Kunne du vært surrogatmor?

Nei, jeg har trøbbel nok med å gjennomføre planen om egne barn. Siden jeg ikke er noen god gravid, ville den beslutningen ført til urimelig store krav til familie og arbeidsgiver.

Ut fra det Milfrid sier, tror jeg også at det ville vært for vanskelig for meg. Jeg kunne vurdert det for søsteren min, og eventuelt også søsteren til mannen, men da skulle alle andre muligheter vært utforsket først. Jeg ville ikke greid å gi fra meg barnet til mennesker jeg ikke har et så langvarig og stabilt forhold til, og som jeg kjenner godt som gode foreldre.

Egg kunne jeg glatt donert. Det er ikke viljen til å hjelpe det står på.

Nei, det tror jeg virkelig ikke jeg kunne gjort.
Jeg elsker å være gravid, men jeg knytter meg så enormt til den lille i magen at jeg tror ikke jeg ville orket adskillelsen.

Zoë skrev:

Jeg tror mange ville blitt veldig overrasket over egne reaksjoner og den psykiske belastningen om de hadde gått igjennom dette i virkeligheten.

Selvfølgelig er det veldig enkelt å si hvordan man tror man ville reagert, men hva det faktiske følelsesmessige resultatet ville blitt er jo ganske umulig å vite før man står opp i situasjoenen. Jeg tenkte utrolig mye på dette i en periode siden en av min beste vennine var ufrivillig barnløs og jeg skulle gjerne ønsket å hjelpe henne og mannen. (Egg og sæd fungerer, men ikke gravidkroppen/ovnen til min vennine). Desverre så ligger ikke forholdene til rette for at man kan gjøre dette i Norge, så da ble det ikke aktuelt, men det hadde ikke så mye med viljen å gjøre.

Sitron skrev:

Og jeg tror du ville blitt overrasket over hvor fraværende den psykiske belastningen er for mange.

Forskning viser dette? At det er vanlig med liten psykisk belastning?

Det er ikke hvem som helst som får lov til å være surrogatmor i USA, og det er en grunn til at man skal ha rimelig solid psyke.

Nettopp. Hvem som helst er ikke det, så dermed er de som oftest psykisk kompetente til å håndtere dette. Det er sjelden jeg har sett noen gå i graven over et surrogatsvangerskap.

Det virker som du sitter på veldig mye kunnskaper rundt dette emnet, Sitron. Nå ble jeg veldig nysgjerrig på hvorfor du vet så mye om det, og hvor du finner kildene dine, for selv kan jeg ikke helt se at en del av de argumentene du kommer med her er særlig velbegrunnede. Nå er ikke min erfaring med surrogati den største, men til gjengjeld kjenner jeg flere som har benyttet seg av dette og dermed også satt meg inn i prosessen (spesielt siden vi selv vurderte dette en periode).

Nei, men jeg kunne gitt bort egg. Det er altfor lenge å være kvalm for noen andre.

I utgangspunktet nei. For det rette beløpet ja.

Odelia skrev:

Det virker som du sitter på veldig mye kunnskaper rundt dette emnet, Sitron. Nå ble jeg veldig nysgjerrig på hvorfor du vet så mye om det, og hvor du finner kildene dine, for selv kan jeg ikke helt se at en del av de argumentene du kommer med her er særlig velbegrunnede. Nå er ikke min erfaring med surrogati den største, men til gjengjeld kjenner jeg flere som har benyttet seg av dette og dermed også satt meg inn i prosessen (spesielt siden vi selv vurderte dette en periode).

Og det sier du, som "bare diskuterer GS (ikke at du visste at det het det) og der foreldreskapet overdras før fødsel". Jeg antar du dermed diskuterer ut fra et Californiaperspektiv, siden det er en av få stater som i det hele tatt gir muligheten for PBO. Så hvorfor i all verden velger du å diskutere ut fra en setting som foregår i California?

I føge Standford University finnes det ikke noen gode studier om den psykologiske effekten på surrogatmor, men i følge nettstedet ( http://www.stanford.edu/group/womenscourage/Surrogacy/health.html ) viser erfaringer dette:

Although many surrogate mothers admit to feeling sorrow and distress when relinquishing the child, they also felt a sense of happiness and satisfaction for the new parents of the baby.

Jeg synes "sorrow and distress" er ganske alvorlige greier, jeg.

Nei, det kunne jeg ikke, men jeg synes det er flott at noen kan tenke seg det.

Nope. Så stas var det ikke å gå gravid.

Zoë skrev:

I føge Standford University finnes det ikke noen gode studier om den psykologiske effekten på surrogatmor, men i følge nettstedet ( http://www.stanford.edu/group/womenscourage/Surrogacy/health.html ) viser erfaringer dette:

Although many surrogate mothers admit to feeling sorrow and distress when relinquishing the child, they also felt a sense of happiness and satisfaction for the new parents of the baby.

Jeg synes "sorrow and distress" er ganske alvorlige greier, jeg.

