være gutt.

Niobe skrev:

Første gang håpte jeg forsiktig på en gutt og trodde på gutt selv (kjøpte litt guttete klær i smug), men alle andre var så dønn sikre på at jeg var "jentegravid". Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ønsket meg gutt, men jeg har i grunn alltid vært litt redd jenter, og jeg er dårlig på intriger og drama.

Andre gangen håpte jeg virkelig på gutt, fordi jeg da var klar over at jeg hadde en arvelig sykdom som får større konsekvenser for en jente...

Og to gutter har vi. 🙂

Tjorven skrev:

Jeg har aldri skjønt meg på sånne "jentegreier", så jeg tenkte før førstemann at det kunne være greit å få en gutt. Jeg fikk en jente, og det tok uhyre kort tid før det var greit.

Siden jeg er økonom, ønsket jeg meg en jente andre gang også. Mest på grunn av arv. Vel, denne gangen fikk jeg en gutt. Og han var jammen hjertelig velkommen han også når jeg bare hadde fått trukket pusten et par ganger.

Inagh skrev:

Helt ærlig - jeg har ønsket meg gutter, og har alltid vært veldig klar på at jeg har ønsket meg gutter.

Jeg lekte bare med gutter som barn, jeg hang med gutta på skolen og under studier... Jeg skjønner meg rett og slett ikke på jenter.

Kirsebær skrev:

Jeg ønsket gutt. Jeg tenkte det var enklere, og at jeg skjønte gutter bedre enn små, rosa jenter.
Også fikk jeg en litt halvrosa gutt.

På kvinnedagen velger jeg å trekke frem utsagn jeg synes snakker ned små jenter. Dette er rett og slett fordommer. Intriger, jentegreier, skjønner meg ikke på jenter osv. Som jentemamma blir jeg provosert, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg skulle ønske vi snart kunne begynne å se barna som de individene de er og ikke autmatisk plassere dem i en bås basert på kjønn. Jeg er ikke sikker på om min mammahverdag er så helt anderledes enn Filifjonkas mammahverdag til tross for at jeg bare har jenter og hun bare har gutter. Jeg tror derimot min mammahverdag er veldig anderledes enn hverdagen til en mamma som rosablogger om barna sine.

Jeg er utrolig takknemlig for de tre jentene jeg har og vi ønsker oss ikke flere barn. Men innimellom tar jeg i og tenke at det hadde vært gøy å se hvordan gutteversjonen av jentene hadde sett ut. Jentene er ganske like utseendemessig.

Jeg husker ikke at jeg hadde noen spesifikke ønsker. Men jeg har vært veldig sikker på kjønnet til alle fire, så kanskje jeg ubevisst ønsket meg det.

Enig med Java. Det er jo ikke sånn at jenter er rosa prinsesser og gutter er brautende He-Mans. Her har det egentlig vært ganske omvendt, faktisk. Så jeg kjenner meg ikke igjen i dette med jente- og guttegreier.

Jeg forstår deg godt, Java. Dog skal det sies at alle disse ønsket seg gutt FØR de fikk jenter/uten at har hatt jenter.

Jeg tenkte jo før jeg ble gravid at jeg ville ha jente fordi jeg ikke forsto meg på gutter. (Som sagt:før jeg ble gravid -ganske lenge før) Så fikk jeg en gutt som er kjempelik meg når det kommer til personlighet at jeg virkelig fikk gnidd det inn hvor lite det handler om kjønn men om personlighet.

Veldig enig med Java.

Og så synes jeg det er rart at damer - tidligere jenter - setter jenter i en stereotypisk bås. Særlig siden de selv ikke opplevde seg som rosa intrigejenter.

Vi kommer i alle varianter.

Dixie Diner skrev:

Enig med Java. Det er jo ikke sånn at jenter er rosa prinsesser og gutter er brautende He-Mans. Her har det egentlig vært ganske omvendt, faktisk. Så jeg kjenner meg ikke igjen i dette med jente- og guttegreier.

