Hvilket kjønn ønsket du helst?

Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle ha gutt før jeg fikk barn. Nå som det etter hvert kom en gutt likevel er det selvsagt den naturligste ting av verden å være guttemamma. Eldstejenta her har nok formet sin personlighet svært uavhengig av min oppfatning av hvordan det er å ha jenter. Jeg skjønte tidlig at det ikke var noe poeng i å gi henne det fine dukkehuset som jeg selv ønsket meg, men aldri fikk, for å si det slik. Så min forestilling om hvordan det var å være gutte- vs jentemamma stemte rimelig dårlig, og jeg hadde neppe behandlet dem noe annerledes om jeg hadde hatt andre forestillinger i hodet før jeg fikk dem.

******************

Skremmern skrev:

Jeg tror du legger for mye i det, Guava. Det at man ser for seg et bestemt kjønn, eller svarer "gutt" eller "jente" når spurt om hva man håper det blir, betyr ikke at man blir skuffet, lei seg eller ulykkelig over å få det motsatte.

Jeg ønsket meg gutt som nr. 2, men det var jo før jeg fikk Mellomsøs, nå som jeg har henne betyr jo kjønn nada og niks, det er jo personen og individet jeg har og elsker, men da hun bare var en tanke og to streker på en test, var jo saken en helt annen.

Men hadde jeg vært ditt barn hadde jeg ikke likt å høre fra andre at du hadde snakket rundt om at du hadde preferanse for et annet kjønn da du gikk gravid.

Lille*My skrev:

Så du tror altså at de som har ønsket seg det ene eller det andre, ut fra forestillinger om hvordan det ville bli, behandler barna sine i forhold til dette, og lar dem ikke forme sin personlighet uavhengig av dette?

Ja, da tror jeg du legger VELDIG mye mer i det enn hva som er realiteten. De fleste vil vel, som du sier, oppleve at ting er helt annerledes enn de trodde, ikke bare i forhold til om det er gutt eller jente, men det å ha barn i det hele tatt. Hva man prøvde å fortrenge eller ikke av tanker man hadde i svangerskapet tror jeg har minimalt å si gitt.

Tror du at folk som ønsker seg det ene foran det andre ikke har noen forestillinger om hvordan jenter er og gutter er som vil påvirke hvordan de oppdrar barna sine?

Jeg tror de aller fleste av oss - uansett hvor bevisste vi er - behandler jenter og gutter forskjellig i smått eller stort. En dansk doktorgrad har sett på en barnehage der de ansatte selv mente de var veldig bevisste på kjønn og at de behandlet jenter og gutter likt. Gjennom filming så forskeren på hva som var praksis i ulike situasjoner og diskuterte filmopptakene med de ansatte. Det viste seg at det var stor forskjell på hvordan de behandlet jenter og gutter. Mange små ting gjennom barnehagedagen.

Sånn tror jeg det er for mange av oss i større eller mindre grad.

Lille*My skrev:

Slik var det for meg også, før eldste kom. Nå som det kom en gutt likevel er det selvsagt den naturligste ting av verden å være guttemamma. Eldstejenta her har nok formet sin personlighet svært uavhengig av min oppfatning av hvordan det er å ha jenter. Jeg skjønte tidlig at det ikke var noe poeng i å gi henne det fine dukkehuset som jeg selv ønsket meg, men aldri fikk, for å si det slik. Så min forestilling om hvordan det var å være gutte- vs jentemamma stemte rimelig dårlig, og jeg hadde neppe behandlet dem noe annerledes om jeg hadde hatt andre forestillinger i hodet før jeg fikk dem.

Nei, så fort de er født så spiller det aller størst rolle hvem de er i seg selv, og veldig liten rolle hvem man har sett for seg at de skal være. Det er jo det som er så fantastisk og givende.

noen skrev:

I 99 % av tilfellene der man har tenkt at man ønsker seg det ene framfor det andre må det jo skyldes at man har noen kjønnsstereotypier inne i hodet sitt som man burde gjøre alt for å kvitte seg med.

