Hjelp meg å definere familievold

Alltid når det er snakk om lovgivning om familier, hva som bør være norm, hva som skal gjelde de fleste og hva som er bra for barn dukker den samme problemstillingen opp:

Én regel funker ikke for alle familier. Det er noen familier som er utsatt, spesielt familier med volds- og/eller rusproblematikk.

Så sier man at det er en selvfølge at for slike familier så skal det jo ikke anvendes den generelle regelen. Da må man jo bruke hodet og finne en annen løsning.

Og da kommer min store kjepphest i slike saker:

Hvordan gjenkjenner vi disse familiene? Hva skal til for at man da skal gjenkjennes som en familie med voldsproblematikk? Når skal rett og slett reglene som Storberget med flere så fint vil ha på plass begynne å gjelde?

Slik det er i dag er det automatikk i at idet den ene siden sier "den andre siden utøver vold" så svares det lynrasket "den første siden sprer løgner og bruker barna og skremmer dem".

Så står situasjonen låst og regelverket for voldsutsatte familier trer ikke i kraft fordi ingen kan vite om denne familien har en voldsproblematikk slik den ene sier eller er rammet av løgn slik den andre sier. Det er ingen som ønsker å ta stilling fordi det å ta stilling er ensbetydende med å velge side.

Så - når skal man si at en familie har en voldsproblematikk?

Hvis en person føler seg truet, så er det vold etter min mening.

De eneste som vel egentlig har lagt ned noen jobb i å definere vold er ATV. Det er ATV (Alternativ til vold) sin definisjon av vold blandt annet krisesentrene bruker.

Den går ut på at det er den som utsettes for vold som må definere. Folk har forskjellige grenser og noen føler seg utsatt for vold tidligere enn andre.

MEN - når det kommer til praktisering av regelverk så brukes ikke denne definisjonen. Og det er greit nok - jeg ser svakheten med at det blir påstand mot påstand. Jeg ser også svakheten med at man kan lyve.

Problemet er imidlertid at det ikke er noen annen definisjon som tar over. Man har ikke noen gode kriterier for å si at "Der går grensen - dette er vold" og så beskytte de som trenger beskyttelse.

Dette gjør da at de som skulle hatt unntak fra en generell regel fordi de er i unntakssituasjoner ikke får den beskyttelsen de trenger.

Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at
denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

carolin skrev:

Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at
denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

Men dersom den som beskyldes sier at h*n ikke har gjort noe slikt - hvem skal man da gå ut fra at lyver?

smilefjes skrev:

Men dersom den som beskyldes sier at h*n ikke har gjort noe slikt - hvem skal man da gå ut fra at lyver?

Ja - det er jo der problemet med psykisk vold ligger - vold som ikke setter fysiske merker, men som kan gjøre minst like stor skade...

Folk som er sosiopater, har psykoser - eller rett og slett "bare" er noen manipulative jævler - har ofte en stygg evne til å være pokker så sjarmerende og troverdige...

Vold som setter merker setter jo heller ikke merker som vedvarer spesielt lenge. Dermed er det igrunnen samme problemet enten volden er psykisk eller både fysisk og psykisk.

Du tenker hvordan man faktisk vet OM det blir brukt vold? Eller om det bare er løgner for å svekke den andre parten i en helt vanlig oppgjør?

Jeg tenker som så at først og fremst så må ihvertfall de som er synlig preget av familievold bli hørt. Dvs gjentatte ganger på legevakt/sykehus for brudd/blåmerker etc.

jeg tenker også at en tredje part, feks en helsesøster eller en annen fagperson burde kunne få prate med barna alene.
Det kan være veldig vanskelig å ideintifisere disse familiene uten at noen i systemet en eller annen plass får en mistanke. Det være seg en lege som syns det er unormalt mange legebesøk for "knall og fall", eller en lærer som oppfatter et barn som tilbaketrukket eller utagerene .. et eller annet som kanskje får en magefølselse på at her er det noe som ikke stemmer.

Eller vold i nære relasjoner som er den offisielle terminologien.

Det som gjør denne volden spesielt ille er jo at den rammer så hardt og har alvorlige følger for de som opplever den. For det første er både den fysiske og den psykiske volden som utøves ofte rå og brutal. Så innebærer den et tillitsbrudd, fordi den utøves av et menneske som en i utgangspunktet har et nært forhold til. OG til sist så foregår den på et sted der en skal føle seg trygg- i eget hjem.

Mennesker utsatt for vold i nære relasjoner har dårligere mental helse enn soldater som har tjenestegjort i krigssoner.

Jepp - Mex. Det er det jeg mener.