Og nettopp derfor er det vanskelig for meg å sette seg inn i at dere har kjønnspreferanser. Jeg forstår det bare ikke, men jeg registrerer at det er sånn.

Men det skremmer meg faktisk en del det med rosabloggingen og påvirkning av dem som etterhvert nå skal bli mødre. Jeg tror rammene for en del små jenter blir veldig snevre. Kanskje mer snevre enn for gutter.

Che skrev:

Jeg forstår deg godt, Java. Dog skal det sies at alle disse ønsket seg gutt FØR de fikk jenter/uten at har hatt jenter.

Jeg tenkte jo før jeg ble gravid at jeg ville ha jente fordi jeg ikke forsto meg på gutter. (Som sagt:før jeg ble gravid -ganske lenge før) Så fikk jeg en gutt som er kjempelik meg når det kommer til personlighet at jeg virkelig fikk gnidd det inn hvor lite det handler om kjønn men om personlighet.

Det er ikke ønske om en gutt jeg reagerer på. Det er begrunnelsen, og at man som voksen KVINNE velger å putte små jenter i en snev rosabås og snakke dem ned.

LilleRosin skrev:

Veldig enig med Java.

Og så synes jeg det er rart at damer - tidligere jenter - setter jenter i en stereotypisk bås. Særlig siden de selv ikke opplevde seg som rosa intrigejenter.

Vi kommer i alle varianter.

Nettopp!

Guava skrev:

Men det skremmer meg faktisk en del det med rosabloggingen og påvirkning av dem som etterhvert nå skal bli mødre. Jeg tror rammene for en del små jenter blir veldig snevre. Kanskje mer snevre enn for gutter.

Båsene blir snevre for både gutter og jenter. Jeg er skremt over hvor kjønnsdelt alt har blitt.

Veldig bra, Java. Jeg er forelder til to jenter og kjenner meg ikke igjen i disse fordommene som kommer fram. Mine to er veldig forskjellige på mange måter. Hadde de vært jente og gutt hadde sikkert mange prøvd å forklare forskjellene ut fra kjønn. Den ene har hatt en rosaperiode, den andre har det ikke. Ingen av dem driver med intriger. Hva er "jentegreier" egentlig? Nei, vekk med sånne klistrelapper. Barn er barn og de kommer i alle varianter.

Grunnen til at jeg aldri har ønsket meg ett bestemt kjønn er for all del ikke at jeg ikke har villet ha jente, eller ser på dem som rosadilldallete intrigemakere. Den tanken er veldig fjern for min del.

Jeg har heller aldri sagt til noen at jeg unner dem å få gutt, eller bedre lykke neste gang til folk som har jenter.

Bedre lykke neste gang, det søren meg utrolig hva folk får seg til å si!
Jeg fikk et ektefølt tupp i leggen på barsel av en illsint nevø da, når leveranse av en fetter uteble. (Han var nettopp fylt tre, og har kun kusiner på alle kanter). Vi har ledd endel av den etterpå, men ikke så mye av det eldre medlemmet i familien som spontant utbrøt " å nei, så synd" da vi fortalte at jente nr to var på vei.

Ellers dulter jeg på Java.

Jeg er enig med Java jeg også. Hva slags holdninger er det som ligger bak når en omtaler jenter som rosa prinsesser før de er født engang?

Jeg har to jenter, og selv om den ene er veldig glad i rosa og prinsesser er det jo ikke det som definerer hvem hun er og hvem hun skal bli. Jeg var rosajente og lekte med Barbie, og det gikk bra med meg. Helt sant. Feminist og greier.

Men ja, jeg svarte at jeg ønsket meg jenter. Jeg har ikke noen rasjonell forklaring på det, det var et magefølelsesvar. Selvsagt hadde jeg blitt akkurat like glad for gutter. Det er jo et fantastisk privilegium å få barn i det hele tatt.

Spiller det ikke noen rolle at man ikke hadde noe spesielt ønske?
Jeg har alle fire gangene vært likegyldig til kjønn, helt ærlig. Ingen tror meg når jeg sier det og det synes jeg faktisk er ganske teit. Jeg har ønsket meg barn, rett og slett.