Kinosirkel: Sweeney Todd, diskusjonstråd

Her kan fosjempel Scarlett fortelle hvorfor hun ble skuffet, og Aminta og Glitterchick hvorfor de ikke ble det.

Jeg har ikke sett den, men skal. Til tross for at ikke kan fordra musikaler og gore. :masochist:

Divine skrev:

Jeg har ikke sett den, men skal. Til tross for at ikke kan fordra musikaler og gore. :masochist:

Kanskje de kansellerer hverandre i dette tilfellet? 😀

Skilpadda skrev:

Kanskje de kansellerer hverandre i dette tilfellet? 😀

Det skal du ikke se bort fra. Jeg har hørt om flere pasjonerte musikalhatere som har likt denne veldig godt.

Jeg er forsåvidt musicalhater, men jeg har likevel tro på denne.

Jeg har forøvrig kommet til at det jeg egentlig hater er dårlige musicals, ikke musicals som sådan, men siden dette er en genre der mer enn 99% av alt som noengang er laget er langt mer smertefullt å overvære enn det ville være å vri rustne gafler rundt i øyne og ører tok det litt tid før jeg skjønte akkurat det.

Ben "Andrew Lloyd Webber kunne fortjene en gaffel eller to" Murphy

Vel, tjah.
Jeg har riktignok ikke sett den på kino, :skrape: og bare vel 1/4-del av filmen.
Min elskede mann, nektet nemlig å se mer - han synes den var grufull.

Jeg kommer sterkere tilbake om vi ser den på kino i påsken, evt. om jeg klarer å få sett hele hjemme.

Jeg så en tredjedel, så slettet jeg den.

Jeg så den i forigårs og likte den godt. Nå skal det sies at jeg elsker musicals, hvertfall de gamle fra førti/femtitallet, og Grease og Rocky Horror. Jeg er ikke så glad i Cats og slikt.

Musikken er i ganske tradisjonell musicaldrakt, og jeg syns jo selvfølgelig det er at aber at ikke Danny Elfman har hatt noe å gjøre på den musikalske siden. Burton og Elfman er det perfekte tospann.
Jeg har aldri likt Bonham Carter spesielt godt, jeg syns hun bare er irriterende, liten, og irriterende igjen. I Sweeney Todd funker hun kjempebra. Hun synger ikke allverdens, men det gjør slett ingenting, det gjør det hele mer ekte. Johnny Depp er jo et digert pluss i seg selv, men han greier ikke helt å riste av seg Jack Sparrow. Visuelt ser han fantastisk ut, som en ond blanding av Edward Scissorhand og Jack White fra White Stripes. Sacha Baron Cohen er virkelig i sitt ess, både dialekt og utseende er enormt lattervekkende! Alan Rickman kunne vært ondere, men det gjorde ikke sånn kjempemye.

Fargene i filmen er nydelige, og introen er i klassisk mekanisk Burtontil, og minner om både Edward Scissorhands og Twin Peaks, egentlig. Blodet er tykt som maling, og danner en pen kontrast til resten som er grått og svart. Bortsett fra Baron Cohen, han er langt fra grå.

Jeg myste meg gjennom de blodigste scenene, men selv om de er ekstremt grafiske, ser de ikke spesielt ekte ut.

Denne har jeg ikke sett, og den har tom. nicket mitt i HI.

glitterchick skrev:

Jeg så den i forigårs og likte den godt. Nå skal det sies at jeg elsker musicals, (..)

Musikken er i ganske tradisjonell musicaldrakt, og jeg syns jo selvfølgelig det er at aber at ikke Danny Elfman har hatt noe å gjøre på den musikalske siden. Burton og Elfman er det perfekte tospann.
Jeg har aldri likt Bonham Carter spesielt godt, jeg syns hun bare er irriterende, liten, og irriterende igjen. I Sweeney Todd funker hun kjempebra. Hun synger ikke allverdens, men det gjør slett ingenting, det gjør det hele mer ekte. Johnny Depp er jo et digert pluss i seg selv, men han greier ikke helt å riste av seg Jack Sparrow. Visuelt ser han fantastisk ut, som en ond blanding av Edward Scissorhand og Jack Wite fra White Stripes. Sacha Baron Cohen er virkelig i sitt ess, både dialekt og utseende er enormt lattervekkende! Alan Rickman kunne vært ondere, men det gjorde ikke sånn kjempemye.

