Samlivsbrudd, del 2

Eria skrev:

I utgangspunktet ville jeg gått for 50/50, men med all mannens jobb og frivillighetsarbeid ville det blitt vanskelig for han å ha barna 50% av tiden alene, tror jeg.

Jeg skammer meg litt over det, men jeg tror at jeg som er vant til å ha barna sammen med meg bestandig, ikke ville fungert uten dem. Tanken på å gå glipp av 50% av livet til barna mine får det til å knyte seg i magen min.

Vi har snakket om at viss det verste skulle skje hadde det ideele vært å kjøpt seg en tomannsbolig, men det er jo forutsatt at vi fortsatt er gode venner og vel forlikte.

Vi har tenkt akkurat det samme her. Vi vet at vi klarer å være gode venner hvis et brudd noengang blir aktuelt, og jeg hadde fint klart å leve i samme hus (tomannsbolig) som pappaen, eller i et hus i umiddelbar nærhet. Da kunne ungen(e) hat litt frihet i forhold til hvor de vil være.

Jeg hadde ikke taklet 50/50. Jeg tror ikke det er det beste for barna, i hvertfall ikke mine.
For meg er det totalt utenkelig å bare ha ungene annenhver uke, og jeg blir lei meg av å bare tenke på det til og med. Det har sikkert masse å gjøre med at jeg har vært hjemme med ungene aller mest, mens han jobber overtid, drar jobbreiser, og har masse "utenomhuslig" på arenaen. Ungene har det definitivt best ved å ha det sånn de har det nå, og derfor tror jeg de hadde blitt hos meg ved et eventuelt brudd.

Fruktflua skrev:

Vi vet at vi klarer å være gode venner hvis et brudd noengang blir aktuelt, og jeg hadde fint klart å leve i samme hus (tomannsbolig) som pappaen, eller i et hus i umiddelbar nærhet.

Hvordan i all verden vet du det?
Han dumper deg for en annen (en venninne, kanskje), men det hadde gått greit? Han kjører rettsak for å få sølvtøyet fra farmor, båten og hytta - men det går likevel bra?
De færreste som bilr uvenner etter et samlivsbrudd hadde på forhånd trodd at dette skulle ramme dem. Likevel skjer det. Veldig ofte, til og med.

Enig med Liven. Å bo vegg i vegg kan høres greit ut før bruddet er et faktum, men de aller færreste ville klare å gjennomføre det. Selv om bruddet er aldri så vennskapelig. Det er for eksempel sjelden bare greit og morsomt å se at det kommer nye partnere inn i bildet.

Liven skrev:

Hvordan i all verden vet du det?
Han dumper deg for en annen (en venninne, kanskje), men det hadde gått greit? Han kjører rettsak for å få sølvtøyet fra farmor, båten og hytta - men det går likevel bra?
De færreste som bilr uvenner etter et samlivsbrudd hadde på forhånd trodd at dette skulle ramme dem. Likevel skjer det. Veldig ofte, til og med.

Kanskje vi allerede har vært der? Og at erfaringen vår tilsier at vi er to oppegående mennesker som lar menneskelig feil være menneskelige feil, og dermed kommer oss videre for barnas skyld? Sølvtøyet fra farmor er ingen realitet, og her blir alt delt 50/50, dvs rettferdig.
Bitterhet er en ting, og hvis bruddet skyldes venninnepuling eller annet som kan fremkalle bitterhet, så kommer vi over det også, for ungenes skyld.

allium skrev:

Enig med Liven. Å bo vegg i vegg kan høres greit ut før bruddet er et faktum, men de aller færreste ville klare å gjennomføre det. Selv om bruddet er aldri så vennskapelig. Det er for eksempel sjelden bare greit og morsomt å se at det kommer nye partnere inn i bildet.

Greit nok, men nye partnere er en normal følge etter et samlivsbrudd, og det må man bare innse, og dermed også tåle.

Fruktflua skrev:

Bitterhet er en ting, og hvis bruddet skyldes venninnepuling eller annet som kan fremkalle bitterhet, så kommer vi over det også, for ungenes skyld.

Hjelpes.
Ja, da er dere flink.

Liven skrev:

Hjelpes.
Ja, da er dere flink.

Flinke? Man må da komme seg videre i livet selv om det gjøres feil? Og de feilene skal vel ikke gå utover uskyldige barn?

Jeg stoler ikke blindt på at mannen min ikke kan gjøre noe galt, og jeg er ikke så dum at jeg sier at jeg aldri kunne ha funnet på å være utro, men uansett hva som skjer, så skal vi gjøre det beste vi kan for å ha et godt forhold for barnas skyld. Barna mine er det viktigste i mitt liv, og for de klarer jeg å gjøre alt. Det vet jeg av erfaring.

