Kunne du vært surrogatmor?

Nei. Aldri har man vel vært så nært noen, og da å skulle gi barnet bort - mitt egg eller noen andres - nei det hadde jeg ikke klart.

Sitron skrev:

Altså; hvor mange ganger er jeg nødt til å gjenta meg selv før enkelte skjønner at surrogatmor ikke alltid er ekvivalent med ikke-biologiske barn?

Biologisk eller ikke-biologisk hadde uansett ikke spilt noen rolle for min del.

Det har jeg heller ikke sagt at spiller en rolle for noens del.

Det er vanskelig å uttale seg helt sikkert, men jeg tror jeg fint kunne vært surrogatmor. Jeg likte å gå gravid, jeg brukte litt tid til å knytte meg til babyen, og jeg ønsker egentlig å føde en gang til, selv om jeg alldeles ikke skal ha flere barn.

Jeg kunne ikke vært surrogatmor. Jeg ville ikke ønsket å bruke surrogatmor heller.

Aldri i verden. Jeg sliter sånn fysisk i svangerskapene, dessuten lager jeg for store barn. Og jeg ville aldri klart å levere fra meg et barn som har vært i magen min.

Nei. Misliker å være gravid. Men eggene mine kunne jeg godt ha gitt bort.

I utgangspunktet nei, men det er et par personer (i nær familie) som jeg kunne ha gjort det for om de ønsket det. Hvorvidt jeg hadde blitt godkjent er en helt annen sak (har hatt en del komplikasjoner i svangerskapene mine, men har hatt veldig fine svangerskap for det).

Ja, det kunne jeg. Eggdonor også. Men ikke surrogatmor med egne egg, med mindre det var for noen spesiell, fx søster.

Nei. Jeg blir fullstendig satt ut (alt for mildt uttrykk, egentlig) av bare tanken på å skulle gi fra seg et barn som har bodd i magen min, selv om det biologisk sett ikke hadde vært mitt eget. Eggdonasjon likeså.

Jeg hadde bare vært surrogatmor om det ikke var mine egg. Det hadde vært meget uaktuelt for meg å gi i fra meg mitt biologiske barn.

Pelen skrev:

Jeg hadde bare vært surrogatmor om det ikke var mine egg. Det hadde vært meget uaktuelt for meg å gi i fra meg mitt biologiske barn.

Og jeg hadde ikke vært surrogatmor uansett, for jeg hadde ikke gitt fra meg en unge som ikke var biologisk min heller 😉.

Milfrid skrev:

Og jeg hadde ikke vært surrogatmor uansett, for jeg hadde ikke gitt fra meg en unge som ikke var biologisk min heller 😉.

Den delen tror jeg faktisk at jeg hadde klart, men jeg skulle selvsagt føle et veldigt sterkt bånd til det barnet resten av livet. i tillegg, det å kunne gjøre to voksne mennesker så utrolig lykkelige, det skulle være stort å kunne bidra til noe slikt. Jeg ser for meg glittret, kjærligheten og gleden i øynene deres bare jeg tenker på det.

Ja, jeg tror det. Jeg er egentlig ganske sikker på det, men jeg tør ikke å si et bombastisk JA! uten å noensinne vært helt realistisk i situasjonen.

Jeg VET dog at jeg ville båret fram mine søstres barn for dem om de ikke kunne gjøre det selv, men da er det egentlig ikke snakk om å gi bort barnet i ettertid når man har slike nære, sterke bånd som jeg og søstrene mine har. Jeg anser min søsters barn som av mitt eget kjøtt og blod, all den tid min søster er det, og vi har en felles enighet om å overta hverandres barn dersom det skulle bli behov for det noensinne.

Pelen skrev:

Den delen tror jeg faktisk at jeg hadde klart, men jeg skulle selvsagt føle et veldigt sterkt bånd til det barnet resten av livet. i tillegg, det å kunne gjøre to voksne mennesker så utrolig lykkelige, det skulle være stort å kunne bidra til noe slikt. Jeg ser for meg glittret, kjærligheten og gleden i øynene deres bare jeg tenker på det.

Ja, jeg kan også se for meg glitter, kjærlighet og glede i øynene deres, men jeg er smertelig klar over hvor fort jeg binder meg til barn jeg ikke har født selv, men som jeg bare bærer et bilde av, så jeg tror det hadde blitt helt umulig å gi fra meg et barn som jeg har båret i magen i ni mnd, om det så hadde gjort andre aldri så lykkelige.

Jeg ser for meg at du må være en veldig snill person. Kjenner ikke at glitter og glede klarer å påvirke meg i det hele tatt i dette spørsmålet.

Pelen skrev:

Den delen tror jeg faktisk at jeg hadde klart, men jeg skulle selvsagt føle et veldigt sterkt bånd til det barnet resten av livet. i tillegg, det å kunne gjøre to voksne mennesker så utrolig lykkelige, det skulle være stort å kunne bidra til noe slikt. Jeg ser for meg glittret, kjærligheten og gleden i øynene deres bare jeg tenker på det.

Milfrid skrev:

Ja, jeg kan også se for meg glitter, kjærlighet og glede i øynene deres, men jeg er smertelig klar over hvor fort jeg binder meg til barn jeg ikke har født selv, men som jeg bare bærer et bilde av, så jeg tror det hadde blitt helt umulig å gi fra meg et barn som jeg har båret i magen i ni mnd, om det så hadde gjort andre aldri så lykkelige.

Her sitter du på en erfaring som de fleste andre ikke har. Og det er det du poengterer her jeg også tenker på når jeg sier at det hadde vært fullstendig uaktuelt å være surrogatmor. Det er forunderlig mange som sier "ja" i slike diskusjoner som dette. Jeg tror mange ville blitt veldig overrasket over egne reaksjoner og den psykiske belastningen om de hadde gått igjennom dette i virkeligheten.

Nei.

Maximillia skrev:

Nei, jeg hadde aldri klart å ikke føle at et barn jeg hadde båret i ni måneder ikke var mitt. Og jeg har ikke så lette svangerskap og fødsler at det hadde føltes naturlig å leie ut kroppen min som rugekasse uansett. Jeg syns det er vanskelig å skjønne at noen vil gjøre dette.

Her er jeg også. Jeg kunne aldri i verden gjort noe slikt. Jeg er heller ikke udelt positiv til det å bruke surrogatmor heller, spesielt ikke slik feltet er nå uten spesielle retningslinjer eller krav.

Zoë skrev:

Jeg tror mange ville blitt veldig overrasket over egne reaksjoner og den psykiske belastningen om de hadde gått igjennom dette i virkeligheten.

Og jeg tror du ville blitt overrasket over hvor fraværende den psykiske belastningen er for mange.