Hvilket kjønn ønsket du helst?

*****************

Guava skrev:

Jeg synes egentlig dette er veldig rart. Betyr kjønn så mye for kommunikasjon?
Altså om man har gått på kjønnsdelt barnehage og skole og ikke kjenner noen av motsatt kjønn skjønner jeg jo at det er skummelt,men det er da sjeldent sånn?

Tja ... er det ikke slik at de fleste jenter leker med andre jenter og de fleste gutter leker med andre gutter? Ser slik ut på skolen her i alle fall, og så vidt jeg husker fra oppveksten var det stort sett slik da også. Jentene hang sammen i jentegjenger, guttene hang sammen i kameratflokker. Var det ikke slik der du vokste opp? Var alle blandet hele tiden, gutter og jenter hang like mye sammen? Er det slik hos dine barn når de kommer opp i skolealder? Hvorfor har vi egentlig "venninnekvelder", "jenteturer", "gutteturer", arrangerer "jentebursdag", "guttebursdag" etc? Hvorfor etterlyser nå helsevesenet flere mannlige helsesøstre i skolen, fordi gutter savner en av samme kjønn de kan betro seg til? Selvsagt er det mange som har bestevenner av motsatt kjønn, jeg vet jo det. Men sånn for de fleste, så er det vel mest utbredt at jenter/kvinner har bestevenninner, og gutter/menn har bestekompiser? Og hvis det ikke handler om hvem man kommuniserer best med, hva handler det da om?

Jeg er mer overrasket over at det finnes folk som ikke er klar over dette, enn det motsatte.

Det er vel aldri snakk om at det skal være skummelt å få barn av annet kjønn enn man så for seg. Igjen, tror folk legger litt mer i det enn hva det egentlig er.

noen skrev:

Men det er jo akkurat sånne tanker som jeg ikke helt skjønner. Kjent og trygt på hvilken måte? Sånn bortsett fra det rent kroppslige.

At jeg er en jente selv, og har vokst opp med jentevenner?

Polyanna skrev:

Liten digresjon, men: Hvert år kjøper jeg en samle-julepynt til hver av barna, nå har de en hel liten samling etter hvert. Kjære ting de pakker frem hvert år. Som selvsagt reflekterer min smak, og antagelig vil forme slik de ser på hvordan "jul skal se ut" når de blir voksne. Slik min smak er preget av mitt barndoms juletre.

Og hvert år når jeg står og pakker ned eskene igjen så sukker jeg og håper at gutta ikke skal finne seg damer som nekter dem å bruke pynten de har med seg hjemmefra, fordi det ikke passer inn i den stilen DE har med seg og vil ha, og som insisterer på at deres smak skal "vinne"... (Det kan selvsagt også skje at gutta mine bare vil ha sølv og lilla eller noe, men det ser jeg liksom på som mindre sannsynlig 😛)

Det har du nevnt før, og jeg synes fremdeles det er kjempekomisk. Er det virkelig viktig for deg at guttene dine skal like "din" julepynt fremfor sin fremtidige eventuelle kones julepynt? Det synes jeg er kjemperart og fremmed (muligens forsterket av at jeg er gift med en mann som har veldig mye sterkere meninger om pynt og design enn jeg har selv, og som neppe ville latt sin mors nostalgi trumfe hverken det han selv ønsket eller det jeg ønsket).

Jeg syns jo det er komisk selv også, denne bekymringen. Vet ikke helt hvorfor det skulle plage meg, men tror det er en blanding av at det ville vært "sløsing" om svigerdatteren ga alt bort til loppemarked, men, mer viktig, OM det nå skulle være at gutten skulle like dette, forbinde det med det jul "er", og så komme i et forhold der hans ønsker og smak ble overkjørt av en som har "fasiten" fordi hun styrer jula og hun styrer estetikken, så er DET en trist ting i seg selv. Og det er jo ikke veldig uvanlig.

Skilpadda skrev:

Det har du nevnt før, og jeg synes fremdeles det er kjempekomisk. Er det virkelig viktig for deg at guttene dine skal like "din" julepynt fremfor sin fremtidige eventuelle kones julepynt? Det synes jeg er kjemperart og fremmed (muligens forsterket av at jeg er gift med en mann som har veldig mye sterkere meninger om pynt og design enn jeg har selv, og som neppe ville latt sin mors nostalgi trumfe hverken det han selv ønsket eller det jeg ønsket).

