Hvilket kjønn ønsket du helst?

Enig med deg Java. Som en som ønsket seg jente kan jeg i allefall si at rosa klær og prinsesser overhodet ikke var, eller er, en del av det.

Myria skrev:

Enig med deg Java. Som en som ønsket seg jente kan jeg i allefall si at rosa klær og prinsesser overhodet ikke var, eller er, en del av det.

Men hvorfor ønsket du deg et kjønn fremfor et annet? Jeg syns det er kjemperart. Jeg kan forstå tanker rundt at det hadde vært kjekt med motsatt av det man har, eller at man føler man "kjenner" jenter i kraft av å være en selv, men å ønske seg et spesielt kjønn framfor et annet er veldig fremmed for meg.

Og bare så det er sagt, jeg syns det er like rart å ønske seg en gutt basert på at man tror de er sånn eller slik.

Jeg ønsket meg ikke ett kjønn framfor et annet, jeg ønsket å ha både gutter og jenter. Nå fikk jeg tilfeldigvis gutter først, så derfor ønsket jeg jente til slutt. Hadde jeg først fått to jenter hadde jeg ønsket meg gutt.

Myria skrev:

Jeg ønsket meg ikke ett kjønn framfor et annet, jeg ønsket å ha både gutter og jenter. Nå fikk jeg tilfeldigvis gutter først, så derfor ønsket jeg jente til slutt. Hadde jeg først fått to jenter hadde jeg ønsket meg gutt.

OK, den forstår jeg.


Ellers syns jeg innlegget til Java var bra. Ved å si slik om jenter setter man både gutter og jenter i bås. Ved å tro at det er kun jenter som driver med intriger går man glipp av samme type mobbing blant gutter. Når man sier at man ikke "forstår seg på jentegreier" sier man at gutter er enklere. Enklere er ikke alltid positivt. Og gutter er ikke enklere, mer reale eller mindre opptatt av stæsj og staffasje. Noen er det, akkurat som noen jenter er det. Resten er miljø, og avhengig av hvordan vi oppdrar ungene våre.

Flere av mine venninner forteller at de ønsket seg jenter fordi de tenker at de vil ha et nærmere forhold til en datter enn en sønn og at de automatisk vil få et nærmere forhold til barnebarna. De tenker også at en datter vil stille opp for dem i alderdommen og føle større pliktfølelse når det gjelder å komme på besøk.

Selv får jeg bakoversveis av alt dette. Man får det forholdet til andre som man legger opp til selv og inviterer til, og jeg ønsker virkelig ikke at barna mine skal komme innom meg av plikt når de blir voksne. Jeg håper de vil synes at det er hyggelig å være litt sammen med meg av og til.

Stakkars døtrene som blir født med en forventning om at de skal føle mye støre ansvar for å stille opp for foreldrene i voksenlivet enn evt. brødre. Jeg tenker slike holdninger vil prege oppdragelsen på en ugrei måte også.

Er også forsåvidt enig med Java. Det er blitt veldig satt at gutter er blå, høylydte og rampete, mens jenter er rosa, dillete og full av intriger. Alle er de barn og bør få ha sine egne preferanser og ønsker for hvordan de er uten innblanding fra handelstanden eller velment familie, venner og ukjente.
Minsten her ble tatt for å være jente til han var 4,5 år og klipte av seg lokkene. Antagelig har pappaen en finger med i spillet da. Nå sparte han igjen til lenger hår, men ble regelrett mobbet av faren slik at han ville klippe seg. Kom også da fram at han på skolen ble "mobbet" for det noe lange håret sitt og kalt jente. Fy søren så sint jeg ble innvendig da.

Det jeg syns er synd et at man blir satt ned på/sett på som rar fordi man har ønsker om kjønn. Og da mener jeg har, og ikke hvorfor. Selv om jeg ønsket meg en jente andre gangen, så var det jo slettes ikke feil at lillebror kom.

Jeg blir ærlig og oppriktig sjokkert over kommentarene noen guttemødre her inne har fått. Virkelig. Jeg har aldri opplevd noe liknende med mine to jenter. Jeg prøvde meg riktignok på "det kan jo være at det blir en gutt", da jeg skulle prøve å overtale mannen til at vi skulle få en tredje. Men det hjalp ikke.