Det skjer så og si aldri at en voldsutøver frivillig rekker opp hånden og sier at "det stemmer - jeg er klin gæren og slår og truer". Som regel vil vedkommende nekte. Og da utløses ikke de ordningene som er der for å beskytte dem som har slike relasjonsproblemer.

Det med legevakt hjelper heller ikke - det er virkelig ikke så mye vold som ender der. Skolen har en tendens til å anbefale adhd-utredning når unger utagerer veldig der. Det er meget sjelden familievoldsalarmen går der heller.

Trodde det var en definisjon du var ute etter.

Hvordan gjenkjenne vold... hmm, den er jo litt verre. Mye vold, både i samfunnet og i hjemmet fortsetter nettopp fordi ingen får med seg at denne volden foregår. Det er jo veldig dumt at det er sånn da siden psykisk vold oppleves som like ille og noen ganger verre en fysisk. Så har man jo materiell, seksuell og latent vold i tillegg som er under definisjonen familievold.

Isdal definerer mishandling som systematisk vold, og med det mener han at mishandling er ”et systematisk mønster av atferd rettet inn mot å krenke,
underkue eller ødelegge et annet individ”. Muligheter for mønster ligger blant annet i gjentatte voldshendelser, ulike former for vold og voldens varighet.

Med den definisjonen så må det jo kunne bevises at det har foregått når det har vært så systematisk. Da har det jo foregått over lengre tid og noen må jo ha fått det med seg? Jeg vet jo at ofrene blir jo oftest isolert fra omverdenen slik at det blir ekstra vanskelig å bevise at det har foregått vold, men det finnes stort sett alltid noen som har fått med seg noe bare at de ikke har villet blande seg inn.

Man er vel også prisgitt hvilken etterforsker man får hos politiet. Mange hos politiet har ikke den rette kompetansen til å kunne ta seg av slike saker og dermed så ender sakene med å bli henlagt fordi man ikke blir trodd. Regjeringens handlingsplan sier at alle politidistrikt skal ha egne familievoldskoordinatorer som skal da lære opp politiet til å se signalene og vite hvordan man skal etterforske slike saker.

Jeg roter meg bort her, men svaret mitt må vel bli at kompetansen MÅ heves hos de forskjellige offentlige instansene for at de som har opplevd familievold skal bli ivaretatt og ikke minst trodd. I dag er kompetansen så dårlig at ofrene opplever nye overtramp og krenkelser fra det offentlige når de endelig kommer seg vekk fra volden.

smilefjes skrev:

Jepp - Mex. Det er det jeg mener.

Det skjer så og si aldri at en voldsutøver frivillig rekker opp hånden og sier at "det stemmer - jeg er klin gæren og slår og truer". Som regel vil vedkommende nekte. Og da utløses ikke de ordningene som er der for å beskytte dem som har slike relasjonsproblemer.

Det med legevakt hjelper heller ikke - det er virkelig ikke så mye vold som ender der. Skolen har en tendens til å anbefale adhd-utredning når unger utagerer veldig der. Det er meget sjelden familievoldsalarmen går der heller.

Det er jo også derfor de ofte slipper unna for de er så flinke til å snakke for seg mens offeret ofte er utmattet og veldig mentalt ødelagt.

Hmm.. vanskelig.
Ting må jo fanges opp i systemet på et vis. Av leger/politi/barnehage eller skole? For det er uhyre sjeldent at en kvinne eller et barn står frem og roper ut at de blir misshandlet.

Kanskje man burde ha innført en årlig/halvårlig samtale med helsesøster på skolen? Sånn obligatorisk for alle.

Altså, det viktigste først og fremst mener jeg er nå at de som tørr å ta steget ut av et slikt forhold og søker hjelp, får den hjelpen de søker. For det er veldig vanskelig å skulle oppdage noe slikt om ikke noen har fanget opp noe.

Det er ikke vanlig at skole, barnehage eller andre fanger opp en voldsproblematikk.

Det er uendelig viktig at de som bryter ut av en voldspreget relasjon får hjelp. Og hjelpen finnes. Den er sågar faktisk av meget god kvalitet i enkelte instanser. Problemet er bare at den ikke utløses - igjen fordi ingen kan slå fast at akkurat den aktuelle saken er en voldssak.

De aller fleste er enige i definisjonen av vold på generell basis. Lilevel opplever voldsofre som en hovedregel å ikke behandles ut fra at realiteten er en voldssak - fordi de ikke kan bevise den.

Jeg vil som Carolin sier - tro at det vil vanligvis være en eller annen som har skjønt noe. Men disse kommer jo som regel ikke på banen. Det er ikke vanlig at naboen ringer på og tilbyr seg å vitne om det han hørte skje i fjor vinter.

