Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

Jeg skal være hjemme dette året i forlengelse av permisjon, dvs et år uten lønn. Jeg er utrolig fornøyd og takknemlig for at det har lagt seg slik tilrette. Noen oppdrag skal jeg ha innimellom, jeg kjenner mange som er hjemme, og jeg har absolutt ingen problemer med å bidra til gode for samfunnet utover det økonomiske.

Vi har tre barn, ei på ett, en på fire som får korte dager i barnehage og mulighet til å dra på krabbefiske en tirsdag, og en andreklassing som kan dra med seg kompiser hjem etter skolen. Jeg gjør gjerne litt mer husarbeid for å få det til.

Absolutt ikke. Jeg blir deprimert.. Men kunne godt tenkt meg å jobbe deltid..

På ingen måte. Jeg ville blitt sur og grinete og forholdet ville gått ad dundas . Jeg sliter egentlig nok med å være hjemme hele sommeren.

Jeg har vært hjemme på heltid i et par år, jeg. Det var herlig, og for å være helt ærlig vet jeg ikke hvordan vi mentalt og som familie skulle overlevd om jeg ikke hadde vært hjemme i de turbulente årene det var snakk om.

Men så ble jeg lokket ut i jobbmarkedet igjen og har en helt super jobb i dag.

For å studere eller for å være hjemme med en ettåring (kanskje opp til 3 år?) og for å hjemmeskolere barn i forbindelse med utelandsreise eller tilsvarende opplegg kunne jeg fint ha gjort og hatt glede av. Jeg _må_ ikke jobbe, men jeg fungerer nok dårlig som hjemmeværende på lang sikt, og ikke minst hadde jeg ikke taklet å være så til de grader økonomisk avhengig.

Hadde jeg hatt masselassevis av penger, hadde jeg gjerne redusert jobbinga til en ganske lav prosent. 50, kanskje? Korte dager og langhelger hadde gått helt fint. Drømmen hadde vært en lærerstilling med bare noen få fag. Et programfag, et samfunnsfag og et religion,kanskje. Så kunne jeg hengt på personalrommet og skravla rsten av tida

Bare for å nevne det så var ikke jeg hjemmeværende for å bake boller og holde huset strøkent altså. Jeg var hjemme for ungene jeg. Syns det var godt at de fikk våkne av seg selv, spise en god frolost uten stress... Var de småsyke, ja så var vi inne. Slapp å ha dårlig samvittighet for å være borte fra jobb eller sende småsyke unger i barnehage. Det var viktig for meg å ha tid til dem. Husarbeidet fikk de gjerne være med på, eller de lekte litt for seg selv om de heller ville det. Vi var masse ute, bare vi tre eller sammen med andre. Vi gikk mange turer til biblioteket og jeg leste masse for dem. Jeg kjente også mange som var hjemmeværende eller som jobbet redusert, så jeg traff andre voksne og ungene andre barn.

Klart dette ikke passer for alle, men det var i hvert fall riktig for meg.

Tertit skrev:

Bare for å nevne det så var ikke jeg hjemmeværende for å bake boller og holde huset strøkent altså. Jeg var hjemme for ungene jeg. Syns det var godt at de fikk våkne av seg selv, spise en god frolost uten stress... Var de småsyke, ja så var vi inne. Slapp å ha dårlig samvittighet for å være borte fra jobb eller sende småsyke unger i barnehage.

Vi jobber fullt begge to, men mine barn våkner av seg selv, spiser en god frokost uten stress og sendes ikke småsyke i barnehage. Det er veldig fremmed for meg.

apan skrev:

Vi jobber fullt begge to, men mine barn våkner av seg selv, spiser en god frokost uten stress og sendes ikke småsyke i barnehage. Det er veldig fremmed for meg.

Kjempeflott at det går an!

Tertit skrev:

Kjempeflott at det går an!

Ja, jeg tenker jo det, men nå skal jeg ikke starte en debatt om dette, og det var mer en kommentar der jeg tenkte at dersom det virkelig var sånn at jeg dro trøtte unger ut av senga hver dag, stappet i dem frokost og sendte dem halvsyke i barnehagen, da ville jeg faktisk heller vært hjemme . Så mitt svar om at jeg ikke ville vært hjemme, er jo basert på at jeg opplever at ungene har fine dager likevel.

Det er jo ikke noe som kommer av seg selv, tenker jeg. Vi har gjort, og gjør, veldig mange bevisste valg for å få det sånn. Det finnes heldigvis valg som kan gjøres for å få en god hverdag også i full jobb, for mange av oss.

apan skrev:

Ja, jeg tenker jo det, men nå skal jeg ikke starte en debatt om dette, og det var mer en kommentar der jeg tenkte at dersom det virkelig var sånn at jeg dro trøtte unger ut av senga hver dag, stappet i dem frokost og sendte dem halvsyke i barnehagen, da ville jeg faktisk heller vært hjemme . Så mitt svar om at jeg ikke ville vært hjemme, er jo basert på at jeg opplever at ungene har fine dager likevel.