Fruktflua skrev:

Flinke? Man må da komme seg videre i livet selv om det gjøres feil? Og de feilene skal vel ikke gå utover uskyldige barn?

Jeg stoler ikke blindt på at mannen min ikke kan gjøre noe galt, og jeg er ikke så dum at jeg sier at jeg aldri kunne ha funnet på å være utro, men uansett hva som skjer, så skal vi gjøre det beste vi kan for å ha et godt forhold for barnas skyld. Barna mine er det viktigste i mitt liv, og for de klarer jeg å gjøre alt. Det vet jeg av erfaring.

Det var jo veldig pent sagt, og dere er både heldig og flink om dere klarer å gjennomføre dette.

Her hos oss er vi bare mennesker og vet at teori og praksis ikke alltid lar seg forene. Vi ville også selvsagt gjort vårt beste, men vi kunne sikkert brukt barna mot hverandre ved et samlivsbrudd. Vi kunne nok også ha fått ett bedritent forhold etter skilsmissen (selv om vi tror at det aldri vil skje). Enda barna de det viktigste i livene våre.

50/50 er målet, så sant det lar seg gjøre.

Fruktflua skrev:

Barna mine er det viktigste i mitt liv, og for de klarer jeg å gjøre alt.

Tror du de som krangler etter en skilsmisse ikke synes barna er det viktigste i livene deres?

Liven skrev:

Det var jo veldig pent sagt, og dere er både heldig og flink om dere klarer å gjennomføre dette.

Hva er det som er så pent sagt? 😕

Fruktflua skrev:

Hva er det som er så pent sagt? 😕

Dette:

Fruktflua skrev:

Flinke? Man må da komme seg videre i livet selv om det gjøres feil? Og de feilene skal vel ikke gå utover uskyldige barn?

All erfaring viser at voksnes feil går ut over barna. På en eller annen måte. Desverre.

Fruktflua skrev:

Barna mine er det viktigste i mitt liv, og for de klarer jeg å gjøre alt. Det vet jeg av erfaring.

Og dette, ikke minst.

De aller, aller fleste foreldre føler at barna er det viktigste i livet deres. Likevel klarer de ikke å gjøre alt for at barna skal ha det bra. Men du er altså en av dem som vet at du klarer. Og det er jo bra.

Liven skrev:

Dette:
All erfaring viser at voksnes feil går ut over barna. På en eller annen måte. Desverre.

Og dette, ikke minst.

De aller, aller fleste foreldre føler at barna er det viktigste i livet deres. Likevel klarer de ikke å gjøre alt for at barna skal ha det bra. Men du er altså en av dem som vet at du klarer. Og det er jo bra.

Ok. Måtte forsikre meg om at det ikke var ironisk sagt fra din side.

Jeg har hatt en tøff oppvekst, og har lært av den. Jeg vet hvordan det er å være offer for voksne menneskers egoisme og bitterhet, og det har preget meg såpass at jeg merker at jeg nesten kunne ha gjort hva som helst for å skåne barna mine fra å havne i den situasjonen. Mannen min har hatt en trygg og god oppvekst, og våre erfaringer er til sammen et gunstig utgangspunkt nettopp for å få til et godt samarbeid etter et eventuelt brudd.

Selvsagt hadde jeg hatet mannen min om han hadde forsynt seg med en av mine venninner, og jeg hadde sikkert vært fylt til randen av bitre og hevnfulle tanker mht til han, men det skulle jeg fått ut på andre måter enn å la barna merke det så mye at de hadde følt på det. Og tanken og vissheten om at de stygge tankene om ham hadde gått over med tid og stunder, hadde gjort at jeg hadde klart å holde bitterheten på tankeplanet.

Her i huset hadde en 50/50 deling vært vanskelig, da faren jobber som langtransportsjåfør, og er veldig mye borte. Men hadde han hatt normal 8-16 jobb, så hadde vi nok delt likt.
Det er ikke utenkelig at han ville skaffet seg en mer normal jobb HVIS det skulle gå så galt, for å kunne vært mer sammen med barna.

Jeg er livredd for evt. å falle i den fella, der jeg sitter og synes synd på meg selv, og opphøyer meg selv til "denenestesomkanpassebarnaminegodtnok" om det skulle bli brudd her noen gang.
Pappa'n ville kanskje ikke gjøre ting på samme måte som meg, men det betyr ikke at det ville vært noe dårligere.
Jeg vet hvor grusomt det er når foreldre bruker barna mot hverandre - X til sambo gjør det, så mine gutter skal aldri høre meg si en negativ ting om faren. De skal slippe å havne i lojalitetskonflikt pga meg.