Jeg stiller meg fortsatt kritisk til veldig mange av uttalelsene om klimaforskning, særlig dem som spår død og fordervelse veldig snart. Jeg hadde en professor da jeg studerte, som snakket om at hvert tiår hadde sine store viktige saker som ble altoppslukende og som opplevdes som den største trusselen mot menneskeheten der og da og om hvordan dette har skiftet igjen og igjen. Det var derfor interessant å lese følgende:
Finnes det forskere som snur kappen etter den politiske vinden?
– Det finnes opportunisme. Men vi ser oftere at forskere blir veldig opptatt av at noe er et problem, som skogdøden. De er genuint redde for en katastrofe, og overser motforestillingene, sier Roll-Hansen.
Jeg synes det ville være fint om man kunne fjerne de nærmest religiøse overtonene som har kommet inn i klimadebatten og la både bevis og motbevis få plass. Det må ikke være sånn at man får kjetterstempel når man stiller spørsmål ved teorier som fremsettes.
Det må være rom for kritiske røster uansett tema.
Ja, altså for dere som ikke vet det så jobber jeg som forsker. Så jeg kan jo ta feil.