Jeg ønsket meg som sagt mine to kjønn av praktiske årsaker, og vil på det sterkeste avvise at det har noe med kjønnsstereotypier å gjøre.

Og hvis man synes det er kjempegøy med ballett og tutuskjørt og å flette hår (hvilket IKKE jeg er, mildt sagt), så skjønner jeg jo at man synes det kan være artig med en jente.

Guava skrev:

Men hadde jeg vært ditt barn hadde jeg ikke likt å høre fra andre at du hadde snakket rundt om at du hadde preferanse for et annet kjønn da du gikk gravid.

Jeg ser ikke helt for meg sammenhengen og at det skulle komme opp i det hele tatt? At jeg er med på en eller annen reality og griner fordi ungen i magen viser seg å være noe annet enn det jeg håpet på, ja - helt klart, er jeg rosablogger som dokumenterer at jeg vil ha en liten prinsesse jeg kan flette håret på, og i den forbindelse ytrer mange ufine kommentarer om gutten som er på vei, ja, helt klart, som ung deltager i unge mødre som lesser av meg alt det hjernedøde jeg har på hjertet akkurat der og da - såklart, da ser jeg poenget ditt! Men at jeg skal ha ytret til en som spurte en eller annen gang for 20 år siden at jeg trodde eller håpet at ungen i magen skulle bli jente og så ble det gutt, og at det skulle komme tilbake til ungen og plage ham resten av livet? Ser ikke den, altså.

Dette er som jeg har forsøkt å si lenger opp i tråden ikke en stor greie, og det ser ikke ut til å være en stor greie for noen av de som svarer i tråden, heller.

Pelle skrev:

Og hvis man synes det er kjempegøy med ballett og tutuskjørt og å flette hår (hvilket IKKE jeg er, mildt sagt), så skjønner jeg jo at man synes det kan være artig med en jente.

Men noe av poenget er at da går man ut fra at barnet også vil synes det er gøy, og jeg tror ikke det er noe i jenters gener som trekker dem mot ballett, tutuskjørt og flettet hår.

Jeg synes tvert i mot at det virker som om det kan ha vært en greie for en del i tråden. I alle fall har ønskene vært basert på forestillinger om hvordan gutter og jenter ER.

Jeg synes også det er forskjell på å si hva man tror det er og hva man ønsker at det er.

noen skrev:

Tror du at folk som ønsker seg det ene foran det andre ikke har noen forestillinger om hvordan jenter er og gutter er som vil påvirke hvordan de oppdrar barna sine?

Jeg tror de aller fleste av oss - uansett hvor bevisste vi er - behandler jenter og gutter forskjellig i smått eller stort. En dansk doktorgrad har sett på en barnehage der de ansatte selv mente de var veldig bevisste på kjønn og at de behandlet jenter og gutter likt. Gjennom filming så forskeren på hva som var praksis i ulike situasjoner og diskuterte filmopptakene med de ansatte. Det viste seg at det var stor forskjell på hvordan de behandlet jenter og gutter. Mange små ting gjennom barnehagedagen.

Sånn tror jeg det er for mange av oss i større eller mindre grad.

Jo, jeg tror alle har forestillinger om hvordan gutter og jenter er, og at det til en viss grad påvirker hvordan vi behandler dem. Og ikke bare dem som ønsker seg det ene framfor det andre. Det har med samfunnet vi er oppvokst i å gjøre, ikke hva slags ønsker vi har om kjønn. Og hvor mye vi lar det påvirke hvordan vi oppdrar barna har med refleksjonsnivå og bevissthet å gjøre.

Jeg ER jo jente selv så at jeg da ønsker meg en jentebaby er kanskje ikke så rart? Og jeg tror jeg hadde savnet det å ikke ha "mitt eget kjønn" i huset, hvis jeg var mor til bare gutter. Men det betyr ikke at gutter er mindre verdt eller at jeg elsker jentene mine mer enn guttene mine. Jeg tror det handler om forestillinger, rett og slett, og det som oppleves som kjent og "trygt".