Det viktige er vel at hun samler julepynt til dem ut fra en god tanke om at de skal ha den med seg i livet som fine barndomsminner?

Jeg har alltid fått julepynt av moren min selv og tar den nostalgisk frem hver eneste jul. Mannen min har masse arvet julepynt fra bestemoren sin. Jeg skjønner godt hva Polyanna mener. Jeg er dog i overkant opptatt av både jul og nostalgi .

Skilpadda skrev:

Det har du nevnt før, og jeg synes fremdeles det er kjempekomisk. Er det virkelig viktig for deg at guttene dine skal like "din" julepynt fremfor sin fremtidige eventuelle kones julepynt? Det synes jeg er kjemperart og fremmed (muligens forsterket av at jeg er gift med en mann som har veldig mye sterkere meninger om pynt og design enn jeg har selv, og som neppe ville latt sin mors nostalgi trumfe hverken det han selv ønsket eller det jeg ønsket).

Og hva med datteren? Hva om hun får seg en kjæreste som ikke liker julepynten?

Jeg har en mann som er designer og opptatt av estetikk. Det hadde ikke gått at jeg hadde innført min stil som et enevelde altså. Verken på juletrær eller noe annet. Vi har hver våre områder hvor en av oss kanskje mener litt mer enn den andre, men stilen i hjemmet vårt er definitivt et samarbeid.

Lille*My skrev:

Tja ... er det ikke slik at de fleste jenter leker med andre jenter og de fleste gutter leker med andre gutter? Ser slik ut på skolen her i alle fall, og så vidt jeg husker fra oppveksten var det stort sett slik da også. Hvorfor har vi egentlig "venninnekvelder", "jenteturer", "gutteturer", "jentebursdag", "guttebursdag", "kompisgjenger", "venninnegjenger", etc? Hvorfor etterlyser nå helsevesenet flere mannlige helsesøstre i skolen, fordi gutter savner en av samme kjønn de kan betro seg til? Selvsagt er det mange som har bestevenner av motsatt kjønn, jeg vet jo det. Men sånn for de fleste, så har vel jenter/kvinner bestevenninner, gutter/menn har bestekompiser. Hvis det ikke handler om hvem man kommuniserer best med, hva handler det da om?

Sosialisering? Påvirkning fra barna er små?

Jeg har vokst opp med venner av begge kjønn, har dratt på turer med alle slags folk og sånn er det fortsatt. Og jeg mener helt alvorlig at jeg ikke "kjenner meg igjen" i andre kvinner fordi de er av samme kjønn som meg. Det handler om helt andre ting som felles humor, felles interesser og andre ikkekjønnsrelaterte ting.

Tallulah skrev:

Og hva med datteren? Hva om hun får seg en kjæreste som ikke liker julepynten?

Jeg har en mann som er designer og opptatt av estetikk. Det hadde ikke gått at jeg hadde innført min stil som et enevelde altså. Verken på juletrær eller noe annet. Vi har hver våre områder hvor en av oss kanskje mener litt mer enn den andre, men stilen i hjemmet vårt er definitivt et samarbeid.

Jeg er selvsagt dønn rasjonell i mine irrasjonelle bekymringer og vet godt at selv om det skjer at menn trumfer damer på smak, så er det statistisk sett mye mindre sannsynlig.

(Med henne er det mer grunn til å uroe seg over at hun skal ditche diskret Karen Blixen-pynt og gå bananas med knallfargede papegøyepynt, hvis jeg skal dømme etter tidlige forsøk på å kle henne opp i duse Pomp de Lux-klær - straks tvungent nederst i kleskurven og erstattet av bringebørrødt i kombinasjon med turkis og lillastriper. )

Polyanna skrev:

(Med henne er det mer grunn til å uroe seg over at hun skal ditche diskret Karen Blixen-pynt og gå bananas med knallfargede papegøyepynt, hvis jeg skal dømme etter tidlige forsøk på å kle henne opp i duse Pomp de Lux-klær - straks tvungent nederst i kleskurven og erstattet av bringebørrødt i kombinasjon med turkis og lillastriper. )

Hun høres ut som noen jeg kan spleise med Hiawata. Han vokser jo opp i et hjem hvor definitivt more is more. Og det gjenspeiles i svært fargerik julepynt.

