Barn med minoritetsbakgrunn

Vi har barn i Norge som lever i et annet land enn Norge store deler av sitt liv. De er født i Norge av f.eks. opprinnelige vietnamesiske foreldre. Noen av har til og med foreldre som er født i Norge, men som snakker dårlig norsk. Jeg har en erfaring med at f.eks. vietnamesere holder seg med andre vietnamesere. Dermed er barna kun i "Norge" når de er på skolen. Ellers er de med sine foreldre og andre vietnamesere. Dette er trist. Det fører til at de blir lite integrert i det norske samfunnet. De snakker dårlig norsk og vil dermed få problemer når de skal søke jobb. Likevel så er de dyktige til å jobbe og har en høy arbeidsmoral.

Ikke lett dette, men her har politikerne et problem.

Noen andre med erfaringer.......

Mine barn har venner der foreldrene har ulike opprinnelsesland, mens barna er oppvokst i Norge.
Det er foreldre fra afrikanske land, muslimske land og katolske land. Barna omgås helt naturlig, og vi har deres barn med på "norske" tilstellninger, og mine barn får oppleve litt fra andre land og kulturer.
Vi har også hatt felles bursdagsfeiringer sammen med andre foreldrepar med utenlandsk opprinnelse, og møtes på fritidsaktiviteter ol. Språket er den største utfordringen blant de voksne, kan være litt vansklig å kommunisere av og til, men med litt humor og vilje til å forstå så går det stort sett bra.
Nå må det sies at vi bor ikke i en stor by, så grunnlaget for å danne minoritetsmiljøer er nok ikke allverden, her fungerer vi stort sett godt sammen alle sammen. Problemene oppstår ikke pga. minoritetene, heller tvert i mot. Vansklige voksne kan vi vel alle møte på.:p

Det var ikke så lett å forstå hva du egentlig mente i hovedinnlegget, syns jeg. Men hvis jeg forstår deg rett, så mener du at det er et problem at annen-generasjons innvandrerbarn ikke omgås norske barn på fritiden, at de ikke lærer seg skikkelig norsk og at de dermed møter motbør i arbeidslivet?

Jeg vet at det ikke er helt rett å skrive innvandrere, men gjør det likevel.

Personlig har jeg ingen preferanser i den retningen, men det er jo en av de mest kjente utfordringene vi kjenner når det kommer til integrering av innvandrere, er det ikke? Det er jo for eksempel derfor det flere ganger er reist forslag om gratis barnehage til innvandrerbarn og lignende tiltak.

Når det gjelder problemer i møte med arbeidsliv og vansker med å få jobb, så tror jeg den problemstillingen har mange flere sider enn manglende språk. Det er jo mange eksempler på at innvandrere blir utelukket kun i egenskap av å være innvandrere. Arbeidsgivere utelukker potensielle arbeidstakere allerede når de ser navnet, og uten å gi mennesket en sjanse til å vise at de er dyktige og har høy arbeidsmoral. Selvsagt er det å ikke snakke norsk en stor ulempe i mange yrker, men jeg tror det er mange som går glipp av relevant arbeid av helt andre årsaker.

Jeg forsto ikke helt innlegget ditt... Men jeg møter både-og. Her vi bor er det forsåvidt lite "minoritets-elever" på skolen/i barnehagen, og i nærmiljøet, men vi møter både de som snakker godt norsk, og de som ikke gjør det. Selv innenfor samme nasjon, er det store variasjoner. Det bor feks en del tamiler her. Det finnes foreldre som snakker norsk med barn som ikke gjør det, foreldre som ikke kan norsk og barn som gjør det, foreldre og barn som snakker flytende bergensk, og foreldre og barn som ikke forstår de enkleste beskjeder. De aller fleste har tilnærmet lik botid i Norge, mellom 10 og 20 år.

Jessica skrev:

Vi har barn i Norge som lever i et annet land enn Norge store deler av sitt liv. De er født i Norge av f.eks. opprinnelige vietnamesiske foreldre. Noen av har til og med foreldre som er født i Norge, men som snakker dårlig norsk. Jeg har en erfaring med at f.eks. vietnamesere holder seg med andre vietnamesere. Dermed er barna kun i "Norge" når de er på skolen. Ellers er de med sine foreldre og andre vietnamesere. Dette er trist. Det fører til at de blir lite integrert i det norske samfunnet. De snakker dårlig norsk og vil dermed få problemer når de skal søke jobb. Likevel så er de dyktige til å jobbe og har en høy arbeidsmoral.