Fargene i filmen er nydelige, og introen er i klassisk mekanisk Burtontil, og minner om både Edward Scissorhands og Twin Peaks, egentlig. Blodet er tykt som maling, og danner en pen kontrast til resten som er grått og svart. Bortsett fra Baron Cohen, han er langt fra grå.

Jeg myste meg gjennom de blodigste scenene, men selv om de er ekstremt grafiske, ser de ikke spesielt ekte ut.

Ja, hva mer skal man si etter dette, jeg er veldig enig med glitter.
Bortsett fra at jeg aldri har hatt noe i mot Bonham Carter, også er jeg veldig glad i musikaler generelt.
Jeg myste ikke, forresten, men jeg tenkte allerede på åpningsscenen at blodet ikke så veldig ekte ut.

Mannen som ikke er spesielt glad i verken musikaler eller blod synes ikke den var noe særlig. Men han sier selv at dette bare ikke var filmen for han, og det kan hende den er bra egentlig.
Jeg kommer til å be mannen laste den ned når den er å få tak i, for jeg vil gjerne se den igjen.

Da har jeg gjort min kinosirkelplikt, og jeg er veldig fornøyd. Jeg liker i prinsippet musikaler, jeg da, selv om det selvfølgelig er sant at det er mye møkk i sjangeren. Her fungerte det som bare det, og Sondheims musikk og svarte tekster kom veldig til sin rett.

Som Glitter sier, var fargebruken i filmen en nytelse, rødt på svart, grått og snusbrunt, og fantastisk humoristisk brukt i scenene der Mrs. Lovett drømmer om at hun og Sweeney Todd skal dra på en hyggelig ferie ved sjøen. De to gustenmørke kjellermenneskene i postkort-fargerike Brighton, med Depps dystre, hevngrublende («brooding» er ordet jeg leter etter) oppsyn som skjærende disharmoni i alle bildene. Nydelig.

Jeg lo generelt masse, aller mest av Sacha Baron Cohen som forfengelig pseudoitaliensk frisør.

Ellers er jeg veldig fornøyd med at vi slapp å se en lykkelig sluttscene med de to unge elskende (finnes den scenen egentlig i musikalen?), men heller satt igjen med en behagelig dyster følelse av at det heller ikke ville gå så bra. («Demons from the past»!) Sluttscenen var herlig operatragisk. Fine greier.

Ja, feriedrømmene var fantastiske! Spesielt bryllupet, den litt lute, stive rygen til Depp, med armene litt ut fra siden.

Jeg ser for meg at dette er slik Edward Scissorhands kunne blitt om han hadde hatt etter mange år med lengting oppe på slottet om han hadde begynt å kjede seg veldig.

Det Tinetoff sa.

Jeg var mest overrasket over hvor morsom filmen var. Jeg hadde vel egentlig forventet noe mer pompøst og et plot som tok seg selv litt for alvorlig (alt for valnlig musicalfelle), men jeg føler at kombinasjonen musical, humor og gore fungerte utmerket.

And I'm telling you them pussycats is quick ...

glitterchick skrev:

Ja, feriedrømmene var fantastiske! Spesielt bryllupet, den litt lute, stive rygen til Depp, med armene litt ut fra siden.

Jeg likte strandscenen. Der han har på seg stripete badedrakt. Ubetalelig!

Jeg likte den som sagt ikke. Jeg har ikke noe spesielt i mot hverken musikaler eller Bonham Carter, men her funket det dårlig. Særlig kombinasjonen. Det var et par sanger som funket (I will have vengance), men jevnt over satt jeg stort sett og irriterte meg over at de for pokker ikke bare kunne snakke i stedet. Alan Rickmann var en blek skygge, HMB så ut som Frankensteinrollen sin, og Johnny, som alltid gorgeus, kunne vel heller spilt inn en ny versjon av Edward Scissorhand?

Historien var dårlig og gammel. Jada, jeg vet det er en musikal, men jeg hadde forventet bedre av min helt Tim. Det var ikke noe poeng over fremdriften. Every man deserves to die? Hvorfor det?

