Barnehagetilvenning

Barnehagetilvenningen gikk helt klart mye lettere for barnet på 9 måneder enn for barnet som ikke begynte før h*n var 14 måneder. Da hadde fremmedskrekken begynt å ta en plass. Lille var sånn sett ennå mer "ukritisk" til fremmede, og fikk derfor en enklere overgang. Tenker jeg. Så snart det fremmedskrekk-vinduet åpner seg rundt ettårsalder mener jeg det blir vanskeligere for andre voksne å komme "innenfor". Derfor syns jeg det er positivt å begynne tidlig heller enn sent. Da jeg var liten var det 3 mnd. permisjon, og vi ble da passet på bøgda vi, om det ikke var bhg-plasser (..det var det ikke. Mange dagmammaer, praktikanter og hushjelper som passet unger. Ofte ved at ungene rant rundt i gata og passet seg selv).

Ellers tenker jeg det er positivt og et sunnhetstegn at barnet gråter når mamma eller pappa går, og at mamma eller pappa er ønsket av barnet. Alternativet er virkelig ikke særlig hyggelig i tenke på. (Nei, jeg sier ikke dermed at det er ok å gråte i timevis eller noe i den duren). Det som er viktig er at foreldrene viser barnet at de har tillit til at det er fint i barnehagen og at de som tar hånd om barnet kan roe det, og at barnet får det fint etter at foreldrene har gått. Og det opplever jeg at vår barnehage håndterte bra, og la stor vekt på hvordan det skulle skje. Og ja - jeg tror sikkert at foreldrene merker det om barnet ikke er trygt i barnehagen.

Candy Darling skrev:

Mine unger har bare grått når de har blitt hentet. 🙄 Egentlig er det et under at ikke vi har fått barnevernet pusset på oss.

Sånn har begge mine vært også, men egentlig har det vært lite tårer i forbindelse med barnehage. Begge har tilpasset seg sin nye hverdag, nye voksne og nye "kollegaer" fra dag 1, og jeg har ikke hatt behov for å være der særlig mer enn første dagen. Jeg kan huske at Storesøster krabbet inn i avdelingen uten å se seg tilbake, og JEG var den som gråt mine modige tårer av lengsel og bekymring 😉

Mulig det er et sunnhetstegn at unger gråter når de forlater mamma eller pappa, men jeg velger også å tro at mangelen på gråtende (og lengtende) barn, dramatiske avskjeder og behov for lang tilvenningstid, også kan ha sammenheng med barnas personlighet og trygghetsfølelse å gjøre. Mine har vært "eksponert" for andre voksne og barn, både med og uten meg og pappaen fra de var bitte, bitte små, og jeg har alltid tenkt at barna mine derfor er vant til at fremmede også er trygge voksne, og at mamma og pappa alltid kommer tilbake.

Eldste startet gradvis i desember mens jeg ennå hadde permisjon. Hun var ikke vant med verken barnehage eller å være borte fra meg, så det var ikke bare bare i starten. Vi hadde tilvenning og hun kunne ha korte dager, men det skjedde også at de ringte om at hun var utrøstelig, og at det beste var nok da at jeg kom. Jeg startet å jobbe i januar, og haddd 80% stilling og dro klokken 14. Det gikk seg til etter hvert, men i etterkant var hun nok av dem som burde vært litt eldre, og vi burde vært litt mer sosiale sikkert. Samtidig spiller jo personlighet inn. Hun er fortsatt litt forsiktig og tilbakeholden, og ikke den som kaster seg ut i ting.

Poden var 10,5 mnd. Han startet sammen med søsteren, og jeg husker oppstarten som veldig grei. Han sluttet med amming ved 6 mnd, hadde hatt barnevakt flere ganger, og var mer vant til barn. Han ble derimot mer skeptisk på høsten igjen. Han var da 15 mnd, og det var litt ustabil bemanning av og til. Men etter hvert gikk også det seg til. Han kunne gråte sønderknust ved levering. Etter hvert ble det en nøye rutine med klemming, vinking et.c. Men han var og er fortsatt veldig følsom og veldig nær person. Men det sosiale behovet har bare økt og økt.

Minstemor var 18 mnd da hun startet. Definitivt den enkleste oppstarten. Hun gikk, lekte, var sosial og så seg aldri tilbake. De andre to har alltid valgt å være hjemme hvis de kan. Hun vil alltid i barnehagen. Lenge sa hun ikke hadet en gang. Bare sprang inn.

Tilvenning er så. Tror ikke det hadde endret så mye for oss. Men hadde jeg kunne skrudd tida tilbake og endret historien, så hadde jeg forsøkt at de de to eldste var noe eldre da de startet.

Jeg har prøvd en kjip og en fin tilvenning.

Storebror begynte ganske sent, han var tre år og hadde vært hjemme med meg (og etterhvert lillebroren) hele veien, og var en ganske forsiktig liten tass. Barnehagen hadde i utgangspunktet ikke spesielt tålmodighet med lange tilvenninger, og vi gikk gjennom en fryktelig kjip periode med en unge som fikk helt panikk, og gråt morgen, dag og kveld. Da begynte jeg på nytt, erklærte "we do this my way" til barnehagen, vi gjorde det superforsiktig, jeg satt i barnehagen i en time hver morgen, ventet alltid med å gå til han var godt i gang og det var greit og hentet ham tidlig, og så ble han etterhvert trygg og glad i barnehagen. (Og de ansatte jeg forholdt meg til skal ha mengder med kred for at de ikke prøvde å overkjøre meg da jeg tok grep, men støttet oppom.)

Lillebror begynte da han var halvannet, og han begynte i barnehagen som storebror og storefetter gikk i, så det var ikke noe problem noen gang.