Spinnoff: Hvorfor begynner folk å røyke?

Jeg har aldri begynt å røyke. Jeg tok noen trekk en gang midt på ungdomsskolen, og det var så kjipt at jeg ikke så poenget. Etter det har jeg ikke prøvd igjen. Venninnene som jeg prøvde sammen med fant det tydeligvis mer interessant, for de begynte å røyke den gangen og gjør det tidvis fremdeles. Ja, vi var/er BFFs så jeg har oversikt fremdeles.

Men hva er det som får folk til å begynne å røyke?

Grunnen til at jeg lurer er at jeg har barn som nå nærmer seg den alderen som jeg var da jeg forsøkte meg. Så kanskje jeg burde ha argumentasjonsrekka klar?

Klarer barn/ungdom å ta innover seg at det er helseskadelig?
Er det bedre å fokusere på hvor vanvittig dyrt det er?
Forsøker barn i dag seg på å røyke eller er det ikke like kult/spennende lenger?

Eg røyka frå eg var 15-16 til eg var 26.

Der og då visste eg ikkje korfor eg begynte, det "bare blei sånn". Men når eg ser tilbake på det handla det nok om ein god del sosial usikkerheit. På ungdomstrinnet hadde eg få venner på skulen, og ved overgangen til vidaregåande fekk eg det føre meg at det var lettare å slå av ein prat med folk som stod ute og røyka, enn å ta kontakt med folk på måfå. Så eg brukte sommaren til å "lære" å røyke, slik at eg ikkje skulle hoste så fælt. Eg gjekk frå å røyke av og til, til heile tida då eg var på internatskole etter vidaregåande. Det var det same - mykje lettare å oppsøke folk og ha noko å gjere i friminutta, viss ein røyka.

Det er jo ikkje lenger slik at det er eit sosialt miljø rundt røyking på vidaregåande skular, og eg trur det har vore ei holdningsendring blant ungdom sidan 90-talet.

Jeg opplever at røykere er blitt en stigmatisert gruppe i samfunnet vårt, og derfor blir jeg like overrasket hver gang jeg ser ungdom/unge voksne som røyker.

Når min generasjon (født i 75) var i ungdomsårene opplevde jeg nesten å være et utskudd som aldri har røyket, på den tiden var det "kult" å røyke.

Jeg regner med at kulhetsfaktoren var det som fikk ungdommen til å begynne å røyke tidligere, men lurer veldig på hvorfor ungdommen i dag begynner. Er det behov for å markere seg, være annerledes? Eller er det i visse kretser fortsatt "kult"?

Snusen derimot, den gruppa er så definitivt ikke stigmatisert.

Robyn skrev:

Snusen derimot, den gruppa er så definitivt ikke stigmatisert.

Og det er jo galskap. Det er jo så vanvittig stygt med snusleppe.

Eller mener jeg det bare fordi jeg har blitt ei gammal kjerring?

Når jeg begynte på ungdomskolen var det like vanlig med røyk som det er med snus nå. Og jeg ville jo være som de andre, antar jeg... Begynte i alle fall og røkte fast til jeg ble gravid. Etter det har det blitt festrøyking av og på.

Jeg aner ikke hvorfor jeg begynte. Jeg bodde i et område som var ganske belastet med stoff, festing og diverse.
Så at jeg "nøyde" meg med å røyke sigaretter, og drikke alkohol et par ganger før fylte 16, det er ikke så vanlig.

Det var de to gangene med fest, også drakk jeg ikke før jeg var over 20 igjen. :hateråspy:

Næsj, det var vel sikkert for å være tøff? Det er så mange år siden, og jeg begynte så tidlig, at jeg husker ikke engang hvorfor. Jeg har vært av og på mange ganger.

Tjorven skrev:

Men hva er det som får folk til å begynne å røyke?
Klarer barn/ungdom å ta innover seg at det er helseskadelig?
Er det bedre å fokusere på hvor vanvittig dyrt det er?
Forsøker barn i dag seg på å røyke eller er det ikke like kult/spennende lenger?

Nå, vet jeg ikke, men da jeg begynte var det rett og slett fordi "alle" gjorde det. I hvert fall alle i min omgangskrets. Dessuten var det litt kult den gang da.

Nja. Vi visste det godt, men brydde oss ikke.

Jepp. Det ville jeg gjort.

I følge 17-åringen min var det kanskje 10-15 av ca. 140 på hennes trinn på ungdomsskolen som røykte. Det hun sier er at det var mange flere som snuste, så hvis man skal være redd for noe er det det, mener hun.

Jeg er ganske sikker på at jeg begynte å festrøyke fordi det var konstant tett røyk i lokalene der vi festet i studietiden, og da var det (påstod noen) bedre å røyke selv, da merket man det ikke så godt.

Sikkert fordi det var fryktelig spennende å prøve de første gangene. Jeg ble aldri dårlig, eller fikk hostekule, men merket at slappet av med en røyk. (Om det var røykingen, eller det å ha noe å fikle med, er jo et annet spørsmål).

Det var jo en annen holdning til røyking for 20-25 år siden, mener å huske at det var eget røykerom inne på ungdomsklubben...

Fordi det var enda en måte å distansere seg fra den akk, så perfekte idrettslaggjengen (Nei, jeg sier ikke at alle er sånn, men disse var sånn) som aldri gjorde noe galt og alltid var plettfrie, sånn utenom når de omtalte sine klasse"kamerater" som horer.