Ikke lett dette, men her har politikerne et problem.

Noen andre med erfaringer.......

Jeg vil ikke si at politikerne har et problem, men samfunnet har det kanskje. 😉
Jeg kan være enig i at det ikke fremmer integrasjon at "innvandrere" holder seg mest til seg selv og sin egen gruppe. Det burde vært en bedre balansegang, for det er jo svært forståelig at folk i et fremmed land søker seg til sine likesinnede med likt morsmål og lik kulturbakgrunn. Samtidig bør dette blandes med en genuin nysgjerrighet og åpenhet for det norske samfunnet og menneskene som de tross alt skal leve i, sammen og blant. Jeg har egentlig ikke så gode forslag til hvordan man skal fremme dette, utenom bydels/kommunearrangement, skole-og barnehagetiltak, men det vil jo uansette kreve at alle ønsker en integrasjon.

lykkeliten02 skrev:

Jeg vil ikke si at politikerne har et problem, men samfunnet har det kanskje. 😉
Jeg kan være enig i at det ikke fremmer integrasjon at "innvandrere" holder seg mest til seg selv og sin egen gruppe. Det burde vært en bedre balansegang, for det er jo svært forståelig at folk i et fremmed land søker seg til sine likesinnede med likt morsmål og lik kulturbakgrunn. Samtidig bør dette blandes med en genuin nysgjerrighet og åpenhet for det norske samfunnet og menneskene som de tross alt skal leve i, sammen og blant. Jeg har egentlig ikke så gode forslag til hvordan man skal fremme dette, utenom bydels/kommunearrangement, skole-og barnehagetiltak, men det vil jo uansette kreve at alle ønsker en integrasjon.

Jeg var nok litt "tåkete" i det jeg skrev, men oppegående som dere er så har jo dere selvfølgelig skjønt hva jeg mente 😉
Du har rett. Det er samfunnet som har et problem. Politikerne kan ikke vedta integrering uten at de som skal integreres ønsker det.

Jeg har flere venner med minoritetsbakgrunn. De søker mot det norske samfunnet og er opptatt av å bli integrert. I byen vår har vi mange vietnamesere. Vi har naboer som er vietnamesere. De snakker dårlig norsk og omgås bare vietnamesere. Jeg skjønner at man søker til sine egne. Det samme gjør jo vi når vi flytter til Spania for eksempel. Det som er synd er at disse barna skal etterhvert mestre det norske samfunnet. Ved å leve i to forskjellige "verdener" så blir disse barna fremmedgjort i det norske samfunnet. Så lenge de er mange vietnamesere så er det antakelig ikke noe problem. Jeg har også skjønt det slik at det er lite aksept innen miljøet til vietnameserne på å finne seg en norsk partner. Kan jo forsåvidt skjønne det i forhold til kulturell tilhørighet, men hva kan samfunnet gjøre for mennesker som egentlig ikke ønsker å bli integrert? Egentlig veldig lite. Noen krav kan stilles, men det kommer ikke noe positivt ut av det dersom man ikke ønsker integrering.

En effekt av dette kan være gjengmiljøer. Noe vi ser i Oslo. Der har det vært en del vold og drap med vietnamesiske ungdommer. Jeg lurer på om ikke foreldrene deres skjønner hva de gjør ved å ikke delta mer i det norske samfunnet...

Kjenner ikke igjen erfaringene dine, Jessica. Har masse vietnamesere rundt her som ikke har problemer med å kommunisere med andre, og barna leker helt fint med barn fra andre land og kulturer.

alfaCharlie skrev:

Kjenner ikke igjen erfaringene dine, Jessica. Har masse vietnamesere rundt her som ikke har problemer med å kommunisere med andre, og barna leker helt fint med barn fra andre land og kulturer.

Det er jo kjempeflott. Det er nok flest av de, men jeg har også sett det motsatte. Det er trist for disse barna. Det er ikke bare vietnamesere. Også andre minoritetsforeldre som er svært lite i kontakt med nordmenn og som er ganske så isolerte. Barna deres sliter med å få et norsk språk som dekker de behov de trenger for å kunne delta i det norske samfunnet.

alfaCharlie skrev:

Kjenner ikke igjen erfaringene dine, Jessica. Har masse vietnamesere rundt her som ikke har problemer med å kommunisere med andre, og barna leker helt fint med barn fra andre land og kulturer.