Men jeg er også litt overrasket og lei meg over at det å ha ønsket seg jente blir assosiert med å ønske seg en rosa pyntedukke. Eller de som helst ville ha gutter fordi de skulle slippe å være med på "jentegreier". Her opplever jeg en nedvurdering av jenter og det feminine som nesten er på linje med det HV sier at hun opplevde fra sin familie. Jeg er glad for at jeg har en familie (inkludert gamle og konservative bestefedre) som mener at jenter er like kule som gutter og kan gjøre akkurat det de selv vil.

Jeg er ærlig på at jeg ønsket meg en jente, men jeg hverken er, eller har, rosa pyntedukker for det. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsket meg det egentlig. Kanskje en følelse av at det ville være lettere å forholde seg til noe jeg "kjente"? Og jeg er, som de fleste her tror jeg, helt overbevist om at jeg ville blitt like lykkelig for gutter om det var det jeg hadde fått.

Utrolig bra og betimelig skrevet av Java, hva i all verden er det her for slag syn?

Jeg å også kommentere Guavas innlegg under her, dette er tøys fra ende til annen. Bloggverden er da full av veldkledte, små "menn" med passelig sjabbysjikke treleker og sixpence.

Jeg kjente at jeg ble sur et øyeblikk her, altså. Hvor mye diskuterer vi ikke problemer med å finne kjønnsnøtrale klær og leker, hvordan gutter og jenter behandles ulikt, så skal man sette kjønnene i bås på denne måten
Nei, makan.

Guava skrev:

Jeg tror dessverre at det er veldig PK i en del grupper med kjønnspreferanser og det skinner ganske tydelig gjennom i bloggeverden hvor unge mødre bruker sine yndige små prinsesser i bloggebisnissen sin. Et perfekt rosa hjem og en perfekt rosa mamma trenger en perfekt rosa prinsesse med sløyfe i hårlokken etterhvert.

Jeg har aldri hatt kjønnspreferanser, men har opplevd veldig mange ganger at folk ikke tror meg. Det er visst ikke mulig for en del å forstå, men jeg vet at ganske mange er som meg.

Jeg kan ikke si at det har vært noe jeg har vært opptatt av. Men må innrømme at jeg ble litt satt ut når storesøster ble født og ikke var gutt slik som de sa på UL. Jeg trodde faktisk at jordmor spøkte med meg.

Når jeg ble gravid med gutten min tenkte jeg at det hadde føltes trygt å få en jente til, for da kunne jeg liksom jenter fra før. Men fant jo ut at det gikk helt fint å være mor til gutt også. Og når lillesøster ble født hadde vi jo allerede en av hver.

Jeg tenkte på min egen barndom da vi skulle ha barn, og siden den barndommen jeg tenkte på var en jente-barndom, så jeg for meg en jente. Men jeg ble slett ikke skuffet da jeg fikk vite at det var en gutt - jeg ble heller litt sjokkert/begeistret over dette "beviset" på at det faktisk var en ekte person! - så jeg synes ikke det er riktig å si at jeg "ønsket meg" en jente. Mest at når jeg så for meg et barn, før jeg hadde et konkret barn å se for meg, så var det en jente jeg så.

Når jeg ser på forholdet svigermor har til både sønnen sin og sønnesønnen sin, føles det ellers helt latterlig å skulle bekymre meg om at jeg som guttemamma ikke skulle kunne ha et nært og godt forhold til barnet mitt, både som liten og som voksen. Det tror jeg, som mange andre har sagt, mest av alt har med personlighet og egne valg å gjøre.

Og jeg savner ikke å ha en jente, hverken i stedet for eller i tillegg til. 🙂

Det kan ikke være sånn at å ønske seg en jente/gutt skulle være noe mindre moralsk høyverdig enn å ikke ha kjønnspreferanser. Det er ingen vits i å tabubelegge folks individuelle ønsker.

Blå skrev:

Men jeg er også litt overrasket og lei meg over at det å ha ønsket seg jente blir assosiert med å ønske seg en rosa pyntedukke.

Jeg nevnte det i den andre tråden, og da mente jeg ikke at alle jentemødre har ønsket seg en jente, men alle jeg har hørt uttale seg om at de ønsker seg en jente, da har det vært nevnt i sammenheng med at de syns gutter er bråkete, de liker ikke gutteleker, det er så mye fint til jenter, da kan de bli venninner, pappaen vil ha en liten prinsesse han kan forsvare og liknende. Der er det altså foreldrene som ønsker seg en kjønnstereotypi.