Selvsagt føler man sorg og er lei seg der og da. Og les hva som står; når man gir fra seg barnet. Det betyr ikke at det er en vedvarende følelse. For de fleste så går det fra noen dager opp mot et par-tre uker. Altså i den tiden også mange nybakte mødre som har sin egen baby lider av "baby blues". Det er fullstendig normalt og det er dermed ikke sagt at det er noe som skaper psykologisk ubalanse. Det er også noe surrogatmødre vet mest sannsynlig vil skje og ikke minst lar man det skje, fordi det er en prosess man må gjennom. Og ja, man er som oftest ganske godt forberedt.

Sitron skrev:

Selvsagt føler man sorg og er lei seg der og da. Og les hva som står; når man gir fra seg barnet. Det betyr ikke at det er en vedvarende følelse. For de fleste så går det fra noen dager opp mot et par-tre uker. Altså i den tiden også mange nybakte mødre som har sin egen baby lider av "baby blues". Det er fullstendig normalt og det er dermed ikke sagt at det er noe som skaper psykologisk ubalanse. Det er også noe surrogatmødre vet mest sannsynlig vil skje og ikke minst lar man det skje, fordi det er en prosess man må gjennom. Og ja, man er som oftest ganske godt forberedt.

Jeg synes dette er veldig interessant. Sitron, du har innsikt i dette? Hvor har du informasjonen fra? At det går over etter noen uker og sånn?

Fra ganske mange surrogater etter hvert, selvsagt.De gangene det er av mer langvarig karakter er det ganske ofte brutte løfter og dårlige relasjoner med i bildet.

Sitron skrev:

Fra ganske mange surrogater etter hvert, selvsagt.De gangene det er av mer langvarig karakter er det ganske ofte brutte løfter og dårlige relasjoner med i bildet.

Selvsagt? Jeg kjenner ingen surrogatmødre, men det er kanskje damer du har nettkontakt med? Jeg synes det er godt å høre at det er vanlig å ikke streve så mye i etterkant. Vi er sannelig ulikt skrudd sammen, og godt er selvsagt det. Men kjenner du så mange at det blir statistiske sannheter ut av det? Eller kan det være sånn at det er de vellykkede surrogatmødrene man hører mest fra?

Fullstendig uaktuelt! Kroppen min har ikke godt av graviditeter og er ganske utslitt på det området. Donert bort egg kunne jeg derimot gjort.

Jeg vet om tragediene også, for å si det sånn. Jeg vet om de som kjemper med nebb og klør for å beholde barnet, medaljens baksider, foreldre som er langt fra verdige til å få et barn og i det hele tatt. Dritt er det. Bare ikke så mye som man skulle tro.

Nei. Med hyperemesis, bekkenplager og lange, seige fødsler er kroppen min litt for lite egnet til svangerskap til at jeg i det hele tatt kunne vurdert det.
Og det er før jeg går dypere i problemstillingen.

Sitron skrev:

Og det sier du, som "bare diskuterer GS (ikke at du visste at det het det) og der foreldreskapet overdras før fødsel". Jeg antar du dermed diskuterer ut fra et Californiaperspektiv, siden det er en av få stater som i det hele tatt gir muligheten for PBO. Så hvorfor i all verden velger du å diskutere ut fra en setting som foregår i California?

Jeg beklager om jeg har villedet deg her, men mine kunnskaper om surrogati går lengre enn det jeg tydeligvis har gitt uttrykk for i denne tråden (som allerede nevnt vurderte vi dette selv og har således sett på ulike firma i ulike land). Grunnen til at jeg bruker mer folkevennlige uttrykk er fordi de aller færreste aner hva man snakker om når man bruker forkortelser eller hele navnet som sådan, og for å unngå misforståelser/at andre faller av fordi de ikke har kunnskaper nok om termene ser jeg ikke noe galt i dette.

Grunnen til at jeg kun har diskutert ut fra GS har jeg beskrevet i den andre tråden.

Skulle jeg ha vært surrogat for de to tilfellene jeg har nevnt at jeg er villig til å gjennomføre dette for hadde det vært aktuelt med både TS og GS for mitt vedkommende, og det innebærer jo nødvendigvis at man har satt seg inn i dette (og siden jeg har lang erfaring fra både prøverøring, vurdering av donasjon (både den ene og andre veien), ect vet jeg "litt" rundt dette her). Jeg kan forøvrig heller ikke se at jeg kun har diskutert surrogati ut fra hvordan det foregår i California. Jeg har diskutert det ut fra hva som har vært aktuelt for oss, og hva jeg tror er mest aktuelt i debatten rundt legalisering av surrogati i Norge.

Du er nok litt for kjapp til å trekke dine egne konklusjoner ut fra innleggene mine, Sitron. Hva med å heller spørre hva jeg mener før du konstanterer? Det blir langt mer fruktbare debatter ut av slikt;) (Du svarte forresten ikke på spørsmålet mitt om hvorfor du har så inngående kunnskaper om dette her, og det kan jo være at flere har interesse av å høre hvilke grunnlag du baserer uttalelsene dine på siden de er ganske så bastante. Misforstå meg rett; ikke noe galt i bastante uttalelser, men man kan med fordel servere litt mer med dem slik at det er lettere for oss å vurdere hvorvidt du har det fra "hearsay" fra bekjente, hvor mye du selv har satt deg inn i situasjonen (som nødvendigvis vil gi deg et annet utgangspunkt), ect)