Barnevakt

Jeg er interessert i å høre ståa rundtom. Hva er vanlig? Mannen vil ikke be om barnevakt, han mener det er de som av egen interesse bør spørre om å få til å passe barna - med det resultat at det er ett år siden sist vi spurte. Kommer ingen vei med han og syn han har urealistiske forventninger . Hvordan er det egentlig vanlig at det er?

Her går det begge veier. Vi spør foreldrene mine (svigers bor 50 mil unna) om vi trenger barnevakt, og de tilbyr seg å passe dem. I august skal mannen og jeg alene på tur, så da spurte vi foreldrene mine om de kunne passe ungene i fem dager. Og i går spurte de oss om de kunne ta ungene med på hytta i helga. Jeg hadde nok ikke vært så komfortabel med å spørre dem om det bare gikk den ene veien,

Ingen i familiene våre spør om å få passe Poden helt av seg selv, nei. De har aktive, fulle liv alle besteforeldrene.
Vi spør når vi trenger barnevakt.

Aldri oplevd at noen har spurt selv om å få passe jenta. Har selv spurt andre ved få anledninger.

Det er sjelden jeg spør selv. Jeg spør dersom det er møter jeg skal på, eller en bursdag. Det er sjelden noen spør om å ha ungene også.

Selvsagt spør man når man trenger eller ønsker barnevakt. Eller forventer man at besteforeldre skal holde seg oppdatert på kino- og konsertprogrammet i byen og ringe og tilby seg akkurat når det kommer noe man har lyst til å se?

Her går det begge veier, men ønsker vi å gjøre noe så spør vi svigers. Er det lenge siden svigermor har hatt dem hos seg så hender det også at hun ber om å få dem. 🙂

Vi har aldri blitt spurt om noen kunne få passe barna. Spør alltid selv dersom jeg trenger det.
Nå er ungene så store at de passer seg selv, eller x og jeg bytter litt dersom det er snakk om en hel helg.
Har alltid ønsket meg at noen hadde vært mer på tilbudssiden, men har erfart at man må spørre for å få hjelp.

Vi spør selv hvis vi trenger barnevakt. Det har hendt at f.eks. tante har spurt om Ville vil være med på teater en dag eller at besteforeldrene spør om hun vil være med på hytta (da får vi allernådigst være med om vi vil), men de går ut fra at vi sier fra hvis det er en dag vi skal noe.

Ellers har Ville begynt å invitere seg på overnatting selv når hun synes det er for lenge siden sist hun var hos noen av besteforeldrene eller tante.

Vi spør selv om vi trenger barnevakt.

Vi spør selv.
De kan jo ikke vite når vi trenger barnevakt.

Spørre om å få passe barna?

Her har vi besteforeldre som stiller opp nær sagt når som helt og til en hvilken som helst anledning, men det er vi som spør, selvsagt.

Hvis besteforeldrene vil ha tid med ungene, og det skjer stadig vekk, så henter de dem på skolen og har dem på ettermiddagen. Å passe dem om kvelden, når de er trøtte og skal sove, gjøres kun som en tjeneste for oss.

Hvis dere aldri spør om barnevakt, så antar vel de rundt dere at dere foretrekker å være hjemme, og da er det jo logisk at de ikke tilbyr seg av seg selv heller. (Det har da vært nok av tråder her inne fra frustrerte mødre som er oppgitt over svigermor som maser om å få passe ungene, "enda hun må skjønne at jeg ikke er klar for å dra fra gullungen ennå".)

Folk er ikke tankelesere. Hvis dere vil ha barnevakt, så må dere kommunisere det tydelig.

Den som vil hinte, eller ønskedrømme, kan gjøre det på rommet sitt, som kjent.

Vi spør selv i 95 % av tilfellene, og besteforeldrene sukker over hvor lite de får ha ungene. Så det er nok ikke gitt at de tilbyr seg selv om de gjerne vil ha dem.

