Unpopular opinion-tråd

Folk som ikke liker dyr. En ting er å være allergisk. Det kan man ikke noe for. Men å ikke like dyr? Dyr generelt liksom? Alle behøver ikke elske alle dyr, men å ikke like dyr? Synes valper er ekle? Altså? Jeg synes slike folk er skumle.

Jeg liker ikke dyr så veldig godt, må jeg innrømme. Jeg har stor respekt for dyr og er veldig opptatt av deres ve og vel, men jeg vil helst ikke forholde meg så mye til dem på nært hold. Dyr er best på avstand. Men jeg liker katter, da.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn person som ble kjempeglad av å møte en hund, men det blir jeg ikke. De kan være mer eller mindre søte, men jeg vil ikke klappe eller kose med dem på noe vis.

Jeg har det sånn med hester. De er fine og majestetiske på avstand, men for store og uberegnelige på nært hold. Jeg er ikke så redd, mer skeptisk.

Jeg har en hund som tror den er et menneske og det kan by på utfordringer for de som ikke liker hunder. Noen synes jo de lukter, er ekle og for pågående. Det er ikke noe problem for meg, jeg har det sånn med mange mennesker.

Jeg tror jeg hadde likt hunder mye bedre om de ikke hadde luktet. Mange hevder at "men min hund lukter ikke", men det stemmer som regel ikke. Vi har to hunder i familien som faktisk IKKE lukter i det hele tatt, og de kan til og med jeg kose med. Mulig jeg er ekstremt sensitiv til lukten av hund, for jeg synes lukten henger i selv lenge etter at hunden har forlatt stedet. Nesten som sånne innrøyka steder, du blir ofte ikke helt kvitt lukten.

Jeg hadde nok blitt forbløffet hvis jeg traff på noen som mislikte dyr generelt, men at enkelte ikke har noe forhold til dyr, eller misliker enkelte typer dyr, har jeg ingen problemer med. Selv liker jeg de fleste dyr uten av jeg overfaller dem i ren begeistring, men kan styre meg for hunder hvor eieren ikke har lært den å respektere mennesker ved f.eks å avlære hopping på folk.

Man blir immun mot lukten av egen hund, derfor påstanden tipper jeg. Klart de fleste hunder lukter!

Spinner litt av fra en annen tråd og må innrømme at jeg synes litt synd på dem som ikke liker hunder og hester. All gleden de går glipp av fra disse fantastiske skapningene

Enig med deg Divine angående hundelukt, men jeg klarer ikke å motstå hunder som vil ha kos og oppmerksomhet likevel. Jeg koser med alle dyr som vil bli kost med. På en Englandsferie vi hadde da barna var veldig små bodde vi i et feriehus som var en ombygget låve på en gård rett utenfor en større by. Der måtte jeg bare hilse på kyrne hver morgen (med tillatelse fra bonden selvsagt) og det var så koselig og de var så sosiale. Men ja, jeg er veldig glad i dyr. Katt er best.

Jeg sliter mer med folk som faktisk liker reinsdyr.

Floksa skrev:

Folk som ikke liker dyr. En ting er å være allergisk. Det kan man ikke noe for. Men å ikke like dyr? Dyr generelt liksom? Alle behøver ikke elske alle dyr, men å ikke like dyr? Synes valper er ekle? Altså? Jeg synes slike folk er skumle.

Jeg er fullstendig enig med deg. For meg er hunder en viktig del av livet og en stor kilde til glede (og irritasjon ), og jeg liker til og med normal hundelukt (men ikke våt hund). Selvsagt oppdrar vi hunden(e) vår(e) som hunder og ikke som bortskjemte barn, og det verste jeg personlig vet, er småhunder som totalt mangler oppdragelse, med engstelige eiere som heller burde kjøpt kosedyr på lekebutikken. Små, engstelige pomeranianere eller papilloner som henger i båndet, bjeffer og glefser etter min hund når vi passerer dem, og han, store setteren, som kvitterer med å gjemme seg bak meg med halen mellom beina.

Jeg tror kanskje ikke det er særlig kontroversielt å være skeptisk til folk som ikke liker dyr altså. Det er vel heller en "unpopular opinion" om man derimot sier at man ikke liker dyr, og at man synes at valper er ekle.

Jeg er litt mer der Divine er. Har ikke så stort problem med hundelukt (jeg er generelt ikke sensitiv for lukter), men synes fort hunder er irriterende, ved at de skal lukte og snuse og slikke på meg, jeg liker det ikke. Særlig ikke når de skal slikke på tærne mine, slik mamma sine hunder absolutt skal. Ikke det at jeg misliker dem spesielt sterkt heller, og jeg er verken redd eller allergisk. Men de rører heller ikke ved noe i meg, jeg synes verken de er fine eller sjarmerende (ok, valper er litt søte da). Og dette er jo sånt som jeg nesten ikke tør å innrømme, så jeg later stadig vekk som om jeg liker dem, jeg er ganske god til å fake. Irriterer meg over svært mange hundeeiere også, for den saks skyld. Særlig slike som skal menneskeliggjøre dyrene sine. Og jeg er vokst opp med hunder, og både min mor og begge søstrene mine har hunder, og flere andre rundt meg. Av totalt ulike raser og størrelser. Så det er ikke det at jeg ikke er vant med dem heller. Er ikke spesielt begeistret for katter heller, men de holder seg mer for seg selv og er ikke like nærgående, så de irriterer meg ikke i like stor grad. Jeg har ikke behov for å klappe og kose med dem heller. Hester og andre dyr har jeg aldri forholdt meg til nok til å verken like eller mislike, jeg har bare aldri hatt noen særlig interesse for det.