Fordi "alle" andre gjorde det. Fordi det var forbudt og spennende.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det jo veldig mye snakk om dette "røykepresset" som visstnok alle ble utsatt for, og som vi for Guds skyld måtte prøve å motstå. Mange av mine venner begynte å røyke i overgangen til videregående skole, men jeg kan ikke huske at noen direkte presset meg til å begynne, altså. Men, selvsagt, da vennegjengen ble splittet opp på videregående, og jeg kom i klasse med den jeg var minst på bølgelengde med og hun raskt fant seg nye og rimelig harry på andre måter enn røyken, (jeg har alltid innerst inne ment at røyking er litt harry ) røykevenner som hun hang med i friminuttene, kjente jeg litt på det sosiale presset, det var liksom litt rart å stå og henge i røykehjørnet uten å røyke.

Jeg begynte fordi jeg måtte være med broren min i skogen når han skulle røyke. Var svært ung, 12 år.
Han var veldig av-på med røyking siden. Jeg klarte ikke å slutte, prøvde veldig hardt den våren jeg var russ men sprakk da festingen tiltok i mai det året. Etter det røyket jeg frem til 2001.

For min del var det nok litt sånn "kult og venninnene mine gjør det" som gjorde at jeg prøvde overhodet, og det var jo klin kokos idiotisk for en tenåring som har vokst opp med astma. Jeg var i miljøer med mye røyking, og på et eller annet tidspunkt ble det en hyggelig greie som jeg jo også (uforståelig nå) syntes smakte godt. Jeg har definitivt inntrykk av at det er mye mindre kult og tøft blant ungdommen å røyke nå, så jeg håper det stemmer.

Begynte å røyke på ungdomsskolen, er født i 1972. Mitt inntrykk var at mange røykte. Kan ikke huske noe stort fokus på at det var farlig? Begge foreldrene mine røkte (og flere av deres venner), da vi ble oppdaget var det bare "ja, ja". Lærerne var ikke spesielt opptatt av å "ta oss" som hang på røykehjørnet - jeg opplevde det som mer eller mindre akseptert av omgivelsene.

Jeg har aldri røyket, men da jeg startet å studere vurderte jeg det et lite sekund - rett og slett fordi det var på røykerommet man ble kjent - det er vitterlig enklere å bomme en røyk enn en brødskive.

Jeg opplever dog at det ikke er så mange som begynner å røyke lenger nå - av de unge, mener jeg. Jeg er tante til ganske mange, ingen av de røyker (snus derimot....)

Det hadde vært litt interessant om folk som svarer at de begynte å røyke i tenårene også svarer på om foreldrene gjorde det samme. Jeg vil tror at hvorvidt man selv begynte å røyke, har en viss sammenheng med om man bodde i et hjem der røyking var vanlig eller ikke. Jeg bodde i et røykfritt hjem, mine foreldre var nok ganske forut for sin tid, for det var heller ikke lov å røyke inne når det var fest. Om jeg hadde begynt å røyke, ville det nok ikke falt i god jord, og det ville vært vanskelig å skjule det hjemme. Ikke-røykere lukter røyk på en mils avstand, altså. I tillegg syntes jeg jo selv at sigarettrøyklukten var ubehagelig siden jeg ikke levde i den på hjemmebane, noe som selvsagt også medvirket til at jeg ikke hadde lyst til å begynne å røyke.

rine skrev:

Det hadde vært litt interessant om folk som svarer at de begynte å røyke i tenårene også svarer på om foreldrene gjorde det samme. Jeg vil tror at hvorvidt man selv begynte å røyke, har en viss sammenheng med om man bodde i et hjem der røyking var vanlig eller ikke. Jeg bodde i et røykfritt hjem, mine foreldre var nok ganske forut for sin tid, for det var heller ikke lov å røyke inne når det var fest. Om jeg hadde begynt å røyke, ville det nok ikke falt i god jord, og det ville vært vanskelig å skjule det hjemme. Ikke-røykere lukter røyk på en mils avstand, altså. I tillegg syntes jeg jo selv at sigarettrøyklukten var ubehagelig siden jeg ikke levde i den på hjemmebane, noe som selvsagt også medvirket til at jeg ikke hadde lyst til å begynne å røyke.

Det kan helt klart slå begge veier. For meg var det alltid helt uaktuelt å begynne å røyke - mye nettopp fordi faren min gjorde (og gjør) det. Jeg ble fullstendig anti, og syntes lukta var ekstremt kvalmende. Flere av mine ungdomsrøykende venner kom derimot fra ikke-røykende hjem. De hadde ikke opparbeidet seg det samme røykehatet som jeg hadde.

rine skrev:

I tillegg syntes jeg jo selv at sigarettrøyklukten var ubehagelig siden jeg ikke levde i den på hjemmebane, noe som selvsagt også medvirket til at jeg ikke hadde lyst til å begynne å røyke.

Jeg vokste opp i et storrøykerhjem, og tro meg, det var ubehagelig enda så vant jeg var til lukta. Særlig i bilen. Så jeg ble helt anti, og har aldri prøvd et eneste trekk. (Søsknene mine ble derimot storrøykere.)

Du och jag, Bluen.