Guava skrev:

Jeg synes også det er forskjell på å si hva man tror det er og hva man ønsker at det er.

Jeg redigerte teksten min litt, men for meg er det ingen forskjell. Jeg hadde ikke noe tungtveiende bak "ønsket" mitt.

Ja, jeg synes ikke det er så rart at man har en slags forestilling om at man vil kommunisere bedre med, og forstå bedre en av samme kjønn som seg selv. Særlig hvis man ikke var vant med å omgås det andre kjønn så mye gjennom oppveksten. For det er vel mye det det handler om, hva man tror man kommer til å få nærest forhold til. Ikke "tror" som i fornuftig forstand, for med fornuften vet vel alle at man får et nært forhold til barna uansett, og at det kommer mer an på personlighet enn på kjønn. Men mer som en irrasjonell følelse, før man har opplevd noe annet.

noen skrev:

Men noe av poenget er at da går man ut fra at barnet også vil synes det er gøy, og jeg tror ikke det er noe i jenters gener som trekker dem mot ballett, tutuskjørt og flettet hår.

Nei, men foreldre er jo til en viss grad med og tilrettelegger for sine barns frididsaktiviteter og utseende. Feks er mannen min glad i fotball, og vil at begge våre barn skal prøve å spille fotball (med mindre de protesterer). Jeg liker ikke hårgreier, datteren vår har derfor ganske kort hår. Å daglig pynteflette på en gutt med langt hår fordi mamma synes det er gøy er jo ikke særlig snilt, synes jeg. Hadde jeg syntes det var stas med hårpynting, ville jeg selvsagt at hun skulle hatt langt hår, med mindre hun ba om å få klippe det kort. Elsker jeg ballett og strutteskjørt, ville jeg mest sannsynlig meldt på datteren min slik dansing - med mindre hun ba om å la være, er jeg kjempeglad i alpint ville jeg nok meldt på den aktiviteten isteden. Og så videre.

Skremmern skrev:

Jeg ER jo jente selv så at jeg da ønsker meg en jentebaby er kanskje ikke så rart? Og jeg tror jeg hadde savnet det å ikke ha "mitt eget kjønn" i huset, hvis jeg var mor til bare gutter. Men det betyr ikke at gutter er mindre verdt eller at jeg elsker jentene mine mer enn guttene mine. Jeg tror det handler om forestillinger, rett og slett, og det som oppleves som kjent og "trygt".

Men det er jo akkurat sånne tanker som jeg ikke helt skjønner. Kjent og trygt på hvilken måte? Sånn bortsett fra det rent kroppslige.

Lille*My skrev:

Ja, jeg synes ikke det er så rart at man har en slags forestilling om at man vil kommunisere bedre med, og forstå bedre en av samme kjønn som seg selv. Særlig hvis man ikke var vant med å omgås det andre kjønn så mye gjennom oppveksten.

Jeg synes egentlig dette er veldig rart. Betyr kjønn så mye for kommunikasjon?
Altså om man har gått på kjønnsdelt barnehage og skole og ikke kjenner noen av motsatt kjønn skjønner jeg jo at det er skummelt,men det er da sjeldent sånn?

Men har dere aldri følelser dere egentlig ikke anerkjenner og som dere vet er tullete?

Pelle skrev:

Og hvis man synes det er kjempegøy med ballett og tutuskjørt og å flette hår (hvilket IKKE jeg er, mildt sagt), så skjønner jeg jo at man synes det kan være artig med en jente.

Men da måtte de ikke fått min jente, vel å merke.

Røverdatter skrev:

Men har dere aldri følelser dere egentlig ikke anerkjenner og som dere vet er tullete?

Jo definitivt.

Røverdatter skrev:

Men har dere aldri følelser dere egentlig ikke anerkjenner og som dere vet er tullete?

Jo, ofte.