Aktiv påmelding til skolegudstjeneste

Jeg skjønner at det er veldig store forskjeller i Norge. Jeg har opplevd at sang, dans og kortspill ikke er lov. Jeg har bedrevet alle tre tingene både på skolen, i kirken og i offentlige bygg i Norge. At det ikke skulle være lov er noe jeg har hørt om som i "gamle dager", i veldig pietistiske samfunn. At det skjedde i min samtid var jeg totalt uvitende om. Kvinnelige prester var forresten også helt greit.

Det er ikke så veldig rart at vi også har ulikt syn på hva en skolegudstjeneste er, hva den inneholder og om det er greit å sende barna på det. De skolegudstjenestene jeg selv deltok i på 80-tallet inneholdt julespill og jule/salmesang. "Prekenen" handlet om å ta vare på hverandre i julen. Jeg er i utgangspunktet i mot forkynnelse i skoletiden, men jeg er ikke enig i at et skolebesøk i kirken før jul per def. er forkynnelse. Selv om jeg skjønner at det gjennomføres som en helt vanlig gudstjeneste andre steder.

Også er jeg enig i Polyannas siste innlegg.

Du er fra innlandet vet, du, Java. Halvhedninger hele gjengen.

zinatara skrev:

Og når jeg gikk på folkehøgskole for 20 år siden var det forbud mot både dans og kort i skolereglementet.

Husker også at når jeg gikk på ungdomsskolen var det sinte leserinnlegg i lokalavisen etter at tensing-koret hadde tatt med elektrisk gitar og trommer til kirkekonsert og i tillegg hadde folk klappet.

Polyanna skrev:

Bidrar til :knirk:

Da jeg vokste opp var det ikke bare utenkelig med dans i kirken, men også i alle offentlig eide lokaler - det var ikke lov: Skoler, kommunesalen, etc. Det gjorde at det for eksempel ble umulig for folkedanslaget å finne lokaler å øve i. Til slutt fant de et smutthul: De kalte det folkeviseleik i stedet for folkedans. Tror det forsvant rundt 1980, for da jeg begynte på ungdomsskolen hadde vi skoleball og greier, med dans i gymsalen.

Men kateketen vi hadde konfirmantundervisning med (1986) (egentlig en ung og vennlig og varm fyr) snakket alvorlig med oss om farene ved dans. Ikke dansen i seg selv, men det den førte med seg.

Tidene forandrer seg, ja. Det kom Ungdomsheim med tensing og alt mulig rocknroll!

Dere er nok et lite hakk eldre enn meg. Jeg var konfirmant i 1995, og det var futt og fart i Tensing på den tiden. Men jeg begynte ikke å vanke i kristne kretser før i 1998/99, og da hadde nok de kristne miljøene i området vært karismatiske mer enn pietistiske en god stund...

Det jeg syns er minst like viktig som å oppleve høytider innen ulike religiøse troer, er en innføring i feiring og liv utenfor religiøs tro. Jeg syns ikke det skal være slik at å være religiøs på ett eller annet vis er normalen. Det er like normalt å ikke ha noen religiøs tro. Å få barn til å forstå det kulturelle aspektet, ikke bare det religiøse, kan kanskje få bukt med all snipingen om at man (eller HEFere, som som regel for skylden) ikke burde få feire jul/ha fri/overgangsriter/de bare kopierer kristendommen/whatever.

Dagens frustrasjonsutbrudd: Hva sier man egentlig til de som oppriktig tror at "da barnebarna er voksne så finnes det nok ikke juletradisjoner igjen! "

De eldste barnebarna der er tenåringer, så da må utviklingen gå fort i så fall. Men å hevde noe sånt?

Den største misjoneringen jeg har vært ute for når det gjelder religion, fant sted i en moske. Vi besøker alltid en moske med 5. trinn. Det var kun imam tilstede, men måten han snakket på (spesielt om kvinner) var mer misjonerende og forkynnende (og nedrakkende) enn noen skolegudstjeneste jeg har vært på. (Og ingen hadde fritak, for dette var per definisjon ikke forkynning).

Likevel syntes jeg dette var nyttig for alle elevene, for det ga veldig godt utgangspunkt for refleksjon og samtaler i etterkant. Slik som skolegudstjenestene også gjør på trinnet mitt i hvert fall.

Bokormen skrev:

Dagens frustrasjonsutbrudd: Hva sier man egentlig til de som oppriktig tror at "da barnebarna er voksne så finnes det nok ikke juletradisjoner igjen! "

De eldste barnebarna der er tenåringer, så da må utviklingen gå fort i så fall. Men å hevde noe sånt?