Vi spør selv, ja. Alt for sjelden, riktignok, vi kunne nok bedt om barnevakt oftere. Det har vel skjedd et par ganger at noen har bedt om å få låne eldste, og det er veldig stas, men jeg forventer det på ingen måte. De vi har å spørre synes det er helt greit at vi spør, og er ærlige på om det passer eller ikke. Da er ikke terskelen så høy for å spørre heller. Våre barn er jo veldig små, så det blir vel mer aktuelt seinere, i hvert fall for minstejenten.

Mine foreldre sier stadig vekk at vi bare må si fra om vi trenger/ønsker pass av barn, men vi spør selvsagt selv når vi trenger hjelp. De kan jo ikke vite når vi har behovet!!

Nå er barna våre blitt så store at det stort sett er snakk om pass når vi er bortreist noen dager, oftest ifm kurs/jobbreiser.

De passer gjerne barna, men har leilighet i varmere strøk og er der mange mnd pr år. Trenger vi hjelp når de er borte, spør vi brødrene mine som gjerne passer også. Vi har også flydd inn svigermor ved noen anledninger (bor 50 mil unna) for å passe. Hun passer gjerne på forespørsel, men er nå såpass opp i årene at det spørs om det blir aktuelt i særlig grad lenger.

Me må spør sjølv, men siden det som regel aldri passer, betaler me nabojenter for å vera barnevakt. No er mine så store at dei antageleg kan overnatta hos vener om me treng pass ei natt.

Jeg er bestemor og forventer virkelig at om de trenger at jeg passer barnebarnet så skal de spørre.
Jeg tar også initiativ selv for å ha henne noen timer eller på overnatting, men jeg er ikke synsk og vet ikke når de evt trenger barnevakt til noe spesielt de skal gjøre, f. eks fest, konsert , kino o.l.
Jeg synes det bli i overkant martyraktig å skulle sitte å vente på at besteforeldre o.l skal tilby barnepass av seg selv.

Mine nypensjonerte og spreke svigerforeldre har av egen maskin spurt om å få følge eldste på sangundervisning. Det er fordi de mener det er LIVSFARLIG å ta bussen til byen og gå 300 meter til kulturskolen og tilbake.

Men ellers: Vi spør, såklart. Ingen av de vi har tilgjengelig som barnevakter (svigers, min kusine, nabojenter) er synske, så ikke vet de hva vi har tenkt eller når vi har tenkt det.

Å vente på tilbud er jo kjemperart. Det blir litt som å ikke begynne oppussing før den ubedte snekkeren ringer på døren og spør om det var her det skulle skiftes kledning.

Hvis man vil ha noe, må man be om det. De potensielle barnevaktene sitter sikkert og venter på å bli spurt.

Haha, det er det merkeligste jeg har hørt. Har han synske foreldre/svigerforeldre (eller andre)?

Vi spør selv, selvfølgelig. Jeg sitter ikke med kinobillettene i en hånd, telefonen i den andre og venter på at svigers skal ringe for å spørre om de kan komme og passe barna siden de har "sett" at vi skal på kino. Men jeg skulle virkelig ønske de tok litt mer initiativ til å gjøre ting sammen med ungene. I går tok svigerfar og hans italienske niese og nevø (som er på besøk i Norge i en uke nå) med seg niåringen vår på Preikestolen en tur. Det var veldig stas. Hun har jo ferie nå og er hjemme alene, så de hentet henne her og så hadde de en fantastisk dag der oppe, i strålende sol.

Vi spør sjelden om barnevakt, det er sjelden vi trenger det. Men skal vi feks. på kino eller på noe annet, spør vi svigerfar, og han sier nesten aldri nei. Så det er jo ganske greit. Min bror stiller nok også opp om jeg spør, men han har et stykke lenger å kjøre, og har litt mer å gjøre i helgene enn svigerfar, så det blir helst til at vi spør svigerfar.

Vi har aldri hatt barnevakt som vi har betalt for.

Vi ber svigermor eller mamma passe når vi trenger. Det må dog planlegges litt, men går som regel bra. Uten litt hjelp hadde vi aldri kommet oss på noe.