Det er snarere mer vanlig - og for all del forståelig - at naboen ikke tør si noe og ikke vil blandes inn fordi det jo burde være noen andre som tar den belastningen. Naboen vil gjerne selv føle at hun utsetter seg og sine for noe skummelt om hun lar seg trekke inn i noe - og dermed meget forståelig rygge.

Det er veldig vanlig ifølge krisesentrene at familier som har vært i kontakt med disse møter store problemer i rettsvesenet eller hos familievernet, barnevernet eller politiet. De blir rett og slett ikke møtt med de ordningene som skal finnes for dem.

Jeg vet om en lærer som etter at hun fant ut at et barn hadde vært utsatt for alvorlig psykisk vold i mange år i hjemmet var så skamfull over seg selv som ikke hadde skjønt noenting. Hun beklaget veldig at hun i alle disse årene hadde vært nærmest irritert på dette barnets oppførsel. Helt til hun skjønte hvorfor barnet oppførte seg slik.

Denne samme læreren etterlyste et kurs slik at de som jobber med barn kunne vite bedre hva de skulle se etter slik at de kunne fange opp slikt så tidlig som mulig.

Ellers så finnes det veldig mange bra hjelpetilbud men de er vanskelig å finne for de som trenger det. Man trenger et bindeledd i midten som kan hjelpe ofrene å finne den hjelp de har krav på.

smilefjes skrev:

Det er veldig vanlig ifølge krisesentrene at familier som har vært i kontakt med disse møter store problemer i rettsvesenet eller hos familievernet, barnevernet eller politiet. De blir rett og slett ikke møtt med de ordningene som skal finnes for dem.

Men da må jo disse ordningene bli bedre? Altså, en person som er i kontakt med krisesentere har ikke oppsøkt et krisesenter for moro skyld. Og når det kommer barnevernet, så bør barnets sikkerhet stå i fokus, og det bør da være en automatikk i at den som anklages for vold får begrenset omgang med barnet.

Hmm.. det blir jo også feil på en måte ettersom rettsikkerheten generelt sett i dette landet baserer seg på at man er uskyldig til det motsatte er bevist.

Hvis vold ikke kan bevises fysisk, som ved feks besøk på legevakt/lege etc, så må vel et par timer med psykolog kunne avdekke psykisk vold?
Ofte er det kanskje et oppgjør (feks at en kvinne har blitt skambanket av sin mann) som får henne til å oppsøke hjelp. Fysiske beviser for vold vil jo i disse tilfellene være ganske synlige og fullt mulig å dokumentere.
Dette blir jo litt som ved en voldtekt. For å få noen dømt for det, så må man jo oppsøke lege/legevakt så det blir tatt prøver og man får dokumentert skadene.

Om et barn er utsatt for vold så bør barnehage/skole oppdage dette mener jeg. Spesielt vegring for å delta i fysisk akivitet kan feks være et lite varselsignal.

Det er vel kanskje det man trenger - et slikt bindeledd med den rette kompetansen som faktisk kan ivareta at voldsutsatte familier får den hjelpen de trenger.

Hjelpen finnes jo. Ordningene eksisterer. Det finnes veiledere for rettsapparatet og det hele - det er bare at det ikke kommer ofre til gode som regel fordi de aldri kommer seg innunder den rette paraplyen.

En som er traumatisert etter en voldsrelasjon, ansvarlig for barn kanskje og som møter familievernkontoret som første instans vil jo svært ofte falle av lasset fullstendig fordi forståelsen som trengs er helt fraværende. Ikke fordi slike folk er drittsekker - men fordi de ikke har kompetanse om denne problemstillingen.

Mex skrev:

Men da må jo disse ordningene bli bedre? Altså, en person som er i kontakt med krisesentere har ikke oppsøkt et krisesenter for moro skyld. Og når det kommer barnevernet, så bør barnets sikkerhet stå i fokus, og det bør da være en automatikk i at den som anklages for vold får begrenset omgang med barnet.

Hmm.. det blir jo også feil på en måte ettersom rettsikkerheten generelt sett i dette landet baserer seg på at man er uskyldig til det motsatte er bevist.

Hvis vold ikke kan bevises fysisk, som ved feks besøk på legevakt/lege etc, så må vel et par timer med psykolog kunne avdekke psykisk vold?
Ofte er det kanskje et oppgjør (feks at en kvinne har blitt skambanket av sin mann) som får henne til å oppsøke hjelp. Fysiske beviser for vold vil jo i disse tilfellene være ganske synlige og fullt mulig å dokumentere.
Dette blir jo litt som ved en voldtekt. For å få noen dømt for det, så må man jo oppsøke lege/legevakt så det blir tatt prøver og man får dokumentert skadene.