Zoë skrev:

Det er ingen vits i å tabubelegge folks individuelle ønsker.

Det synes jeg blir en for enkel uttalelse. Klart, man kan ikke bestemme over hva folk ønsker seg, og det er heller ikke noe jeg synes man burde kunne. Men jeg synes det er all mulig grunn til å oppfordre til kritisk tenking rundt det folk (eller en selv) ønsker seg, og ikke minst rundt grunnene til at det er det de ønsker seg, slik at man har mulighet til å jobbe med å dempe fordommer, forskjellsbehandling og andre mulige utslag av de ønskene folk har.

Og jeg mener ikke å si at det er åpenbart galt å ønske seg det ene kjønnet fremfor det andre, mer at jeg synes det er verdt å tenke over grunnene til dette ønsket, og ikke minst de begrunnelsene man hevder offentlig. På samme måte som jeg synes det er verdt å bevisstgjøre seg selv på grunnene til andre valg man foretar og andre preferanser man har.

Skilpadda skrev:

Det synes jeg blir en for enkel uttalelse. Klart, man kan ikke bestemme over hva folk ønsker seg, og det er heller ikke noe jeg synes man burde kunne. Men jeg synes det er all mulig grunn til å oppfordre til kritisk tenking rundt det folk (eller en selv) ønsker seg, og ikke minst rundt grunnene til at det er det de ønsker seg, slik at man har mulighet til å jobbe med å dempe fordommer, forskjellsbehandling og andre mulige utslag av de ønskene folk har.

Det er jeg helt enig med deg i.

Jeg tror imidertid de fleste av oss har preferanser i ulike grad for det meste her i livet. Det må være greit å kunne lufte tankene sine uten å bli møtt av et "Hvorfor ønsker du deg jente? Hæ, hæ?". Det er vel mest formen jeg er opptatt av. Man kan godt lage et klima hvor å innrømme slike preferanser er så lite PK at å si det høyt blir skamfult. Det synes jeg ikke er ideelt, og vil nå i ihvertfall ikke bidre til en ok samtale som kan føre til refleksjon.

En ting som jeg syns er litt rart når det gjelder ønske om ett bestemt kjønn: Før man blir gravid så vet man at kjønn ikke er noe som går an å velge. Når man har blitt gravid, vet man at det barnet fra første stund er enten gutt eller jente, uansett hva man måtte ønske, og da føles det på en måte illojalt å gå rundt å hevde at man har mest lyst på en av delene. Selv om jeg går ut fra at de aller fleste opplever det som "riktig barn" når det først er født, så hadde ihvertfall jeg følt det litt kleint å ha gått rundt og sagt jeg ønsket meg noe jeg ikke fikk.

Filifjonka skrev:

En ting som jeg syns er litt rart når det gjelder ønske om ett bestemt kjønn: Før man blir gravid så vet man at kjønn ikke er noe som går an å velge. Når man har blitt gravid, vet man at det barnet fra første stund er enten gutt eller jente, uansett hva man måtte ønske, og da føles det på en måte illojalt å gå rundt å hevde at man har mest lyst på en av delene. Selv om jeg går ut fra at de aller fleste opplever det som "riktig barn" når det først er født, så hadde ihvertfall jeg følt det litt kleint å ha gått rundt og sagt jeg ønsket meg noe jeg ikke fikk.

Det har jeg tenkt også. Nå har ikke jeg hatt noen sterke preferanser og har kunnet oppriktig si at jeg ønsker meg et barn. Men jeg ville nok ikke flagget det veldig om jeg øsnket meg det ene framfor det andre, nettopp av grunnen du nevner over her.

...så i og for seg snakker jeg mot meg selv her nå.

Men det er fanesaken min om at så lite som mulig bør være tabubelagt som kludrer det til for meg.

Etter to gutter ønsket jeg meg jente. Og fikk det.

Skilpadda skrev:

Det synes jeg blir en for enkel uttalelse. Klart, man kan ikke bestemme over hva folk ønsker seg, og det er heller ikke noe jeg synes man burde kunne. Men jeg synes det er all mulig grunn til å oppfordre til kritisk tenking rundt det folk (eller en selv) ønsker seg, og ikke minst rundt grunnene til at det er det de ønsker seg, slik at man har mulighet til å jobbe med å dempe fordommer, forskjellsbehandling og andre mulige utslag av de ønskene folk har.

Hør, hør!