Enig.
Vietnamesere er vel heller kjent for å være godt integrert enn det motsatte. Har selv vært i norsk-vietnamesisk bryllup, og har intrykk av at den generelle tonen blant (ihvertfall unge) vietnamesere er at slike konstallasjoner er finfint.

Vi har en del elever med minoritetsspråklig bakgrunn på skolen vår som ikke har noen kontakt med de etnisk norske elevene. De holder seg til andre minoritetsspråklige, både de med samme språklige bakgrunn og de med annen bakgrunn (da snakker de norsk sammen). Det ser ut til at det primært gjelder elever som var eldre enn 11-13 år da de kom til Norge. De som kom tidligere til landet og derfor har gått storparten av grunnskolen her, er integrert på en helt annen måte og ser ut til å orientere seg mot de etnisk norske elevene.

Mitt inntrykk er at barn er "flinkere" til å være sammen med barn som både er etnisk norsk og har minoritetsbakgrunn.
Voksne derimot er nok mere sammen med mennesker med samme etniske bakgrunn som seg selv.
Vi har endel vietamesere på jobben (endel fra området Jessica bor) og de holder seg til hvrandre. De snakker sitt morsmål på jobb o.l
Dette er personer som ikke er født her i Norge, men alikevel har lang farstid her.
Noen har også en veldig dårlig norskforståelse.

Men jeg tror også det er store variasjoner.

Kjenner ikke igjen erfaringene dine, Jessica. Har masse vietnamesere rundt her som ikke har problemer med å kommunisere med andre, og barna leker helt fint med barn fra andre land og kulturer.

Og mange her vi bor, har erfart det motsatte. Det kan kanskje Sitron fortelle mer om.

Mams skrev:

Mitt inntrykk er at barn er "flinkere" til å være sammen med barn som både er etnisk norsk og har minoritetsbakgrunn.
Voksne derimot er nok mere sammen med mennesker med samme etniske bakgrunn som seg selv.
Vi har endel vietamesere på jobben (endel fra området Jessica bor) og de holder seg til hvrandre. De snakker sitt morsmål på jobb o.l
Dette er personer som ikke er født her i Norge, men alikevel har lang farstid her.
Noen har også en veldig dårlig norskforståelse.

Men jeg tror også det er store variasjoner.

Det er nok også avhengig av hvor de bor. De som har valgt å bosette seg i eneboliger er mer isolerte her. De omgås kun vietnamesiske stort sett. Vår nabos kone snakker nesten ikke norsk. De har bodd her i mange år. De som bor i rekkehus- og boligblokkområdet har nok mer kontakt med norske naboer.

Jeg jobber med minoritetsspråklige barn til daglig, og jeg synes at mye er forandret bare i løpet av de siste ti årene.

Nå er det slik at de norsk-vietnamesiske elevene våre er så godt som 100% integrert. De snakker et greit daglig-norsk når de begynner på skolen, og det er ikke lenger slik at de kun holder sammen med andre norsk-vietnamesere. Før var det slik at vi hørte vietnamesisk mye på skolen - nå skjer det nesten aldri. Det er fordi så og si alle n-v elever har etnisk norske barn i vennegjengen sin, og da må det kommuniseres på norsk.
Mange er også blitt dårligere i morsmålet sitt fordi det snakkes mye norsk i mange n-v hjem også nå.

Det skjer at vi får minoritetsspråklige barn i 1. klasse som er født i Norge men likevel ikke kan snakke norsk - men det skjer langt sjeldnere enn før.

For en knapp måned siden møtte jeg ei jente på 20 år i jobben min.
Hun var født og oppvokst i Norge. Hun klarte å skrive navnet sitt, men adressen kunne hun ikke skrive. Analfabet.
Forøvrig var hun av sigøynerslekt, de sender ikke barna på skole var det hun kunne fortelle meg.
Hun hadde født et barn i utlandet på det tidspunktet var barnet mellom 1 og 2 uker gammel, hun husket ikke datoen. Barnet ble igjen hos sin far i utlandet.
Ikke ment for å generalisere, dette er bare tragisk synes jeg.