Jeg har noen sånne kjenninger på mitt hjemsted, som jeg kan si med relativt stor sikkerhet ikke har gått en eneste runde rundt et juletre siden det var tvang på barneskolen, og som ikke kan så mye som første verset av de aller vanligste julesangene, langt mindre flere vers, og som ikke gjør tegn til å synge med når det forventes. Men som av en eller annen grunn, det siste året, har blitt veldig bekymret for at våre dyrebare tradisjoner skal forvinne når barna (som de forresten ikke har) kan velge om de skal delta på skolegudstjeneste eller ei. 🙄

Bokormen skrev:

Dagens frustrasjonsutbrudd: Hva sier man egentlig til de som oppriktig tror at "da barnebarna er voksne så finnes det nok ikke juletradisjoner igjen! "

De eldste barnebarna der er tenåringer, så da må utviklingen gå fort i så fall. Men å hevde noe sånt?

Da tenker jeg at vedkommende kan utfordres litt på hva de har gjort for at juletradisjonene skal videreføres. Synger de julesanger med barnebarnene, baker julekaker med dem, lager julepynt? Tar de barn og barnebarn med på noe av det store tilbudet av teaterforestillinger, konserter og gudstjenester som finnes før jul?

Jeg er enig i at skolen skal ha en rolle i å videreføre tradisjoner. Og mine barn har da både lært julesanger, bakt og laget julepynt på skolen. I tillegg feirer vi en veldig tradisjonell julaften, med bunader og tradisjonsmat og gang rundt juletreet. Så jeg er ikke veldig nervøs.

Bokormen skrev:

Dagens frustrasjonsutbrudd: Hva sier man egentlig til de som oppriktig tror at "da barnebarna er voksne så finnes det nok ikke juletradisjoner igjen! "

Til sånne pleier jeg å si "Ja huff, det blir fælt" i en uinteressert tone og så snakker jeg om noe annet. Dustete påstand.

Niobe skrev:

Dere er nok et lite hakk eldre enn meg. Jeg var konfirmant i 1995, og det var futt og fart i Tensing på den tiden. Men jeg begynte ikke å vanke i kristne kretser før i 1998/99, og da hadde nok de kristne miljøene i området vært karismatiske mer enn pietistiske en god stund...

Jeg ble konfirmert i 94, då det er et lite hakk. 😉

Jeg sier ikke at det ikke var futt og fart i tensingen, det var vel at de tok med seg dette inn i kirken som det ble styr ut av. Nå er det visst helt annerledes i kirken her, den gamle konservative presten pensjonerte seg og de fikk en ung kvinne inn i stedet. Så de siste årene har det visst både vært klapping, dansing og sang av annet enn gamle salmer. Men det er ikke mange årene siden her at ugifte ikke fikk være med frem i kirken når de skulle døpe barnet sitt.

Tallulah skrev:

Det jeg syns er minst like viktig som å oppleve høytider innen ulike religiøse troer, er en innføring i feiring og liv utenfor religiøs tro. Jeg syns ikke det skal være slik at å være religiøs på ett eller annet vis er normalen. Det er like normalt å ikke ha noen religiøs tro. Å få barn til å forstå det kulturelle aspektet, ikke bare det religiøse, kan kanskje få bukt med all snipingen om at man (eller HEFere, som som regel for skylden) ikke burde få feire jul/ha fri/overgangsriter/de bare kopierer kristendommen/whatever.

Helt sant. Forståelse for ritualer generelt og at det er allmenngyldig. Sånn lattermild himling over navnefester eller borgerlig konfirmasjon ("man BEKREFTER jo dåpsløftet, ikke sant?!?" "Eh, nei??!") gjør meg utrolig irritert, mest fordi det er så uvitende.

Polyanna skrev:

Helt sant. Forståelse for ritualer generelt og at det er allmenngyldig. Sånn lattermild himling over navnefester eller borgerlig konfirmasjon ("man BEKREFTER jo dåpsløftet, ikke sant?!?" "Eh, nei??!") gjør meg utrolig irritert, mest fordi det er så uvitende.

Jeg hadde en heftig diskusjon med min svigermor som hardnakket påstod at siden man ved navnefest ble innmeldt i HEF så var ikke det noe bedre enn å bli innmeldt i kirka ved dåp. Da de hadde navnefest for nevøen hennes hadde nemlig foreldrene fått papirer på at han var innmeldt. Måtte til slutt inn på nettsidene til HEF for å bevise at det papiret de får ikke har noe med innmelding å gjøre, at HEF ikke har medlemmer under 15 år, og at det ikke er mulig å melde inn andre enn seg selv. Det begynner å bli veldig mange år siden navnefesten til denne nevøen, så hun har levd med den forestillingen i snart 30 år.

