Pelen skrev:
vixen, min er veldig god på slalom, men har ikke brukt mye tid på langrenn. Men han fikser det jo greit nok ettersom han tross alt har hatt mye ski på beina. Jeg tror at det er enklere å klare seg greit nok på langrenn om man kan slalom enn motsatt.
Det kan nok være sant. Min sveitsiske venninne bor i skiland, og hennes unger ble født i alpinbakken med slalåmski på bena, som veldig mange sveitsiske unger. De prøvde langrennski for første gang i 7-8-årsalderen, og ble kjapt flinkere enn mine unger, som hadde startet med langrenn mye tidligere. I alle fall skøyting, den teknikken tok de umiddelbart, mens mine strevde med det.
For meg har det også vært viktig at ungene skulle kunne henge med på en vanlig skitur med klassen, og på påsketur med familien, siden vi bor i en landsdel med snø og lang vinter. Ski er noe de fleste her driver med, på ett eller annet nivå. De har hatt ulik tilnærming til aktiviteten. Med eldste var det mye hyl og skrik, først i forbindelse med påkledning, utstyr etc, som alltid var en utfordring. Deretter fordi hun skulle være verdensmester før hun i det hele tatt hadde prøvd, var ekstremt utålmodig og taklet ikke motgang, nektet å ta imot hjelp eller råd, skulle klare sjøl, raste, men nektet å gi seg. Ville ha stor fart, og skjønte derfor ikke poenget med å lære ploging f.eks, mye tryning og mye frustrasjon og sinne. Hun ble derfor sendt på kurs, med stort hell, og med forbedret teknikk (lært av noen andre enn oss) fikk hun etter hvert mange fine turer. Og når hun først var i gang var hun blid som ei sol, og kunne gå hele dagen uten å bli lei. Da hun var sju fikk hun endelig begynne med hopp, som hun drev med i noen år.
De to yngste var litt mer rolig og tålmodig anlagt. Guttungen fokusert og lærevillig, ville gå fort og gjøre som de store, kunne tidlig gå hvor langt som helst uten å bli sliten eller sur, og likte mestringsfølelsen. Minstejenta likte også skiturer, der var fokuset mer på sånt som harespor i snøen, fuglekvitter i trærne, sjokolade og kakao, sang og skravling, og det å være sammen. Skiene var mer bare noe som var festet på føttene, de fikk henne framover i hennes eget tempo, men teknikk og fart var ikke så viktig. De to yngste har ikke vært med på noe organisert med ski.
Nå er de tenåringer og programforpliktet til ikke å like skiturer. Guttungen liker det nok litt likevel, innerst inne. Minstejenta er fortsatt der at hun synes det er koselig hvis det involverer pølsegrilling, sjokolade og kakao, det er fint vær, godt føre og hyggelig selskap. Eldstejenta sier bare nei. Hun har fysikkprøve. Må rydde rommet. Vaske håret.
Men alle tre klarer fint å henge med på både storfamilietur i påska og skiturer med klassen, og da gjør de som de vil ut over det.
Nice to have, ikke need to have.
Hva med at jeg synes alle burde fortelle ungene sine at man blir gammel og forstokket før man vet ordet av det (og LENGE før man begynner å tenke om seg selv at man er gammel), og at man bør venne seg til å sjekke grundig hvor man har meningene sine fra, særlig etter hvert som man blir eldre. (Tommelfingerregelen min er at hvis de fleste du er uenig med er eldre enn deg, så har du antagelig rett; hvis de fleste er yngre enn deg, tar du sannsynligvis feil.)