Det er jo ikke noe som kommer av seg selv, tenker jeg. Vi har gjort, og gjør, veldig mange bevisste valg for å få det sånn. Det finnes heldigvis valg som kan gjøres for å få en god hverdag også i full jobb, for mange av oss.

Ser helt klart den Jeg mener IKKE at man er dårligere foreldre om man er i full jobb altså. Men fordelene med å være hjemme for meg, var helt klart større enn ulempene 🙂

Tertit skrev:

Ser helt klart den Jeg mener IKKE at man er dårligere foreldre om man er i full jobb altså. Men fordelene med å være hjemme for meg, var helt klart større enn ulempene 🙂

Jada, og det er jo helt supert. Og jeg skulle gjerne ønske jeg var en sånn mor som kunne tenke meg å gå hjemme et helt år med eldre barn jeg, jeg tror at dersom jeg hadde likt det, hadde det vært helt flott for en toåring for eksempel. Jeg prøver jo dette en del av sommeren siden jeg har lang sommerferie, og da finner jeg ut at jeg ikke ville egnet meg hele året .

Det var ikke meningen å spore av diskusjonen. Jeg tenkte vel egentlig bare høyt rundt at mitt ønske om ikke å være hjemme er todelt; jeg ville ikke likt det selv og det fungerer greit uten.

apan skrev:

Vi jobber fullt begge to, men mine barn våkner av seg selv, spiser en god frokost uten stress og sendes ikke småsyke i barnehage. Det er veldig fremmed for meg.

Tertit skrev:

Kjempeflott at det går an!

Det har vært virkeligheten for mine unger også, mens de har gått i barnehage. Not so much da eldste begynte på skolen og måtte være ute av huset kl. 8, men det er i alle fall ikke jobbene våre som kan klandres for det.

Og folk flest sender da ikke halvsyke barn i barnehagen.

Teofelia skrev:

Det har vært virkeligheten for mine unger også, mens de har gått i barnehage. Not so much da eldste begynte på skolen og måtte være ute av huset kl. 8, men det er i alle fall ikke jobbene våre som kan klandres for det.

Jeg må vel ta meg inn igjen litt her jeg også, for storebror har blitt en syvsover og må vekkes ofte for å rekke skolen faktisk - men han måtte det aldri da han gikk i barnehagen (lillesøster har spist 3 frokoster og lekt en hel del når vi går mot barnehagen...). Men når man er 7, er det ikke helt urimelig å lære seg å stå opp for å rekke noe, tenker jeg. Det har ikke så mye med jobbene våre å gjøre heldigvis.

Ja, men da for å omskolere meg eller realisere drømmene mine om å bli selvstendig næringsdrivende.

Mannen har også muligheter til å jobbe i andre land. Jeg er klar ved evt avreise. Bare sikre meg en god privat pensjonsordning. Hobbyen min kan dyrkes overalt og vaskehjelp er en forutsetning.

Det er jo flott at man kan ha det sånn apan selv om begge jobber fullt.

Jeg vet om flere barn som blir sendt halvsyke i barnehagen, som blir dratt opp av sengen hver dag å som da er så trøtte at de omtrent sovner ved måltider i barnehagen.

Jeg er hjemme på heltid for tiden og en av grunnene er at det er mulig økonomisk nå når vi bor i Spania.
Jeg har vært hjemme i snart 2 år. Vi har 4 ganske så tette barn. Eldste er snart 6 år og yngste er 2 år. 3 av de 4 går på spansk skole og bare minstemann er hjemme med meg nå. Hverdagen er travel og jeg må henge i for å få gjort alt. Jeg kunne godt ha klart meg uten husarbeidet og ja, jeg savner jobben jeg hadde i Norge før vi flyttet. Samtidig så har vi det så mye bedre nå som jeg er hjemme og vi slipper stresset vi hadde da vi bodde i Norge. Hverdagen har lite krangling og skriking i forhold til hvordan vi hadde det før.
Jeg vurderer å studere noe når minstemann begynner på skole etterhvert. Hvis vi skal tilbake til Norge kunne det vært greit med en videreutdannelse og dermed rett på høyere lønn sånn at jeg ikke må jobbe så mye.

Jeg kunne ikke vært hjemme på heltid. Det hadde jeg ikke trives med. Men gjerne jobbet redusert ( 50-60 %) for en periode. Det gjelder mannen også.

For meg hadde det ikke vært noe problem at jeg ble forsørget av mannen. Jeg vet at dersom jeg må så klarer jeg meg helt på egenhånd, uten den erfaringen så tror jeg at jeg hadde slitt med å bli forsørget av en annen.

Nei, men jeg kunne godt ha jobbet redusert kjenner jeg, sånn type 50 %.