Ja, jeg hadde en viss dekor i tankene her.

Røverdatter skrev:

Det viktige er vel at hun samler julepynt til dem ut fra en god tanke om at de skal ha den med seg i livet som fine barndomsminner?

Ja, jeg synes ikke det er komisk, altså. Det er bare angsten for at stakkarne skal overkjøres av fremtidige, overkjørende kjærester jeg fniser av.

Kanskje mest angst for at de skal BLI stakkarer?

noen skrev:

Sosialisering? Påvirkning fra barna er små?

Jeg har vokst opp med venner av begge kjønn, har dratt på turer med alle slags folk og sånn er det fortsatt. Og jeg mener helt alvorlig at jeg ikke "kjenner meg igjen" i andre kvinner fordi de er av samme kjønn som meg. Det handler om helt andre ting som felles humor, felles interesser og andre ikkekjønnsrelaterte ting.

Selvsagt kommer det også an på en hel masse annet hvem man har felles kjemi med, jeg sier ikke at kjønn er alt som betyr noe. Men hvis du er helt ukjent med fenomenet at jenter oftere leker med andre jenter og gutter leker med andre gutter, aldri har hørt om venninnekvelder eller gutteturer, så er jeg veldig nysgjerrig på hvor du vokste opp.

At ei jente som bare har søstre, og som først og fremst hadde jentevenner i oppveksten tenker at hun forstår seg bedre på jenter, er ikke så veldig uforståelig for meg altså. Likedan om man bare har brødre, og bare lekte med gutter i oppveksten, og dermed tenker at man lettere klarer å forholde seg til og forstå seg på guttunger. For meg er ikke dette det minste rart. Nesten litt rart at det skal være vanskelig å forstå.

Polyanna skrev:

Kanskje mest angst for at de skal BLI stakkarer?

Det kan jeg jo forsåvidt forstå. (Uten at det skal tolkes som at jeg tror det er stor sjanse for det.)

Jeg tenker med gru på den smellen dere mormorwannebes får når datteren blir lesbisk og dere får en mormor til å konkurrere med

:mohaha:

Polyanna skrev:

Ja, jeg hadde en viss dekor i tankene her.

Men Hiawata syns nok duse Karen Blixen-julepynt passer fint ved siden av hans Cookie Monster, Cola-truck, perlemorskimrende alligator og diverse hjemmemalte kuler. Han er raus sånn.

Og jeg syns selvsagt det vil være syns om hans fremtidige kjæreste skulle nekte ham å bruke sin julepynt om han ville det, men det har lite med at han er gutt å gjøre. Uten at jeg har noe sammenlikningsgrunnlag, jeg har jo bare ham.

Jeg er ikke så opptatt av julepynt, men ser for meg at det kunne blitt kleint om svigermor kom hit med en diger eske, og det var jeg som var vanskelig om jeg ikke likte den. Jeg håper vel at barna mine tar mer hensyn til partnerens smak enn min. Enn så lenge er det gutten som er den sentimentale av dem, frøkna er mer lik sin mor.

Lille*My skrev:

Selvsagt kommer det også an på en hel masse annet hvem man har felles kjemi med, jeg sier ikke at kjønn er alt som betyr noe. Men hvis du er helt ukjent med fenomenet at jenter oftere leker med andre jenter og gutter leker med andre gutter, aldri har hørt om venninnekvelder eller gutteturer, så er jeg veldig nysgjerrig på hvor du vokste opp.

Nå hoppet du over den biten der jeg skrev at jeg tror det fenomenet du nevner i stor grad skyldes påvirkning fra samfunnet rundt mer enn at det oppleves mer naturlig for jenter å leke med jenter enn med gutter. Og har man vokst opp med dette ender man jo hovedsakelig opp med venner av samme kjønn og da blir det naturlig nok de man drar på tur med også.

Svigermor kommer hit med alt mulig, hun og jeg tar i mot de underligste ting.

Så jeg er i det minste rollemodell, da.


Det er mest fordi jeg er lat og ikke gidder kjøpe egne møbler og sånt.