Niobe skrev:

Dere er nok et lite hakk eldre enn meg. Jeg var konfirmant i 1995, og det var futt og fart i Tensing på den tiden. Men jeg begynte ikke å vanke i kristne kretser før i 1998/99, og da hadde nok de kristne miljøene i området vært karismatiske mer enn pietistiske en god stund...

Jeg er så utgammel at jeg husker prester med svart kjole og pipekrage.

Har aldri vanket i kristne kretser, men på Møresiden av slekta hadde jeg farmor og farfar i den mest pietistiske enden av skalaen, der ingenting var lov og alt var synd, og på Hamarsiden av slekten hadde jeg tante og onkel godt planta i den karismatiske enden, der alt var lov og alle var pene og hysterisk lykkelige på utsiden. Og det var jo på samme tid (70- og 80-tallet), selv om det riktignok var en generasjon mellom de to polene.

Mye klapping og dansing (og drikking, for den saks skyld) i sistnevnte familie, men de hørte ikke til statskirka da.

I vår kirke var det et progressivt ungdomsmiljø i en indremisjonspreget menighet. Vi var opprørske og klappet, men det var en endring mens jeg gikk der på slutten av åttitallet. Dans var ok hvis det var en forestilling, men ikke som generell bevegelse til musikk (og selvsagt ikke pardans).

Det var heller ikke lov å danse i vigsla bygninger, og det innebar alle gymsaler og et par ungdomshus. Ingen skoledans der, altså, med hederlig unntak av polynese (men til gjengjeld var det fritt fram for grøftefylla i de andre ungdomshusene fra 14-årsalderen, så det var litt for alle).

Candy Darling skrev:

Det var heller ikke lov å danse i vigsla bygninger, og det innebar alle gymsaler og et par ungdomshus. Ingen skoledans der, altså, med hederlig unntak av polynese (men til gjengjeld var det fritt fram for grøftefylla i de andre ungdomshusene fra 14-årsalderen, så det var litt for alle).

Ingenting mellom vigsla bygninger med danseforbud og ungdomshus med grøftefyll?

Java skrev:

Ingenting mellom vigsla bygninger med danseforbud og ungdomshus med grøftefyll?

Et fantest en uoffisiell "bygdesang" som ble spilt inn og greier, hos oss.

En av linjene lød:

"Anten går du på bedehuset,
Ellers går du i grøfto!!"

Så eksotisk.

Jeg og Candy har hatt lik oppvekst ser det ut til. På mine trakter var det forøvrig null problem å rekke over både bedehuset og ungdomshuset. Vi var pragmatiske sånn.

Da kunne poden melde om at halve klassen hans var på fredssamling. Hos eldste var det kun en håndfull elever av 30 som var på fredssamling, men det er nok mye pga at de underholdt i kirken. De stod fritt til å velge, men siden ikke de kunne garantere at man kunne slippe preknen valgte eldste å la instrumentet stå igjen hjemme.


Takk, Teofelia, for at du delte erfaringen med julegudstjenesten du deltok i 🙂

Bokormen skrev:

Vi fikk en helt nøytral påmeldingslapp fra skolen. Etterfulgt av et skriv fra rektor der hun minnet om at i disse dager er det ekstra viktig å holde på våre gode, gamle tradisjoner.

Og for å understreke....

Jeg kan rapportere fra vår skolegudstjeneste også:

Velkommen fra prest og kateket. Sanginnslag fra de yngste klassene. Allsang av julesang. Juleevangeliet lest av skolebarn. Preken av prest og kateket: de delte på ordet, spurte barna litt om hva de gledet seg til med jul, snakket om Guds kjærlighet og at alle er elsket og verdifulle. Sa hvor fint det var at skolen hadde samlet inn penger til SOS barnebyer og om hvor viktig det er å hjelpe andre som ikke har det godt. Så ba de Fadervår, noen av barna ba med, kunne jeg høre, noen var entusiastisk med på "I ALL EVIGHET AAAAMEN!". Sang fra skolekoret. "Bønn" fra en håndfull barn (de leste opp hvert sitt ønske for julen:"jeg ønsker at alle barn skal få gå på skole", "jeg ønsker at ingen skal sulte", etc). Sang fra de store barna ("we are the world". ). Deilig er jorden som allsang. Velsignelsen og avskjedsord.

Det var tilbud om et alternativt opplegg på skolen, men jeg vet ikke om noen var der.

Av den relativt lille forsamlingen (vel hundre?) talte jeg minst 6 trosretninger som jeg vet om, så de fleste så ut ikke til å synes var vanskelig å forene gudstjeneste med egen tro.

Heller ikke jeg (humanetiker).