Men samtidig så er det få ting som gjør meg så fortvilet rasende som når dyr lider. Og jeg ser jo at andre har enorm glede av dyr, og at det hever livskvaliteten til veldig mange, og det er utrolig bra og flott. Så det er fantastisk at det finnes slike skapninger. Det er bare ikke for meg.

Jeg melder meg som en skumling som ikke liker dyr.
jeg synes det er aldeles rart å tenke at alle mennesker skal like dyr og å ønske å forholde seg tett til de.
Vi har hatt denne diskusjonen tidligere, og da ble jeg forbausende nok kalt en dyrehater.
For meg er det langt mellom å ikke like noe og å hate noe.
Selvfølgelig behandler jeg dyr pent, er opptatt av at dyr skal ha det godt og tilrettelagt for et fint liv, og i min egen hage legger jeg opp planting, klipping, rydding o.l for å ta vare på alle som lever der, men jeg er ikke spesielt opptatt av å ha de nært innpå meg, sånn type husdyr.

Nextlife skrev:

Jeg melder meg som en skumling som ikke liker dyr.
jeg synes det er aldeles rart å tenke at alle mennesker skal like dyr og å ønske å forholde seg tett til de.
Vi har hatt denne diskusjonen tidligere, og da ble jeg forbausende nok kalt en dyrehater.
For meg er det langt mellom å ikke like noe og å hate noe.
Selvfølgelig behandler jeg dyr pent, er opptatt av at dyr skal ha det godt og tilrettelagt for et fint liv, og i min egen hage legger jeg opp planting, klipping, rydding o.l for å ta vare på alle som lever der, men jeg er ikke spesielt opptatt av å ha de nært innpå meg, sånn type husdyr.

Den diskusjonen husker jeg.

Jeg husker at en eller annen mente at mennesker som ikke likte dyr var mindre empatiske. : humre:

Jeg er også bare middels interessert i å ha dyr innpå meg, og det enda jeg har hund.

Det er jo enorm forskjell på å «ikke like» og å «aktivt mislike og ønske vondt». Jeg synes ikke det er det minste rart at det finnes folk som ikke liker hunder, eller dyr generelt, eller småbarn, for den del. Men jeg synes det er rart når folk er fiendtlig innstilt til dem, eller hvis de gir totalt blaffen i hvordan dyr (eller småbarn) har det eller blir behandlet.

Psykopater alle sammen.



Jeg bare tuller altså.
Men det er jo stor forskjell på å ikke elske alle dyr (jeg er like fascinert av og får like lyst til å holde og kose en slange som en hund) og å mislike dyr generelt.
Å mislike dyr som konsept er et rødt flagg vil jeg si. Å ikke rulle rundt på gulvet med alle hunder man ser er mer forståelig.

Foreldrene mine misliker ikke dyr, bortsett fra rottene mine da, det er bare ikke noe som interesserer de. Så det er jo nesten rart at jeg har blitt en dyreelsker. Jeg er en sånn som vil hilse på alle dyr jeg treffer på min vei, det være seg sauer, hunder, stålorm, kyr mm. Men jeg tvinger meg ikke på dyr som ikke vil hilse.

Einhyrningur skrev:

Jeg sliter mer med folk som faktisk liker reinsdyr.

De både ser bra ut og smaker bra.

Madicken skrev:

De både ser bra ut og smaker bra.

Joda, det skal de ha, i gryta liker jeg og dem.

Muligens heller ikke en særlig upopulær eller kontroversiell mening, men jeg irriterer meg over den såkalte kroppspositivismen. Jeg vil helst slippe å se bilder av andre menneskers nakne kropper, uansett hudfarge, tynne, tykke, med hengepupper, sprettpupper, silikonpupper eller uten pupper, kropper som er veltrente eller slappe, med eller uten hår, arr cellulitter, strekkmerker og skavanker, naturlige eller fiksede, før, under eller etter fødsler, uten noen annen sammenheng enn at de bare skal vises fram. Til flest mulig. Uansett hvordan kroppene ser ut så mener jeg det er noe av det minst interessante ved en person, og det er så utrolig mye annet jeg mener man heller bør fokusere på.

Jeg har ingen problemer med å forholde meg til andre nakne kropper i alle mulige varianter der hvor det er naturlig, som i fellesgarderober og badstuer, i badetøy på stranda, på naturiststrender etc. Men jeg ser ikke hvordan flere bilder av nakne kropper i mediene skal få folk til å bli mindre opptatt av kropp. Det er fortsatt en bekreftelse av at kroppsfasong er viktig, og noe av det som definerer oss som mennesker. Så kroppspositivismebevegelsen mener jeg bare blir (nok) et påskudd for ekshibisjonister til å brette ut de nakne kroppene sine i sosiale medier for å høste oppmerksomhet og likes, under påskudd av å være bra rollemodeller. Bare slutt med det. Fokuser heller på å gjøre noe bra for andre.

Bilder av kropper er ganske uinteressant, her er det bare å scrolle forbi. Levende kropper, mer eller mindre avkledde, kan jeg godt fordrive tida med å studere hvis jeg må tilbringe mer enn 10 minutter på en strand. Selvsagt med solbriller på. Jeg kommenterer aldri, men jeg observerer, altså.