Om et barn er utsatt for vold så bør barnehage/skole oppdage dette mener jeg. Spesielt vegring for å delta i fysisk akivitet kan feks være et lite varselsignal.

Det hevdes nærmest som en hovedregel at en som oppsøker krisesenter gjør dette som et ledd i et spill om den daglige omsorgen.

Det er heller ikke like vanlig mer at kvinner kommer i nattkjole til krisesenteret på natten slik det var før. Den vanligste måten kvinner i dag kommer i kontakt med krisesenteret slik jeg har forstått det er for å få hjelp til å komme seg ut. Dersom man kommer på krisesenter med synlige skader blir man sterkt oppfordret til å la senteret fotografere skadene til dokumentasjon. Men de fleste kommer jo ikke da - de kommer når de omsider er klare til å bryte ut og tar krisesenteret i bruk i flukten såvidt meg bekjent. (Har ikke sjekket statistikk, kun snakket med erfarne krisesenteransatte om det.)

Problemet blir da til slutt en sak om troverdighet. Og der taper de voldsutsatte hver eneste gang fordi de hevder at noe galt har skjedd og ikke kan bevise det.

Dermed er alle unntak, ordninger og lovnader til familievoldsofre verdiløse langt på vei - siden de aldri trer i kraft. Ofrene får ikke bruke dem.

Jeg syns ikke vi skal si oss fornøyd med at det er slik. Det må kunne gå an å lage en definisjonsordning som sier at når det er sånn og sånn så er det familievold og faller innunder de ordningene som gjelder da.

Mex skrev:

Men da må jo disse ordningene bli bedre? Altså, en person som er i kontakt med krisesentere har ikke oppsøkt et krisesenter for moro skyld. Og når det kommer barnevernet, så bør barnets sikkerhet stå i fokus, og det bør da være en automatikk i at den som anklages for vold får begrenset omgang med barnet.

Hmm.. det blir jo også feil på en måte ettersom rettsikkerheten generelt sett i dette landet baserer seg på at man er uskyldig til det motsatte er bevist.

Hvis vold ikke kan bevises fysisk, som ved feks besøk på legevakt/lege etc, så må vel et par timer med psykolog kunne avdekke psykisk vold?
Ofte er det kanskje et oppgjør (feks at en kvinne har blitt skambanket av sin mann) som får henne til å oppsøke hjelp. Fysiske beviser for vold vil jo i disse tilfellene være ganske synlige og fullt mulig å dokumentere.
Dette blir jo litt som ved en voldtekt. For å få noen dømt for det, så må man jo oppsøke lege/legevakt så det blir tatt prøver og man får dokumentert skadene.

Om et barn er utsatt for vold så bør barnehage/skole oppdage dette mener jeg. Spesielt vegring for å delta i fysisk akivitet kan feks være et lite varselsignal.

Hadde det vært så enkelt.

Et av hovedproblemene er vel at det har vært en del kvinner (noen menn også sikkert) som har levert inn falske anmeldelser på voldelige ektemenn. pga dette så har det kommet en del lovendringer og mange barn blir tvunget til samvær med den voldelige forelderen. Hvis den som har hovedomsorgen for barnet nekter å sende med barnet så har det i verste fall hendt at den voldelige forelderen har endt opp med hovedomsorgen.

Samme når det gjelder krisesentre så har det vært noen som har missbrukt ordningen for å hevne seg på sin eks noe som da går utover troverdigheten til de som virkelig har bruk for hjelpen der.

Barnehage/skole har ikke kompetanse til å gjenkjenne signalene som tyder på at barn blir utsatt for vold. Jeg vet det er en kompetanseheving på gang nå som der dette skal bli et eget fag på høyskolenivå så det er jo veldig lovende. Men per i dag så blir disse barna sendt til ppt for utredning av ADHD og andre adferdsvansker. Barn som opplever vold blir ofte utagerende eller veldig innesluttet og har veldig mange fellestrekk med kjente diagnoser som ADHD.

Jeg syns det er så rart at det at et fåtall har løyet kan ødelegge en hel ordning. Det er jo ingen som har sagt at man skal fjerne forsikringsordninger fordi en eller annen har svindlet? Det er heller ingen som har foreslått å fjerne voldsoffererstatninger eller stille sterkere krav til bevis når det gjelder biltyveri fordi en og annen bileier har fingert et tyveri.

Hvorfor ødelegger man alt for alle akkurat i saker der kvinner står i vanskelige situasjoner?