Nå skal det sies at
a) jeg er veldig fan av Tim Burton (og JD), så forventningene var skyhøye - til tross for at
b) jeg har nok veldig lav toleranse for gore (teaterblod eller ikke) :sart:

Bildene er vakre og funker utmerket, det samme gjør Sacha. Men bedre lykke neste gang, Tim. :setter på Sleepy Hollow i stedet:

(Tim Burton mener du vel, Scarlett?) Jeg likte den også. Jeg likte å se Depp gjøre noe annet enn mild og misforstått i en Burton-film. "Every man deserves to die" er vel øyeblikket der Sweeney har mistet det siste grepet på fornuften og menneskeligheten sin og blir til et virkelig monster. Jeg tror på en måte aldri Edward Scissorhands ville blitt det, selv om han lignet, visuelt (og med barberkniven i utstrakt hånd: "Finally my arm is complete again!"). Jeg likte HBC's Mrs. Lovett, som på en måte er enda mer monstrøs enn Sweeney (han er gal, det er egentlig ikke hun; hun vet hva hun gjør), men som man likevel kan få litt forvridd sympati for, fordi hun gjør det aller meste fordi hun er glad i Sweeney. Og Sweeney selv blir naturligvis et monster på grunn av kjærligheten han en gang hadde for kone og barn. Jeg synes Alan Rickman var veldig god, og at det passer bra å ikke spille ham mer parodisk ond og pervers (som de lett kunne gjort, men det holder å vise hva han gjør), og at duetten (og kontrasten) mellom de to skrekkelige mannlige hovedpersonene var ganske slående. Og så synes jeg mengdene teaterblod var med på å gi filmen nerve og at det antagelig var ment delvis symbolsk, noe med blodofring og blodhevn og "blood debt", kanskje særlig i sluttscenen, der den eneste ordentlig uskyldige i historien er den eneste som kan både stoppe monsteret Sweeney og frigjøre ham fra hans eget mareritt. "We all deserve to die - Even you, Mrs Lovett, even I!"

Og Sacha Baron Cohen var fantastisk, ja - og så sa jeg visst "næmmen!" høyt da plutselig Anthony Head (Giles fra "Buffy") dukket opp i en halvannen sekunds cameo. 😀

Og forresten, Divine og Tinetoff, musikalen er fra 1979, som vel var omtrent det vi trodde i går? Historien er fra 1800-tallet, og skuespillet musikalen er basert på er fra 1973.

Det er ganske morsomt når man namedropper og får det feil, ikke?

Skilpadda skrev:

og så sa jeg visst "næmmen!" høyt da plutselig Anthony Head (Giles fra "Buffy") dukket opp i en halvannen sekunds cameo. 😀

Hva, slo du det opp!?

Dette var for øvrig en anledning der det lønte seg å være litt treig i oppfattelsen (i motsetning til da jeg så Atonement ), jeg tror jeg fikk mye større effekt av Mrs. Lovett fordi jeg forsto så seint at hun hadde lurt ST. Jeg synes både HBC og Depp var veldig gode, forresten, og fattet forbausende mye ømhet for Sweeney Todd, han er jo et veldig forståelig monster.

Jeg stemmer også for at den beherskede Rickman-prestasjonen var god.

Tinetoff skrev:

Hva, slo du det opp!?

Ja, nå ble du sjokkert nå, tenker jeg.

Sweeney er ganske forståelig og lett å føle for, ja. Det er sikkert mange som har brukt den historien om han som kommer hjem etter mange års ufortjent fengselsopphold og finner kone og barn døde eller enda verre; Terje Vigen gjør jo blant annet det, og greven av Monte Christo også.

Skilpadda skrev:

ja - og så sa jeg visst "næmmen!" høyt da plutselig Anthony Head (Giles fra "Buffy") dukket opp i en halvannen sekunds cameo. 😀

Jeg personlig vet ikke hvem det er, men jeg skjønner hvem du sikter til. Antar det var den scenen der fjortisene bak meg gispet og sa HØYT "så du hvem DET var eller, Så du? Så du?".

Det eneste aberet var høylytte fjortiser, folk som pratet med litt lav stemme for da trodde de sikkert at de ikke forstyrret ( ) og en mobiltelefon som både blinket og pep hele tiden.